«Men nå er han blitt åpenbaret én gang ved tidenes ende for å bortta synden ved sitt offer. Og likesom det er menneskenes lodd én gang å dø, og deretter dom, så skal og Kristus, etter å være ofret én gang for å bortta manges synder, annen gang bli åpenbaret, ikke for syndens skyld, men til frelse for hver den som venter på ham.» Heb 9:26-28
Mellommann
Vi prøver ofte å gjøre oss selv til en «mellommann» mellom oss og Gud, eller vi lager oss andre «mellommenn». Jeg har møtt mange i Sør-Amerika som ber til jomfru Maria og helgener. Tanken er at de skal legge inn et godt ord hos Gud. Men det er egentlig den samme tankegang som ligger bak når vi tror at vår bønn, vårt strev og arbeid skal blidgjøre Gud. Men det er bare én mellommann. Det er Jesus Kristus. Han kom fra himmelen, som den sanne mellommann og forsoner.
Jesus måtte bli sant menneske for å gå i vårt sted. Som menneske tok han våre kår, ble som en av oss og oppfylte loven i vårt sted. Men han var også sann Gud, for bare som Gud kunne han bli soning god nok for all verdens synd. Han gav seg selv som en løsepenge. «For det er én Gud, og én mellommann mellom Gud og mennesker, mennesket Kristus Jesus, han som gav seg selv til en løsepenge for alle, et vitnesbyrd i sin tid (1Tim 2:5-6)».
En høy pris
Han måtte betale en høy pris. Det kostet ham livet. Guds vrede rammet Jesus i vårt sted. Han er det eneste sanne sonoffer. Det finnes ingen Gud ved siden av ham eller i stedet for ham. «Og det er ikke frelse i noen annen. For det finnes ikke noe annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, som
vi kan bli frelst ved» (Apg 4:12).
Én sann Gud
Noen påstår at det å hevde bare én vei til frelse og bare én sann Gud, er hovmod. Hvordan er det mulig å være så selvsikker? Slik har mange hatt innvendinger mot Paulus når han sier: «For jeg vet hvem jeg tror på, og jeg er viss på at han er mektig til å bevare den skatt som er betrodd meg, til dagen kommer» (2Tim 1:12).
Men Paulus var ikke stor i seg selv, han kaller seg selv den minste av alle de hellige og den største av alle syndere. Han mente heller ikke om seg selv at han hadde grepet det, men han strekte seg etter det, for å vinne kronen. Hvordan henger dette sammen? Han var ikke sterk i sin egen tro, men hadde sin styrke utenfor seg selv, i den personen han trodde på. Jesus hadde overbevist ham om at det ikke fantes noen som Jesus. Han var det påskelam som var blitt slaktet én gang for alle – for å ta bort alle Paulus sine synder!
All religion består i å søke en ukjent Gud. Du kan få et menneske til å gjøre nesten hva du vil, bare det tror at dette kan føre det til Gud. Avgudene er mange. Men med alt sitt strev kommer mennesket til kort. Det når ikke opp, det er fortapt i alle sine synder og overtredelser.
I kristendommen er det annerledes. Den ene sanne Gud har kommet til oss, som den rene og ustraffelige. Gud steg ned til verden gjennom sin sønn, Jesus Kristus, for å frelse verden. Han kom
til oss og søkte oss. Det er dette som gjør kristendommen så forskjellig fra all annen gudsdyrkelse.
Ingen andre religioner forteller oss noe tilsvarende. Nåden og frelsen er å finne i Jesus alene.
Menneskets lodd
Ethvert menneske må dø en dag, og deretter venter dommen. Skal du møte Gud på dommens dag med alt ditt religiøse strev, eller har du tatt imot den frelse som Jesus kom med?
«For så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv» (Joh 3:16). Jesus er det eneste offer som gjelder for Gud.