«Jeg vil løfte frelsens beger og påkalle Herrens navn.» Sal 116:13
Gud rekker oss frelsens beger, et beger som flyter over. Til randen har han fylt det, med alt det
som en fattig synder behøver til liv og salighet.
Men neppe kan vi noen gang med takk og glede ta dette gledens beger og styrke vår sjel ved den salighets fylde som er oss gitt, uten å minnes det vredens beger som vår forsoner måtte tømme til bunns. Guds vredes skål ble uttømt av ham! Ikke én dråpe av denne bitre kalk ble han spart for!
Vi kjenner de ordene som beskriver dette vredens beger: «Han ble gjort til synd for oss», og: «Det behaget Herren å knuse ham». Men ingen av oss kan male dette lidelsens dyp, denne sønderrivende
sjeleangst.
«Gud sparte ikke sin egen Sønn». Og slaget som rammet ham, presset frem fra hans lepper den mest hjertegripende bønn som noensinne er steget opp fra denne syndige jord: «Far, er det mulig, så ta denne kalk fra meg!» Men det var ikke mulig. Det var den eneste måten denne syndens og forbannelsens byrde kunne bli løftet bort fra oss på, ellers ville den ha trykket oss ned i en evig fortapelse.
Sjel – prisen er betalt! Gjenløsningen har skjedd! Har han ikke uttømt sin sjel? Tømte han ikke begeret? I stedet for det vredens beger som han tømte, byr nå Gud hver hungrig sjel et frelsens beger. Prisen er betalt! Han tok vredens beger – ta du frelsens beger! Er det ikke ditt?