«Be til enhver tid i Ånden med all bønn og påkallelse. Vær årvåkne i dette, med all utholdenhet i bønn for alle de hellige, og be også for meg, at det må bli gitt meg ord når jeg åpner min munn, så jeg med frimodighet kan kunngjøre evangeliets hemmelighet – for denne er jeg sendebud i lenker! – slik at jeg kan være frimodig i ham og tale som jeg bør.» Ef 6:18-20
Beltet var det første stykket av rustningen som vi fikk høre om. Vi søkte å vise at sannhetsbeltet var sannheten om oss, om at vi skulle stå for Gud og hverandre som ærlige mennesker. På den måten
fikk Gud mulighet til å ikle oss den nådens kraft som vi må ha for å seire i striden.
Og nå til slutt blir vi manet til bønn. Vi skal ikke bare elske sannheten, vi må også be. Ansvaret for at striden kan bli til seier blir på den måten, både først og sist, lagt på oss. Dette må en kristen aldri glemme hvis han skal ha håp om en god utgang på striden. Mange glemte dette – og svøpte seg inn i en falsk frihet uten ansvar. For sent fikk mange av disse lære at på den veien kom de lenger og lenger bort fra Guds kraft.
Hele Guds hær her på jorden er en bedende flokk. Det er en tanke som skulle makte å skape mot i brystet på svake sjeler, denne, at i hus og hytte, i slott og sal, i den yrende by, på den villeste hei og
den ytterste øy, på hav og land, så vender hver kristen seg til nådestolen og ber Gud om hjelp – alle som en! Også nå i denne timen står vi for Gud med vår bønn, som ett legeme, som en røst i én ånd.
Her er ingen strid mellom Guds folk. Her er vi for Gud i Kristus som et eneste stort rop, for oss selv og for andre. Mange kristne kjenner seg ofte ensomme i striden. Andre forstår dem så lite, og få har de å betro seg til. Mange har også lang vei til den første kristne de kan åpne sitt hjerte for. Derfor våkner det gamle spørsmål så ofte: «Vekter! Hvor langt på natt?»
Men du ensomme kvinne og mann. Husk på alle dem du møter ved nådestolen fra dag til dag! Husk på alle de andre som ber om samme hjelp som deg, alle dem som tørker sine tårer på ensomme
rom og vender sitt blikk mot den ene, sanne Gud.
Her er ingen alene, her står vi alle som en eneste støpt mur fremfor all nådens Gud.
Det er sagt at et menneske er størst når det bøyer kne. Men en kan frimodig legge til at et menneske også er sterkest i striden når det bøyer kne for Gud.
Du som ber, se deg omkring der du ligger for Gud i denne kristne bønnering, og la ingen ta fra deg den trøst at der er Herren din borg, din festning og ditt sterke vern. Bønn er ikke en lov som Gud har lagt på oss til tyngsel. Det er heller ikke et åk som skal presse oss ned og gjøre Gud stor på vår bekostning. Det er en vei som han har åpnet for oss inn til sitt hjerte, sin himmel og sin nådes makt, så vi med frimodighet kan gå fram for nådetronen og få miskunn og finne nåde til hjelp i rette tid, både for oss selv og for andre.
Paulus skriver:
«Jeg formaner dere, brødre (…) Strid sammen med meg i deres bønner for meg til Gud» (Rom 15:30).
«Jeg vet jo at dette skal bli til frelse for meg…» (Fil 1:19).
«Til slutt, brødre, be for oss at Herrens ord må få fritt løp og bli holdt i ære, slik som hos dere, og at vi må bli fridd fra vrange og onde mennesker» (2Tes 3:1-2).
Jakob skriver:
«Et rettferdig menneskes bønn har stor kraft og virkning» (Jak 5:16).
Det behøves ikke å ta frem flere bibelvers. Vi finner ord på ord som taler om hvordan kristne strir i bønn for hverandre, og som viser at bønnens kamp er til velsignelse for alle parter. La oss også merke oss at det står at vi skal be i Ånden. Alt det som kommer til syne i vårt gudsliv, har sin rot i vårt indre menneske. Derfor tales det om sinnet, åndens sverd og åndens bønn.
Alle ord og gjerninger som ikke er uttrykk for det indre liv, er hykleri. Dette at vårt samfunn med Gud er samfunn i ånden, og at vår bønn er bønn i ånden, det gir oss den store fordelen at vi kan – som det står – be alltid. Under det strieste arbeid, midt i den gudløse verden, mens munnen er stum, kan vår ånd stige fram for Gud i bønn. Å ha en bedende ånd, det er kunsten.
Ingen annen bønn enn den som er født der inne, når fram til Gud. Men når ånden ber, så hører han som selv er ånd. «Gud er ånd, og de som tilber ham, må tilbe i ånd og sannhet» (Joh 4:24).
Mange kristne lever i den falske mening at skal det være rett bønn, så må en be høyt. Ja, dersom munnen er tjener for ånden, så er det godt å bruke munn og mæle. Men er ordene bare toner og lyd ut i luften, så går det med oss som det gikk med dem det står skrevet om: «Hvor mye dere så ber, hører jeg ikke» (Jes 1:15).
Men hva er så grunnen til at vi kan gå like inn til den hellige Gud og be om alt vi trenger? Vi kan være visse på at noe så stort hender ikke på slump. Dette, å få den høyeste og helligste i tale, er så stort at det må være mer enn menneskemakt som har hjulpet oss til det.
