«… og Judas Iskariot, han som forrådte ham.» Mar 3:19
Jesus gikk opp i fjellet, forteller Markus. Der kalte han til seg dem han ville. Det vil si ut av den flokken som fulgte ham. Disse kom da opp til ham – der i friluft. Og Markus skriver: – Han innsatte tolv som skulle være med ham, og som han ville sende ut. De skulle forkynne og ha makt til å drive ut de onde ånder.
Judas Iskariot
Blant de tolv som sto der foran Jesus, var også Judas Iskariot. De elleve får intet tillegg. Bare Judas: – Han som forrådte ham. Videre leser vi i Skriften: – Han kalte til seg sine tolv disipler og gav dem makt til å drive ut urene ånder og helbrede alle sykdommer og plager.
Om den samme disippel leser vi: – Dette sa han ikke fordi han hadde omsorg for de fattige, men fordi han var en tyv. Det var han som hadde kassen, og han pleide å ta av det som ble lagt i den (Joh 12:6).
Helt fra unge år som kristen har jeg undret meg over at Jesus kalte denne mannen inn i sitt følge – som forkynner. Han som var Gud, kjente jo hjertet til Judas. Visste om at ikke alt var overgitt til Jesus der han steg inn i forkynnerflokken som skulle dra rundt i landet.
Samtidig har jeg også undret meg over hvorfor Skriften så åpent blottlegger dette for oss som er i Kristi spor i dag. I all annen litteratur om kjente personer, bruker man å hoppe over slike mørke, triste trekk ved vandringen.
Jesus ville at dette skulle nedtegnes til oppvekkelse for oss troende. Stanse oss til oppvåkning. Vi bærer nemlig alle i oss samme natur som Judas. Blir også fristet som ham. Hans spor i Skriften skal skremme oss!
Djevelens seier
«De holdt da måltid. Djevelen hadde allerede inngitt i hjertet til Judas, sønn av Simon Iskariot, at han skulle forråde ham» (Joh 13:2).
Da satan tok hele hjertet til Judas i besittelse, var han så nær Jesus som det på noen måte var mulig å komme. Så modig, så dristig er vår fiende når det gjelder å rive en etterfølger ut fra Jesu nærhet. Ikke bare en vanlig troende i en langbenk. Nei, en forkynner, et vitne med guddommelig utrustning og kraft til å helbrede og drive ut onde ånder.
Evangelisten Johannes forteller oss jo at da satan fòr i Judas, var han så nær Jesus at han tok imot det stykket Mesteren hadde dyppet i fatet ved fellesmåltidet, som også var nattverdens innstiftelse. Av Jesu egen hånd tok han imot denne gave. Så nær var altså deres hender. Frelserens, som snart skulle nagles til korset, og så en utvalgt forkynner utrustet med store,
åndelige krefter.
To ting skaper en hellig uro i vårt sjeledyp:
1. Så nær inntil Jesus våger altså tyven, djevelen, å komme. Like inn ved hans hender napper han fra ham et vitne, en utvalgt til etterfølgelse og tjeneste i Guds rike på jord.
2. Så nær Jesu hender, og så likevel gå fortapt! Ikke lenge et er nattverdmøtet, kastet han de tretti sølvpenger over en mur og ned i tempelgården.
Deretter gikk han bort og hengte seg … Vi leser det, og bever i frykt for oss selv…
Salmedikteren, Kingo, gir oss det slik:
Var hans øye blott utrevet
før det til de penger så.
Var hans hånd avhugget blevet,
før det sølv uti den lå.
Og den fot som bar ham lett,
tusen ganger heller det
enn med øyne, fot og hender
i den ild som evig brenner.
Fra boken «Vandring»,
Lunde Forlag, 1992.
Andaktene for 31. mars og 1. april
slått sammen. Tittel ved red.