Våre ord avslører hvem vi er. De sier noe om den personen som uttaler dem.
Joh 1:1-8
Jesus er Ordet som forteller hvem Gud er. Han åpenbarer Guds vesen og hjertelag. Og han er Ordet i bestemt form. Det betyr at han er den eneste korrekte åpenbaring av Gud. Det finnes ikke andre veier til Gud, og det gis heller ikke andre sanne beskrivelser av Gud enn denne ene, gitt ved Sønnen. Det som Bibelen formidler, er Guds åpenbaringsord om den enbårne Sønn som ble verdens frelser (Apg 4:12; Fil 2:6-11). Ordet fremstilles her som Guds Sønn, slik han også gjør i 1Joh 1:1 og Åp 19:13. Ordet formidler Guds tale og hans innerste tanker til oss mennesker. Gjennom Ordet møter vi Guds fullkomne, eneste og absolutte selvåpenbaring.
Gud skapte verden ved sitt Ord. «Da sa Gud…» (1Mos 1:3). «Alt er blitt til av ham…» (Joh 1:3). Johannes viser oss at dette Ordet, som var fra evighet, er det samme som ble kjød og tok bolig iblant oss (1:14).
I begynnelsen var Ordet
Johannes knytter starten av sitt evangelium til innledningsordene i 1. Mosebok: «I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden». Tanken er at gjennom han som er fra begynnelsen, skapte Gud verden, og ved det samme Ord, og den samme person, frelste han verden. Det er ham det tales om her i Johannesevangeliet.
Uttrykket i begynnelsen kan bety ved begynnelsen eller gjennom begynnelsen. Skapelsen skjedde i begynnelsen. Men det er også riktig å si at skapelsen skjedde ved ham som er Begynnelsen, fordi Gud kalles Alfa og Omega, Begynnelsen og Enden (Åp 1:8 og 18). Bibelen beskriver dette slik: «For i ham er alt blitt skapt, i himmelen og på jorden, det synlige og det usynlige, enten det er troner eller herredømmer eller makter eller myndigheter. Alt er det skapt ved ham og til ham. Han er før alle ting, og alt består ved ham» (Kol 1:16-17).
Og Ordet var hos Gud
Dette kan oversettes: Ordet var i forhold til Gud, som igjen betyr at han var i livssamfunn med Gud.
Gud er én Gud, ett vesen (5Mos 6:4; Joh 10:30), men tre personer (1Mos 1:26; Mat 28:19-20; 1Kor 1:9). Ordet er den andre person i guddommen.
Martin Luther sier det slik i forklaringen til den andre trosartikkel: «Sann Gud, født av Faderen fra evighet, og sant menneske, født av jomfru Maria».
Og Ordet var Gud
Ordet er en selvstendig person i guddommen. Her understrekes det at denne personen var Gud. Egentlig er rekkefølgen på ordene slik: Gud var Ordet. Bibelen stanser ikke med å si at Ordet hadde et personlig forhold til Gud, men sier rett ut at han var Gud selv. Det er ikke lett for tanken å forstå dette. For det første sier dette oss at Ordet (Sønnen) var i begynnelsen. Sønnen har ingen begynnelse og ende. For det andre forteller det at denne Sønnen tillegges en hel og full guddommelighet. Han er Gud i vesen og egenskap. Han er identisk med Gud, men forskjellig fra Faderen og Ånden.
Uttrykket «var hos Gud» viser at det dreier seg om et samfunn. Bibelen lærer at Faderen og Sønnen er likestilt. Det er snakk om en fullkommen sideordning. Den ene kan ikke være uten den andre (1Joh 2:23). Og de er like i ære, verdighet og rang (Joh 5:23; 8:16). Vi kan da konkludere med å si at: Faderen er Gud, og Sønnen (Ordet) er Gud, slik som også Ånden er Gud.
Når det står at han var Gud, så betyr det ikke at han nå opphører å være Gud i og med sitt komme til jorden. Han forsetter å være Gud. Han er fra evighet sann Gud. Derfor gir han seg selv navnet «Jeg er den jeg er» (2Mos 3:14). Og han fortsetter å være Gud i evighet, selv om han nå kom for å ta bolig hos oss (Joh 1:14). Slik vedblir han å være sann Gud, enda han kom for å bli kjød (sant menneske).
Han var i begynnelsen hos Gud
Med denne korte og konsise setningen oppsummeres det som er sagt foran, og oppmerksomheten samles nå om ham som var i begynnelsen, og som var virksom i skapelsen. Det er han som nå er kommet for å gi menneskene evig liv ved sitt frelsesverk.
Alt er blitt til ved ham
Alt synlig og usynlig er blitt til ved ham, både det som er i himmelen og på jorden. Ingen ting er blitt til uten Ordets virkning, verken når det gjelder skapningen her på jorden, eller det dreier seg om englene og de himmelske vesener. Absolutt alt uten unntak ble skapt ved Sønnen, ved Ordet (Salme 33:6; Ordspr 8:22-31, Heb 1:3). For å få fram rekkevidden av dette, gjentas det samme negativt:
«Og uten ham er ikke noe blitt til av alt som er blitt til» (Joh 1:3).
Da er det ikke lenger noen tvil. Gud iverksatte alle ting, og skapte det alene ved sitt Ord. Når dette understrekes så sterkt, kan det være for å vise hvor nøye sammenheng det er mellom skaperverket og forløsningsverket. Da han skapte, så var det for å herliggjøre sin Sønn. Hans største ønske er å forherlige ham for menneskene gjennom frelsens under (Ef 1:4-10).
