«Jesus sier til henne: Rør ikke ved meg! For ennå er jeg ikke faret opp til Faderen! Men gå til mine brødre og si til dem: Jeg farer opp til min Far og deres Far, min Gud og deres Gud.» Joh 20:17
I dette evangeliet framstiller Kristus enda klarere nødvendigheten av sin død for Maria Magdalena. «Gå til mine brødre» er et av de store, trøsterike ordene som vi kan bygge og stole på. Det er som om Jesus sier: Gå av sted, Maria! Si til mine flyktende disipler, som vel hadde fortjent straff og fordømmelse, at min oppstandelse er skjedd til deres fordel. Det vil si: Min oppstandelse har gjort at min Far er deres Far og at min Gud er deres Gud.
Det er så få ord, men de inneholder noe stort. For vi kan altså ha like stor tillit til Gud, som Kristus, hans Sønn, har. Hvem kan begripe en slik overmåte stor glede? Hvem kan forstå at en stakkars, elendig synder kan og skal kalle Gud for sin Far, på samme måten som Kristus gjør det?
Men vi må passe på at vi ikke bare hører dette med de naturlige ørene, men at vi også føler det i vårt hjerte. For da vil vi bli ydmyket. Rettskafne og gudfryktige kristne vandrer derfor i frykt og forakt for seg selv. De tenker slik: Nei og nei! Skal et så fattig, elendig og syndig menneske som meg være verdig til at Guds Sønn er min bror? Å, hvordan kan det skje at jeg, elendige skapning, får del i dette?
Det skal sannelig stort strev til for å kunne tro dette. Ja, hvis man følte det slik som det i virkeligheten er, så måtte vi dø i samme stund! For mennesket kan ikke forstå dette så lenge det er i kjødet [det syndige mennesket, slik det er etter fallet i Paradis]. Her i livet er menneskehjertet alt for snevert til å kunne begripe det. Men etter døden, når hjertet blir rommeligere, da skal vi få føle det vi har hørt gjennom Ordet.
Brevet til hebreerne siterer så fint fra Salme 22, der det står skrevet: «Jeg vil kunngjøre ditt navn for mine brødre. Midt i menigheten vil jeg lovsynge deg» (Heb 2:12). Hvis en verdslig fyrste ydmyket seg så dypt at han sa til en tyv eller morder: Du er min bror! – så ville alle og enhver forundre seg over det. Men når denne kongen, han som sitter i herligheten ved Guds høyre hånd, sier om en fattig synder: Det er min bror! – da tar ingen det til hjertet. Og likevel er det dette ordet alt kommer an på. Disse ordene er vår største trøst og trygg-het mot synd, død, djevel, helvete og all ulykke, både til kropp og sjel.
På samme måten som vi i vårt kjød er underkastet alt ondt, så følger av dette at det også måtte gå på
samme måten med vår bror. For at han skulle kunne bli lik oss, har han smakt det samme som vi i alle ting. Det har han gjort for å bli vår sanne bror og føre oss ut fra det som vi var underlagt, for at vi også kunne bli lik ham (Heb 2:4-18).
Men Jesus Krist, Guds Sønn så
god, med sterkest makt er funnet;
vår synd er sonet ved hans blod
og døden overvunnet,
All dens makt og all dens rett
er kun et sukk, en søvn så lett,
sin brodd den nå har mistet.
Halleluja!
Her er det rette påskelam
som Gud oss nå tilbyder,
Guds kjærlighet har ofret ham
og troen glad ham nyter.
Blodet strøket på vår dør,
den morderengel ikke tør
tre innenfor vår bolig.
Halleluja!
(Magnus Brostrup Landstad)
Fra «Husandaktsboka»,
Den Luthersk-læstadianske menighet,Tromsø 2013.
(overskrift ved red.)