På Elias tid var den åndelige situasjonen i Israel dypt alvorlig. Når vi er fremme ved hendelsen på Karmel, har det gått nesten 70 år siden Israel ble delt i Nord-Riket og Sør-Riket i år 930 f.Kr.
Jeroboam innførte avgudsdyrkelse
Den første kongen i Nord-Riket, Jeroboam I, var en ugudelig mann som ledet 10-stammeriket i nord til frafall fra Herren. Det gjorde han på den måten at han lot folket dyrke Herren, men på en annen måte enn det som var foreskrevet ved Herrens ord.
Etter at riket ble delt, fryktet han at folket i nord ville dra opp til Jerusalem til de årlige høytidene. Han så i dette en fare for at folket på sikt ble hengende ved kong Rehabeam i Juda-Riket i sør. For å unngå dette bygde han en helligdom i Dan og i Betel og satte opp to kalver som folket skulle dyrke. Da han hadde satt dem opp, sa han til folket: «Se, her er gudene deres, Israel, som førte deg opp fra landet Egypt» (1Kong 12:28).
Han ordnet et presteskap og organiserte feiring av høytider, som han forsøkte å gjøre så likt tempelgudstjenesten i Jerusalem som mulig. Men han gjorde alt dette etter sitt eget hode, og satte Guds lover og bud til side for sine egne tanker. Dette ble årsak til synd for folket (1Kong 12:25-33).
Så må vi vite at det vi her stilles overfor, er åndskamp. Bak disse hendelser i Israels historie stod Satan selv. Han ville føre folket bort fra Herren. Han brukte den ugudelige Jeroboam i sin tjeneste til å lage en gudsdyrkelse som var så lik den sanne som mulig. Vi skal merke oss den sataniske list. Han tar det så gradvis at folket ikke skulle merke noe.
Det var ikke snakk om å dyrke andre guder. De skulle dyrke Herren, han som hadde ført dem ut av Egypt, slik de alltid hadde gjort. Det skulle bare skje på en annen måte enn før, en annen enn den Herren hadde sagt.
Sakte men sikkert førte Jeroboam folket langt bort fra Herren og hans ord, ved et presteskap som ikke kjente Herren og hans ord.
Vi ser det samme i vårt folk i dag. Svært mye av det som går under kristendommens navn, det er Satans forførelse. Vi må være klar over at svært mange av dem som stiller seg opp på talerstoler i ulike gudshus i vårt land, av predikanter, pastorer, prester og biskoper, er tjenere for Satan og står i en tjeneste med å forføre vårt folk. De er blinde veiledere for blinde. De tror de dyrker den sanne Gud, men de er løgnprofeter som taler løgn, og bærer frem sitt eget hjertes svik.
Vår tid kjennetegnes av den situasjon Jeremia taler om: «Løgn profeterer profetene i mitt navn. Jeg har ikke sendt dem og ikke gitt dem befaling og ikke talt til dem. Løgnsyner og falske spådommer og tom tale og sitt hjertes svik profeterer de for dere» (Jer 14:14).
Så er det samme metode Satan så ofte bruker for å føre et enkeltmenneske bort fra Herren. Han begynner gradvis og i det små. Han vil få deg til å ta et lite skritt bort, naturligvis under forsikring om at alt skal foregå uten at du skal vende deg bort fra Jesus.
Her må enhver være alvorlig på vakt. Ser du hvor Satan forsøker å trenge seg gjennom muren rundt ditt hjerte for å komme inn? Han arbeider på hver av oss for å bryte ned vårt åndelige liv og trenge inn i vår sjel, for å myrde, stjele og ødelegge. Ser du det? Er du på vakt?
Vi lever i en livsfarlig åndelig tid. Redningen er å holde seg nær til Herren og hans ord. Hold urokkelig fast ved det han har talt og det han har sagt, så kan ingen rive deg ut av hans hånd.
