Håpet gir Guds barn den største trøst i deres trengsler. «Vi skal ha håp ved det tålmod og den trøst som Skriftene gir» (Rom 15:4).
Det naturlige mennesket kan ha mange slags håp. De uomvendte kan også si: «Vi håper på Gud likeså vel som de andre». Men det levende håp er knyttet til de forjettelser som Gud har gitt oss i sitt Ord. Og disse er ikke for de ugudelige og ubotferdige, like så lite som roser og liljer er for svinene og lyset for nattfugler og flaggermus, men bare for dem som frykter Herren. De ugudeliges håp er som en røyk som farer bort og forsvinner. Når døden nærmer seg, henter man en prest, skrifter for ham og får nattverden. Så blir man erklært for salig uten å være født til et levende håp.
I håpet har vi «et anker for sjelen som er trygt og fast og når innenfor forhenget» (Heb 6:19). Når skipet skal kaste anker, slipper man det ned gjennom de skummende og larmende bølger. Man vil nå bunnen. Den ser vi ikke; men vi kjenner om vi har nådd den. Så kaster vi anker, og det sling-rende skipet kommer til ro. Slik er det også med den troende sjels håp. Det trenger igjennom trengsler og farer, nød og anfektelser, inntil den når den faste og sikre grunn, den levende og allmektige, barmhjertige og trofaste Gud. Dette bringer sjelen ro midt i dens uro. Om himmelen er dekket med mørke skyer, trenger likevel håpet igjennom og følger sin Frelser, som gikk gjennom forhenget og fant en evig forløsning (Heb 9:12).
Så lenge Jesus er Jesus, har den troende sjel en sikker og fast og uforanderlig grunnvoll. Håpet blir da den troendes kikkert. Med det kaster vi et blikk inn i himmelen og beskuer den lovede herlighet og salighet. Ved håpet blir vi innvortes trøstet og styrket. Håpet gir tålmodighet og hvile. Det er den beste leskedrikk for den syke og matte sjel. Det skjenker trøst i alle bitre sorger. Det gjør hjertet glad. Vi blir «glade i håpet og tålmodige i trengselen» (Rom 12:12). I det levende håp har vi en frelsens hjelm som beskytter oss mot satans gloende piler. «Den som har dette håp, renser seg selv» (1Joh 3:3).
«Håpet er gjemt i himlene for oss» (Kol 1:5). Gud selv og den Herre Jesus Kristus er vårt håp. Kan da noen være rikere enn en troende sjel, selv om man ikke eier noe annet enn håpet? Står noen fastere enn den som forlater seg på Gud, og midt i all sin skrøpelighet har omfavnet livsens tre, den Herre Jesus Kristus? Her er de svakes kraft, de sykes trøst og de døendes liv.
Fra boken «Sjeleskatt»,
Lunde Forlag, Oslo 1988