For en tid tilbake forsvant en indonesisk ubåt utenfor landets kyst. Den deltok i en militærøvelse. Ledelsen fryktet for at noe alvorlig var skjedd med den og satte igang en storstilt redningsaksjon hvor også andre land deltok.
Frykten var at ubåten skulle synke ned i et dyp på 850 meter under havets vannflate, fordi ubåten bare tålte trykk ned til 500 meters dyp. Den hadde oksygen bare for noen få dager, 53 personer var ombord.
Etter noen dagers leting fant de oljeflekker på havet, flasker, bønnetepper mm. som tilhørte båten.
Kan du tenke deg situasjonen til de 53 som oppholdt seg i ubåten da de mistet kontrollen over den? Etter beste evne prøvde de å reparere skaden. Frykt og panikk spredte seg blant mannskapet. Indonesierne er et muslimsk folk, så bønneteppene deres ble nok lagt utover gulvet og det ble ropt alvorlige og inntrengende bønner til Allah. Ubåten sank stadig dypere ned, den veide over 100 tonn.
Plutselig sprakk jernplatene på grunn av trykket, og det sprutet kraftige vannstråler inn i båten. Panikken nådde nye høyder, og mannskapet ropte i fortvilelse til Allah. Men han kunne ikke hjelpe, han kan hverken se eller høre. Mannskapet døde av trykket mens båten ble kvestet som en colaboks og delt i flere deler.
Det var forferdelig å høre om dette og tenke seg inn i mannskapets situasjon. Likevel var det ikke den legemlige eller den psykiske nød som var det verste. Det verste var at disse menneskene gikk evig fortapt – om de ikke hadde kommet til tro på Jesus. Bønneteppene som ble funnet, vitnet om avgudsdyrkelse. Tenk å bare ha en avgud å rope til i en slik forferdelig nød!
Nå er ikke disse 53 menneskene i den indonesiske ubåten annerledes enn andre mennesker. Verden er full av mennesker som lever uten Gud og uten håp for evigheten. Hver dag møter vi noen av dem og hver dag går mange av dem rett inn i evigheten uten å ha fått høre budskapet om stedfortrederen, Jesus. De ble ikke nådd med Guds ord. For en nød det er for mennesker å dø uten Jesus, å gå evig fortapt!
Vi som tror på Jesus, har fått et stort oppdrag. Jesus sa til oss: – Gjør alle folkeslag til mine disipler! Spørsmålet for oss må bli: Kunne vi ha nådd noen av disse i ubåten før ulykken, med ordet om Jesus, dersom vi hadde vært mer grepet av Jesus og hans frelse? Og hva med de ufrelste som lever i dag, i vårt eget land, i Europa, Asia, Afrika og Amerika? Ser vi ikke alle disse folkene? Ser vi ikke nøden de er i? Er vi så sløve, kalde og døde at deres nød ikke angår oss?
Det er åndskamp. Djevelen arbeider for at Guds folk skal bli pengekjære, selvopptatte og verdslige. Da mister vi kraften i arbeidet, gleden i Gud, gleden over nåden og nøden for sjelenes frelse. Vi blir lik saltet som mister sin kraft, som Jesus sa, da duger det ikke til annet enn å bli kastet ut for å bli tråkket på. Slik får djevelen forsinke og hindre arbeidet med å utbre Guds rike til folkene, og sjelene går fortapt.
Skal vi ikke bøye kne for himmelens Gud og bekjenne vår synd: At vi elsker ham så lite, at vi er så nytelsessyke, makelige, redde for å lide og bli spottet for hans skyld, lite villige til å forsake djevelen og alt hans vesen? Vi elsker denne verdens herligheter og har liten eller ingen nød for de som går på den brede vei. Be om nåde og frelse for Jesu skyld! Be om å bli grepet av ham og tent i brann av ham! Be om at han må leve i oss så vi lever for ham!
Vi lever i en svært vanskelig tid. Da er det viktig at vi bruker mer tid til bibellesning og bønn og til å arbeide for vår Frelser og Herre mens det er dag. Vi bør bruke vår tid og våre penger til å samle oss skatter i himmelen, ikke her på jorden, hvor alt en gang skal brennes opp.
Tenk om det var vi som levde uten Gud og var på vei til den evige fortapelse? Hvor mye ville vi da ha ønsket at noen fortalte og lærte oss om Jesus?
Hva gjør du for at andre skal bli frelst?
«Men hvordan kan de påkalle en som de ikke er kommet til tro på? Og hvordan kan de tro på en som de ikke har hørt om? Og hvordan kan de høre uten at det er noen som forkynner? Og hvordan kan de forkynne uten at de blir utsendt?» (Rom 10:14-15a).