Akab og Jesabel
Israel var på en vei i stadig dypere frafall fra Herren. Nå var Akab blitt konge i Nord-Riket. Han «gjorde det som var ondt i Herrens øyne, enda mer enn noen av dem som hadde vært før ham. Og som om det var for lite at han vandret i Jeroboams, Nebats sønns synder, tok han Jesabel, datter av sidoniernes konge, Etba´al, til hustru, og gav seg til å dyrke Ba´al og tilbe ham. Han reiste et alter for Ba´al i det Ba´al-tempel han hadde bygd i Samaria. Akab laget også et Astarte-bilde. Han gjorde enda mer for å vekke Herren, Israels Guds harme» (1Kong 16:30-33a).
Men i sin store nåde sørget Herren for, midt i dette dype mørke, å reise opp vitner, som skinte som lys i mørket, og holdt frem Herrens ord for folket.
Elias – en åndelig bauta
Profeten Elias er et slikt vitne. Fordi Gud i sin kjærlighet hadde medynk med sitt folk og lengtet etter at de skulle vende tilbake til ham, søkte han alle midler for å få dem tilbake. Slik er Gud i sin store nåde.
Elias blir stående som en åndelig bauta i Israels historie, og blir også forbildet på døperen Johannes som skulle gå forut for Messias og rydde hans vei.
Han ble et mektig redskap i Guds hånd, ikke fordi han var så sterk i seg selv, men fordi han midt i en mørk og vanskelig tid holdt seg nær til Gud og hans ord. Det var Herrens veldige kraft som ble fullendt i Elias svakhet, akkurat som det var med Paulus, og som vi hører i 2Kor 12:9-10:
«Min nåde er nok for deg, for min kraft fullendes i skrøpelighet. Derfor vil jeg helst rose meg av min skrøpelighet, for at Kristi kraft kan bo i meg. Derfor er jeg vel tilfreds i skrøpelighet, under mishandling, i nød, i forfølgelser og trengsler for Kristi skyld. For når jeg er skrøpelig, da er jeg sterk!»
Vi har eksempler på at Elias ble utmattet og trett under de åndelige forhold som rådet. Han kjente åndskampen godt på sin egen kropp, og det røynet på for ham. Han var ikke så høy i hatten da han etter den veldige hendelsen på Karmel satt under en busk i Sinaiørkenen og tryglet Herren: «Det er nok! Ta nå mitt liv, Herre! For jeg er ikke bedre enn fedrene mine».
Kanskje vi her aner noe av det som hadde ført Elias inn i denne åndelige situasjon som ikke var helt uten fare. Etter den mektige hendelsen på Karmel hadde han kanskje begynt å tenke på at han var bedre enn sine fedre. Når hjertelivet kretser rundt at jeg er åndelig sterkere enn andre og bedre enn andre, da er det fare på ferde.
Det er kanskje ikke fritt for at noe av denne farlige selvbevissthet var blandet inn i Elias tale til folket han hadde samlet på Karmel når han sier: «Jeg er den eneste av Herrens profeter som er blitt tilbake, mens Ba’als profeter er fire hundre og femti mann.»
Hadde han glemt de 100 profetene som slottshøvdingen Obadja med fare for sitt eget liv hadde gjemt unna da Jesabel hadde drept alle de andre? Obadja hadde jo nettopp fortalt ham om dette, se i starten av kap. 18. Kanskje han tenkte i sitt stille sinn at han var bedre enn dem?
Obadja var jo også en frimodig Herrens tjener som hadde våget dette. Mon tro om ikke Herren etter hendelsen på Karmel måtte ydmyke og bøye Elia, fordi han hadde begynt å bli stor i egne øyne. Å, så nærliggende og farlig dette er for noen og hver av oss, om fokuset i den vanskelige åndelige tid vi lever, begynner å kretse rundt at vi holder da fast ennå, og vi har da ikke sviktet. Måtte det være sant at vi ikke sviktet Herrens ord, men vi må se til at Satan ikke kommer over muren gjennom åndelig hovmod og selvsikkerhet. Må Herren stelle med oss slik at vi forblir fattige i ånden, og at Herren Jesus blir vårt alt.
Nåvel, Elias trådte frem for folket han hadde latt samle på Karmel og sa: «Hvor lenge vil dere halte til begge sider? Dersom Herren er Gud, så følg ham! Og dersom Ba’al er det, så følg ham!»
