«Herren har fortrolig samfunn med dem som frykter ham.» Sal 25:14
Jesus vil gjerne ha et fortrolig samfunn med deg og meg. Han kaller oss til å leve i lyset og vandre på hans vei. Du kommer inn i dette fortrolige samfunnet gjennom omvendelse og tro. Den som i oppriktighet vender seg til Jesus med sin synd, skal slippe å bli værende i mørket.
Jesus sier: «Alle de som Faderen gir meg, kommer til meg. Og den som kommer til meg, vil jeg slett ikke støte ut» (Joh 6:37). Og videre sier han: «For dette er min Fars vilje, at hver den som ser Sønnen og tror på ham, skal ha evig liv» (6:40).
«En mann etter Guds hjerte»
Kong David vitnet om det som skjedde i hans liv: «Da jeg tidde, ble mine ben borttært, idet jeg stønnet hele dagen. For dag og natt lå din hånd tungt på meg. Min livssaft svant som i sommerens tørke. Sela. Jeg bekjente min synd for deg og skjulte ikke min skyld. Jeg sa: Jeg vil bekjenne mine
misgjerninger for Herren! – Og du tok bort min syndeskyld» (Sal 32:3-5).
David fryktet Herren. I oppriktighet utøste han sitt hjerte for ham og søkte Guds nåde. I alle ting fikk han erfare hvor godt det var å leve i lyset og ha fortrolig samfunn med sin Gud. Enten det var i nød og anfektelse eller ytre forfølgelse og trengsel opplevde han at Gud svarte på hans bønner – selv om han ofte måtte bie og vente på svar, tilsynelatende forgjeves. David var en mann etter Guds hjerte (1Sam 13:14). Han døde i troen på Jesus, på ham som skulle komme av «Davids hus og ætt» (Luk 2:4) og bli verdens frelser.
I Bibelens rike persongalleri møter vi mange kvinner og menn som levde i dette fortrolige samfunnet
med Jesus. I det følgende vil vi bare helt kort nevne noen få trekk fra livet til de tre patriarkene: Abraham, Isak og Jakob. De var veldig forskjellige, men har alle noe å lære oss om dette.
Abraham «vandret for Guds åsyn»
Abraham var kommet langt opp i årene. Sara var død. Sønnen, Isak, var ennå ugift. Hvordan ville det gå med løftet til Abraham om at han skulle bli far til en mengde folk? Da er det at Abraham sender sin
betrodde tjener, Elieser fra Damaskus, til Karan for å finne en kone til Isak fra sitt eget land og sin egen slekt. Elieser var bekymret. Hva om ærendet ikke lyktes?
Abraham svarte: «Herren, himmelens Gud, som tok meg bort fra min fars hus og fra mitt fedreland, og som talte til meg og lovte meg med ed og sa: Din ætt vil jeg gi dette landet – han skal sende sin engel foran deg så du kan hente en hustru til min sønn derfra» (1Mos 24:7).
Hvordan kunne Abraham være trygg på at dette skulle gå bra? Svaret får vi av det som Elieser forteller da han var kommet fram til rette sted og hadde «funnet» Rebekka: «Og han [Abraham] sa til meg: Jeg har vandret for Herrens åsyn» (24:40).
Abraham hadde lagt saken fram for Gud, sikkert ikke bare én gang, men sannsynligvis mange ganger. Han hadde «vandret» for Guds åsyn, og nå var saken lagt i Den allmektiges hender. Der hvilte den trygt.
Tjenerens handlemåte vitner om at det må ha vært et særdeles fint og fortrolig forhold mellom ham og Abraham. Elieser hadde også lært å gå bønneveien, slik som sin herre. De var sammen i bønn om at oppdraget måtte lykkes.
Før tjeneren var kommet fram til stedet ba han: «Å, Herre, du som er min herre Abrahams Gud, jeg ber deg: La det lykkes for meg i dag, og vis din godhet mot min herre Abraham!» (24:12). Som tegn ba han om at det måtte komme en pike bort til brønnen der han oppholdt seg og tilby ham vann fra krukken sin. Akkurat slik skjedde det, både han og kamelene fikk drikke.
Da skulle vi tro at han ville «buse ut» med ærendet sitt. Men nei, han tok seg tid til å vente for å vite sikkert om dette var fra Herren. Da piken fortalte hvem hun var, bøyde tjeneren seg til jorden og falt ned for Herren i tilbedelse og sa: «Lovet være Herren, min herre Abrahams Gud, som ikke har tatt sin miskunn og sin trofasthet fra min herre! Herren har ført meg på rett vei til min herres frender!» (24:27).
Da Elieser så at oppdraget hadde lyktes, måtte ingen ting oppholde ham lenger. Han tok med seg Rebekka og drog på heimvei så snart det lot seg gjøre.
Isak var ute på marken og ba
Bibelen forteller: «Ved kveldstid gikk Isak ut på marken for å ha en stille stund. Da han løftet blikket, ble han var kameler som kom. Rebekka så opp, og da hun fikk øye på Isak, skyndte hun seg og steg ned av kamelen. Og hun sa til tjeneren: Hvem er den mannen som kommer oss i møte på marken? Tjeneren sa: Det er min herre. Da tok hun sløret og dekket seg. Tjeneren fortalte så Isak om alt det han hadde utrettet. Så førte Isak Rebekka inn i sin mor Saras telt. Hun ble hans hustru, og han hadde henne kjær. Slik fant Isak trøst i sorgen over sin mor» (24:63-67).
