«Brødre, vi har altså i Jesu blod frimodighet til å gå inn i helligdommen.» Heb 10:19
For en jøde var det utenkelig å skulle gå inn i det innerste rom av templet, inn i «Det aller helligste». Det var ensbetydende med døden. Ypperstepresten var den eneste som kunne gjøre det. Én gang om året – på den store forsoningsdag – gjorde han det, men aldri uten å ha blodet med seg.
Hvordan opplever du det, om du skulle stå fram for Den Hellige, han som er som en fortærende ild? Skal du svare ut fra en sammenligning mellom deg og Gud, kan det nok hende at det tapper deg for all frimodighet. Du er klar over at skal du noensinne stå som fortapt, da er det på den dagen.
Hvordan kan Guds ord da tale om at du har frimodighet? Det skyldes tre ord: «i Jesu blod». Du kommer ikke tomhendt. Det gjorde du på frelsens dag. Da rakte Gud deg sin Sønns blod, og din reise gjennom livet ble en reise med blodet. Ja, selv i døden får du skjule deg innunder det. Og for domstolen kan du stå for Gud og vise ham det, blodet, som han har gitt deg.
Hver gang dine øyne er rettet mot blodet, får du noe du ikke har i deg selv. Du får frimodighet. Ordet sier at den får du lov til å bevare helt frem for Guds trone. Så stor er kraften i Lammets blod. Det er
evighetens største rikdom å erfare det.
Hans Erik Nissen, «Dagen», 2006