«Han fortalte også denne lignelsen til noen som stolte på seg selv at de var rettferdige, og foraktet de andre: To menn gikk opp til templet for å be. Den ene var en fariseer og den andre en toller. Fariseeren sto for seg selv og bad slik: Gud, jeg takker deg fordi jeg ikke er som andre mennesker: røvere, urettferdige, hor-karer – eller som denne tolleren. Jeg faster to ganger i uken og gir tiende av alt jeg tjener. Men tolleren stod langt borte. Han ville ikke engang løfte øynene mot himmelen, men slo seg for sitt bryst og sa: Gud, vær meg synder nådig! Jeg sier dere: Denne gikk rettferdiggjort hjem til sitt hus, ikke den andre. For hver den som opphøyer seg selv, skal fornedres. Men den som fornedrer seg selv, skal opphøyes.» Luk 18:9-14.
Her blir to slags mennesker fremstilt for oss. Begge hører til den flokken som kalles «Guds folk». De vil være Guds tjenere, og trer fram for ham for å søke rettferdighet.
Her framstilles også to slags rettferdigheter som finnes på jorden. Den ene har stort skinn for verden og for menneskeøyne, men er ingenting for Gud og blir derfor fordømt. Den andre rettferdigheten blir ikke forstått av menneskene, men for Gud er den likevel rettferdig og behager ham godt.
Dette er skrevet for å åpne våre øyne slik at vi ikke bedømmer menneskene etter deres ytre skinn. For hvis jeg vil dømme tolleren i henhold til gjerningene, så blir dommen snart gal, for det skinner ikke annet enn synd fra ham. Og hvis jeg vil dømme fariseeren etter gjerningene, så slår også det feil. For han står på et hellig sted, framfører sin beste bønn, og lover og takker Gud med sine store gjerninger. Han faster; han gir tiende; han skader ingen. Alt skinner hos ham. Er ikke dette et skjønt og ærbart liv? Etter verdslig bedømmelse kunne ingen ha skjelt ham ut for noe som helst.
Men så kommer Gud og sier at alle fariseerens gjerninger er urettferdighet. Hva er det da som feiler denne fromme mannen? Ikke noe annet enn at han ikke kjenner sitt eget hjerte. – Derfor skal dere lære at vi selv er vår største fiende, vi som lukker øyne og hjerte til for oss selv. – For slik som fariseeren føler seg, slik taler han.
Men se hvordan Guds sverd skjærer dypt og går inn til sjelens grunn. Alt må bli omstyrtet, falle til jorden og ydmyke seg, for ellers kan det ikke bestå for Gud. Det er den største synd for Gud at fariseeren i sin store hellighet ikke frykter for Guds vrede og drister til å kunne bestå mot den ved egne gjerninger. Han ser overhodet ikke at han og alle mennesker, ja, selv de største helgener, med all sin rettferdighet og hele sitt liv, ikke kan bestå for Gud, men er skyldige til vrede og fordømmelse. David vitner om dette i Salme 130:3: «Dersom du, Herre, vil gjemme på misgjerninger, Herre, hvem kan da bli stående?»
Tolleren ydmyker seg og nevner ingen gode gjerninger. Likevel sier Herren at hans synder ikke er så store som fariseerens. Tross bare imot, du som opphøyer deg over den minste synder! Dersom jeg opphøyer meg om så bare en fingerbredd over min neste, ja, selv over den verste synderen på jorden, så er jeg forkastet.
I alle sine levedager har tolleren ikke gjort noen synd som er så stor som den fariseeren gjør her, når han sier: «Gud jeg takker deg fordi jeg ikke er som andre mennesker!» Her hører jeg ikke noe «Gud vær meg synder nådig!» Dette er å glemme Guds barmhjertighet, saktmodighet og kjærlighet. Men Gud er ikke annet enn barmhjertighet, og den som ikke ser det, han holder for at det ikke finns noen Gud.
Dette skriftstedet taler derfor ikke om grove, offentlige synder, men om vantroen i hjertet. Det er den egentlige synden.
Fra «Husandaktsboka»,
Den Luthersk-læstadianske menighet, Tromsø 2013.
(Overskrift ved red.)