«Min sjel, lov Herren, og alt som i meg er, love hans hellige navn!» Salme 103:1
Denne salme av David er en herlig salme å slutte det gamle året med. Den kommer inn på alt det som bør røre seg i et menneske, som ydmykt og våkent vil gå inn i det nye året i Jesu navn.
Først gir den – i klassiske uttrykk – et overblikk over Guds mange slags velgjerninger (v.1-6). Så følger et tilbakeblikk over Guds nådige styrelse i fortiden, som er en eneste langmodig, tilgivende kjærlighet uten grense (v.7-13).
Så minner den om at menneskelivet bare er et flyktig øyeblikk som snart er forbi, mens Herrens miskunnhet varer evig (v.14-18). Og sist gir den et framblikk. Hva som enn skjer, står Guds trone fast, og hans rike hersker over alle ting (v.19-22).
Og alt dette – både overblikk og tilbakeblikk, livet som et øyeblikk og det korte framblikk – er fra først til sist båret av lov og takk og pris.
Når du derfor på årets siste dag ser deg tilbake, så takk Gud for alt det han har gjort mot deg i tiden som gikk. Be ham om tilgivelse for de mange ganger da du tankeløst eller egenrådig krysset hans tanker med deg og dine, og finn din trøst i at Herren «går ikke alltid i rette og gjemmer ikke på vrede evinnelig (v.9).
Men «som en far forbarmer seg over sine barn, forbarmer Herren seg over dem som frykter ham» (v.13). Og når du ser framover, og allting kanskje ser mørkt og truende ut, så hvil i forvissningen om at «Herren har reist sin trone i himmelen, og hans rike hersker over alle ting» (v.19).
Verden kan gjøre hva den vil. For Gud lever, og Gud styrer. – Ja, Gud skje lov!
Så bland frimodig din røst i englenes og all skapningens store lovsangskor, og syng av hjertet:
«Min sjel, lov Herren, og alt som i meg er, love hans hellige navn!»
Fra «Livet under nåden»,
Ansgar Forlag, Oslo 1987