Den stillfarende og «saktmodige» Isak hadde erfart velsignelsen med å gå bønneveien når det var noe som sto på. «Saktmodig» i bibelsk betydning er «å sette sin sak i Herrens hånd og stole på ham» (Salme 37:5+11). Hva var mer naturlig for ham enn å legge saken fram for Herren?
Noe seinere hører vi at Isak ber for sin hustru som var barnløs (25:21). Han var 40 år da han tok Rebekka til ekte (25:20). Da tvillingene Esau og Jakob ble født, var han blitt 60 år (25:26). Av denne enkle opplysning forstår vi at det må ha vært en lang bønnekamp, som varte nesten 20 år.
Isak hadde nok lært mye av sin far, Abraham. Aller mest inntrykk av sin fars tro fikk han kan hende da de var sammen på Moria berg og Isak skulle ofres. Far og sønn må ha vært enige om det. Det står ingen ting om at Isak forsøkte å flykte. Han lot seg binde fast til alteret, rede til å bøte med livet. De to må ha hatt den samme faste tro og tillit til Herren.
Et annet eksempel fra Isaks liv som bekrefter hans stillfarende og tålmodige vesen, har vi i striden som senere oppstod mellom ham og filistrene om rettigheten til brønnene som hans far hadde gravd (26:15-22). Da fortelles det ganske kortfattet at Isak gravde
opp igjen brønnene som filistrene kastet igjen, og han gravde også nye brønner. Hver gang det ble strid, trakk han seg unna og gravde en ny brønn, inntil han fikk fred for sine fiender. Styrken i denne striden fant han hos Herren, for vi hører at han bygde et alter hvor han påkalte Herrens navn (26:25). Det hele endte med at hans fiender ville inngå en fredspakt med ham da de så at Herren hadde vært med og velsignet ham (26:26-31).
Her har vi mye å lære vi som har så vanskelig for å tåle den urett som blir begått imot oss. Vi skulle ikke være så snare til å ta hevn, eller til å reise sak mot noen, men heller legge saken i Guds allmektige hånd.
Jakob glemte å spørre Gud om råd
Noen år senere finner vi patriarken Jakob på det samme sted som hans bestefars tjener, Elieser, hadde vært. Jakob er på flukt fra hjemmet og hadde stelt seg slik at tvillingbroren, Esau, sto ham etter livet. Han kom etter hvert fram til brønnen i Karan, hvor hans slektninger brukte å vanne småfeet. Der møtte han Rakel. «Jakob fikk se Rakel, sin morbror Labans datter» (29:10), og han kysset henne og brast i gråt (29:11). Henne ville han ha til hustru. Det ser ikke ut til at han spurte Herren til råds. Han så hvor vakker hun var, og falt for Rakel med én gang. Det var ikke behov for å rådspørre Gud. Dette er en farlig vei å gå. Det skulle vise seg senere at Gud styrte det slik at Jakob først fikk hennes søster Lea (29:16-2). Lea ble mor til Juda, og av henne ble Jesus født.
Dette var Guds utvelgelseslinje! Det var også Lea som ble gravlagt sammen med Jakob i deres familiegravsted, Makpela-hulen, sammen med Abraham og Sara, og Isak og Rebekka (49:30-33). Jakob ble riktignok også gift med Rakel, og hun ble mor til Josef og Benjamin, men det står ingenting om at dette var etter Guds vilje. Når vi ser på alle bekymringene og vanskelighetene dette skap-te for Jakob seinere i livet, er det mye som tyder på at han handlet overilet der ved brønnen. Hans handlemåte – uten å legge saken fram for Gud i bønn – kan ikke forsvares. At Gud var mektig til å vende det hele til noe godt, er en annen sak. Fortellingen om Josef, og den betydning han kom til å få, viser oss det.
Det skulle gå flere år før Jakob virkelig lærte å gå bønnens vei, den samme som hans far, Isak, og hans bestefar, Abraham, hadde praktisert.
Jakob «gråt og ba om nåde»
Da var Jakob virkelig kommet i knipe. Han var på vei heim etter 20 vanskelige og «vonde» år i tjeneste hos Laban for å betale det han «skyld -te» for Lea, Rakel og buskapen (31:41). Mot ham kom Esau med 400 mann.
Men det alvorligste var at han hadde stått Gud imot. Hele livet hadde han gått «sin egen vei». Det var ikke blitt noen «kapitulasjon» for Herren, bare «fredsforhandlinger».
I denne siste og avgjørende kampen ble Gud ham for sterk. Da ba Jakob sin første virkelige bønn: «Han kjempet med engelen og vant, han gråt og ba om nåde» (Hos 12:5).
Fortrolig samfunn
Det er dette fortrolige samfunnet Jesus innbyr deg og meg til: «Gud er lys, og det er ikke noe mørke i ham. Dersom vi har samfunn med ham, men vandrer i mørket, da lyver vi og gjør ikke sannheten. Men dersom vi vandrer i lyset, likesom han er i lyset, da har vi samfunn med hverandre, og Jesu, hans Sønns blod renser oss fra all synd. Dersom vi sier at vi ikke har synd, da bedrar vi oss selv, og sannheten er ikke i oss. Dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet» (1Joh 1:5-9).