Ja, den som åpnet denne veien for oss, han var mer enn et menneske. Han var Gud. Den som bygget veien, var Jesus. Det han gjorde for oss, og det han i seg selv er for oss, det er den faste grunn som synderen kan stå frimodig på innfor Gud. «For dere kjenner vår Herre Jesu Kristi nåde, at han for deres skyld ble fattig da han var rik, for at dere ved hans fattigdom skulle bli rike» (2Kor 8:9).
All den rikdom han vant ved sin fattigdom, den er nå vår rikdom for Gud. Ja, det er Guds rikdom, gjort til vår i Kristus. Han er gull, glødet i ild, rik som Gud er evig, og fullkommen som Gud er hellig.
Hva Jesus meg har givet,
gjør meg for Gud så kjær.
Mens vi er i fremmed land, borte fra Herren, har han gitt oss sitt navn, som vi skal få lov til å gå frem med for Gud og be om alt det vi vil. Jesus er med sitt navn ansvarlig for det vi får av Gud. Han har
ikke satt grense noe sted. Hør ordene fra hans egen munn:
«Og hva som helst dere ber om i mitt navn, det skal jeg gjøre, for at Faderen skal bli herliggjort i Sønnen» (Joh 14:13). «Sannelig, sannelig sier jeg dere: Alt det dere ber Faderen om, skal han gi dere i mitt navn» (Joh 16:23).
Og dette navnet som åpner himmelen for oss inn til all Guds nåde, og som til sist bærer oss hjem, det gir oss en stor gave til som vi vil minnes her. Det er dette, at vi får gå til Gud som vår far.
Mange kristne har så lite syn for denne store barneretten. Når jeg tenker på de mange som nesten aldri ber til Faderen, men bare til Jesus, så tror jeg det må være fordi det enda ligger en skygge
over barneøyet. Kanskje har det ikke så stor betydning, på en måte, men Jesus sier likefrem at vi skal gå til Faderen i hans navn. Og da han gav oss det fullkomne mønster for all kristen bønn, så sa han at
vi skulle be slik: Fader Vår…
At dette syn på Gud som far har mer å bety enn vi selv vet, kan vi finne mange eksempler på. Gang på gang møter vi kristne som er frimodige når det er spørsmål om å tro seg frelst i Kristus, men når det gjelder mat og klær, liv og helse, barn og fremtid, da er de nedbøyd av sorg og bekymring.
De har ikke fått syn for det at Gud er vår Far. Den trøst som ligger i denne sannhet, den makter å velte alle byrder og sorger bort fra dem som finner den. Som den levende tro på Jesus tar synde-byrden bort, slik tar den levende tro på Gud som Far bort alle sorger for dette liv.
Om vi ser etter i Det nye testamente, og da helst i Johannesevangeliet, vil vi finne hvor mye tid, hvor mange ord og bilder og alt det hjertelag Jesus ofret på sine disipler, for at de skulle forstå nettopp denne sannheten. Vi vil høre litt av det han sier i Matteusevangeliet, på to forskjellige steder:
«Selges ikke to spurver for en skilling? Men uten deres Far faller ikke én av dem til jorden. Men endog hårene dere har på hodet, er talt alle sammen. Frykt derfor ikke, dere er mer verd enn mange spurver» (Mat 10:29-31).
«Derfor sier jeg dere: Vær ikke bekymret for livet, hva dere skal ete og hva dere skal drikke, heller ikke for legemet, hva dere skal kle dere med. Er ikke livet mer enn maten, og legemet mer enn klærne? Se på fuglene under himmelen! Ikke sår de, ikke høster de, ikke samler de i hus, men deres Far i himmelen gir dem føde. Er ikke dere langt mer verd enn de? Hvem av dere kan vel med all sin bekymring legge en eneste alen til sin livslengde? Og hvorfor er dere bekymret for klærne? Legg merke til liljene på marken, hvordan de vokser! De strever ikke og spinner ikke! Men jeg sier dere: Selv ikke Salomo i all sin prakt var kledd som en av dem. Men kler Gud slik gresset på marken, det som står i dag og i morgen kastes i ovnen, skal han da ikke meget mer kle dere – dere lite troende? Vær derfor ikke bekymret og si: Hva skal vi ete? eller: Hva skal vi drikke? eller: Hva skal vi kle oss med? For alt slikt søker hedningene etter. Men deres himmelske Far vet at dere trenger alt dette» (Mat 6:25-32).
Her hos Gud, vår far, i Jesu navn, her er hvileplassen for en kristen midt i striden. Her ved nådetronen slår vi oss ned, og i tillit og ro finner vi vår styrke. Herfra blir åndsbønnen båret med barnlig tillit inn til Faderen, og de tjenende ånder som er satt til å hjelpe alle dem som skal arve frelsen, kommer til oss med svar fra Gud, og her får vi igjen Guds kraft.
Så vil vi kristne, gå inn til denne æren, som for tanken er altfor stor. Vi vil stå hver på vår post og møtes i ånden hos åndenes far, møtes der dag ut og dag inn. Derifra vil vi gå i strid sammen, i Jesu navn, til den siste skanse ligger bak oss og portene til staden i Guds evige rike åpner seg for oss.
Og når du er i ditt lønnkammer og strider der, så glem ikke dem som av Gud er satt til å tale ordet. Be at vi som viser andre veien og oppfordrer andre til strid, ikke selv må stupe på slagmarken.
Be at ikke himmelen må savne noen av oss som begynte striden i Jesu Kristi tro.
Forsiktig språklig tilretteleggelse fra
1919-utgaven av boken «Ånd og kraft»,
ved Marie Louise Björn