I ham var liv
Bare i ham, utelukkende i ham, var liv (1Joh 5:11-12). Hans vesen er slik at han bringer selve livet med seg. Det står ikke at i ham var livet, i bestemt form. Det er han også, og det vil han så visst være for oss. Men her skal det understrekes at han er den som skaper og opprettholder alt liv, både i himmelen og på jorden. Han er livets kilde og opphav (Joh 5:26). I motsetning til mennesket som er underlagt døden, må det sies om Sønnen at han er selve livet som kommer med liv. For ham må døden vike.
Vi merker oss også at det står ham. Det bekrefter at Ordet er en person.
Og livet var menneskenes lys
Gud er lys. Å leve med ham, er å vandre i lyset som lysets barn. Tar du imot Jesus, så får du del i både livet og lyset. Tar du imot lyset, så eier du livet. Og eier du livet, så har du lyset (Joh 8:12). Det er ikke bare slik at han viser oss veien til lyset, men han bringer det med seg når han kommer, slik Nils Peter Madsen synger:
Du kommer, Jesus, til meg inn og så er solen tent».
Her er det ikke tale om en opplysning bare, eller å få et indre lys, eller at dette lyset bringer eller gir menneskene en oppskrift på hvordan de skal få del i lyset. Men det sies kort og godt at livet var menneskenes lys. Tenk, dette Ordet har vært selve livet, det sanne lys fra evighet av! Og det har ikke forandret seg. Det er fortsatt slik.
Derfor fortsetter neste vers i presens:
Og lyset skinner i mørket
Dette lyset skinner alltid. Fysiske lover tilsier at lyset må vike for mørket, og at mørket må gi tapt for lyset. Det blir et enten eller. Når det ene minker og avtar, vil det andre øke og tilta i styrke. Men slik er det ikke med dette lyset. Her er det tale om Jesus som lyser for verden. Han kan ikke forandre seg, selv om mørket ikke vil ta imot ham. Mørket betyr her «verden», eller menneskeheten, som ligger i det onde. Mørket kan aldri bli så mørkt at ikke dette lyset vil fortsette å lyse. Lyset fra himmelen kan ikke endre karakter. Det slutter aldri å lyse.
Og mørket tok ikke imot det
Den falne menneskeslekt kan verken gripe eller forstå lyset, og heller ikke ta imot det. Menneskene kan ikke, og vil ikke ta imot det. Dets forstand er formørket slik at de ikke er i stand til å gripe det, eller ta imot det.
Ordet «gripe», eller «ta imot», kan her også bety «få bukt med», eller «overvinne». Da blir betydningen at mørket aldri kan overvinne lyset. Selv om mørket er stort, og ondskapen bare vokser fra dag til dag, så klarer det aldri å overvinne lyset. Guds rike lar seg ikke overvinne av mørkets rike. Én dag skal alt mørke vike for dette lyset, selv om det på mange måter ikke ser slik ut i dag. Gud er på tronen, og han kommer til å gjennomføre sin vilje selv om menneskene reiser seg mot ham. Mennesket kan selv sette seg utenfor Guds rike. Nådetiden for hvert enkelt menneske kan ta slutt, men Gud forblir den samme. Han er seierherren, lysets opphav, som ikke kan forandre seg.
Martin Luther har sagt om dette: «Hva kan vel solen for det, når den lyser og skinner, at jeg lukker øynene og ikke vil se dens lys, eller skjuler meg for den under jorden?»
En mann sto fram, utsendt av Gud, hans navn var Johannes
Døperen Johannes var kalt og utrustet av Gud til å være forløper for Jesus. Han hadde myndighet som Guds utsending. Hans fullmakt var ikke å finne i hans egen person, men han hadde fått den fra Gud. Johannes sto under Guds nåde, og var et utvalgt redskap i Guds hånd. I motsetning til Ordet som var fra begynnelsen, og som blir til evig tid, sto Johannes fram på historiens arena bare den korte tiden han ble tildelt av Gud. Hans oppgave var å rette folkets oppmerksomhet på Jesus.
Han kom for å vitne. Han skulle vitne om lyset
Johannes ble et vitne i ordets rette forstand, for «vitne» betyr her å «være martyr». Han kom til å vitne med sine ord, og ikke minst med hele sitt liv, da han under Herodes sin befaling ble halshogd for Jesu navns skyld. Johannes kom ikke for å vitne om seg selv. Hele hans liv gikk ut på å vitne om Jesus.
For at alle skulle komme til tro ved ham
Denne setningen kan forstås slik at folket skulle komme til tro ved (gjennom) Johannes sitt vitnesbyrd. Men det kan også forstås slik at «ved ham» står i tilknytning til lyset. Da er meningen at det er Jesus som skaper troen, at alle skulle komme til tro «på», «ved» eller «gjennom» ham.
Når det står at «alle» skulle komme til tro, må vi ikke ta det bokstavelig, og forstå det som at alle blir frelst. Hensikten var at alle skulle bli frelst, men fortsettelsen viser klart at ikke alle tok imot.
Han var ikke lyset, men han skulle vitne om lyset
Johannes var et stort vitne, et stort lys, men han kunne ikke måle seg med Jesus. Den ene var av jorden, et syndig menneske, og den andre var både sann Gud og sant menneske, uten synd.
Dersom Johannes ikke hadde vært en reflektor for «rettferdighetens sol» (Mal 4:2), så hadde hans oppgave vært umulig, og helt forfeilet. Slik månen må få sitt lys fra solen, måtte Johannes få sitt lys fra Kristus. Slik er det for ethvert menneske. Får Jesus slippe til med sin frelse, må mørket vike og det blir «soloppgang» i hjertet.
Bygd på notater fra undervisningen på Fjellhaug Misjonsskole
ved Øivind Andersen