Til denne myndige og frimodige tale har ikke folket noe å svare. Saken var nemlig at de var delt i sitt hjerte, og vaklet til begge sider. Jesabel hadde innrettet gudsdyrkelsen i Israel slik at hun hadde, ikke bare et stort antall profeter som dyrket Ba’al og Astarte, men også mange profeter som profeterte i Herrens navn. Det ser vi i beretningen om Akab og Josafat når de er samlet til krig i Jisreeldalen (1Kong 22).
Akab og Jesabel hadde altså ikke gjort det forbudt å dyrke Herren, Israels Gud. Så lenge disse profetene bare talte vel om alt Jesabel og Akab foretok seg, kunne disse profetene leve i fred og ro. Slik er det også i dag. Så lenge prester og predikanter holder seg innenfor det politisk korrekte, får de leve i fred.
Folket levde i et åndelig dobbeltliv hvor de dyrket Ba’al og Astarte, men samtidig ikke helt hadde brutt med Herren. De levde i synden, men de hadde sin Bibel i nattbordsskuffen for sikkerhets skyld, som de nok så i en gang i blant og tok frem i vanskelige tider.
Men et slikt åndelig dobbeltliv er ikke noe Herren godtar. Et slikt menneske har falt ut av nåden. I Rom 8:13 står det: «For dersom dere lever etter kjødet, da skal dere dø.» Og 1Joh 3:7-8: «Mine barn, la ikke noen forføre dere! Den som gjør rettferdighet, er rettferdig, likesom Han er rettferdig. Den som gjør synd (dvs. lever i synden), er av djevelen.»
I en slik situasjon må det et alvorlig oppgjør til. Når hjertene er i en slik tilstand må Herren vekke et slikt menneske opp fra sitt frafall, så det for alvor ser sin stilling og av hjertet angrer og omvender seg. Det var dette Herren nå ville med Israelsfolket, og det er det han vil med deg som lever et åndelig dobbeltliv.
På en særlig måte vil han tale til deg i dag, som har tatt det første skrittet ut på denne glidebanen ved at du har noen synder og syndevaner som du ikke lever i lyset med, som du ikke lever i den daglige omvendelse med, i et redelig oppgjør for Herrens ansikt, hvor du søker nåde og tilgivelse for Jesu skyld.
Det var en stor flokk med Ba’alsprofeter som var samlet på Karmel, 450 stykk, og 400 prester for Astarte. Elias stod der alene, allikevel var han ikke alene. Herren var med ham og han svarte på hans bønn:
«Herre, Abrahams, Isaks og Israels Gud! La det i dag bli kjent at du er Gud i Israel, og at jeg er din tjener, og at det er på ditt ord jeg har gjort alt dette! Svar meg, Herre! Svar meg, så dette folket må kjenne at du, Herre, er Gud, og at du nå vender deres hjerte tilbake til deg! Da falt Herrens ild ned og fortærte brennofferet og veden og steinene og jorden og slikket opp vannet som var i grøften. Og hele folket så dette. De falt ned på sitt ansikt og sa: Herren, han er Gud! Herren, han er Gud!» (1Kong 18:36b-39).
Så ble det der på fjellet en veldig demonstrasjon for folket av hvem som er den eneste sanne og levende Gud, og hvem som har all makt i himmel og på jord. Men ikke bare det, det ble en demonstrasjon av Guds store kjærlighet til et frafallent folk. Herren grep inn i deres fortapte situasjon, som den gode hyrde som søker det tapte får. Han strakk sine armer ut mot et hårdnakket og ugudelig folk.
Slik er Gud i sin grenseløse kjærlighet og nåde, og slik er han også i dag. Han lengter etter at synderen skal vende om til ham. Han har ikke behag i at synderen dør, men at han vender om. Han lengter etter at du som lever i et åndelig dobbeltliv, og som har noen synder du ikke har bekjent for ham, skal komme til ham og si alt som det er.
Redigert utdrag fra tale i Kvelde 28.02.21.