På vestkysten av Irland strandet et skip i storsjø og storm. Redningsbåt gikk ut for å berge de forliste. Da de så la fra vraket med sin dyre last, viste det seg at én manglet, og det var umulig å få ham med.
Da båten nærmet seg land, ropte de som sto på stranda, om alle var berget. Alle så nær som én, var det korte svaret. Da løp en ung, sterk mann fram fra flokken og ropte om noen ville være med og våge livet for denne ene. Flere unge menn svarte da straks: – Ja, dersom du Karl går ut, så er vi med! Men med det samme kommer en gammel, gråhåret kvinne fram. Hun legger hånden på armen til Karl og sier:
– Karl, du får ikke lov. Så la hun til:
– Du vet like godt som jeg at far din ligger på havbotnen, og det er mest rimelig at bror din, William, fikk den samme grav. Drar du ut i dette været, og jeg ikke ser deg mer, da orker jeg ikke å bære sorgen.
– Karl, du får ikke lov.
Den unge mannen stod en stund og kjempet med seg selv. Så rettet han ryggen og ropte:
– Mor, jeg må! Kom, kamerater!
Så skar båten fra land, med skumskavlen fæl og kvit til høyre og til venstre, med døden på alle kanter. Det går en tid, så snur de stavnen mot land igjen, og på nytt roper folkemengden og spør om den ene er berget. Da ser de at Karl reiser seg ved roret, og svaret skjærer sterkt gjennom stormen:
– Ja, han er berget. Fortell mor at det er bror min!
Du som leser dette: Det er bror din og søster di som står på vraket ved dødens strand og venter på redningsbåten. Det er bror din og søster di som lever i hedenskapets mørke natt. Din egen ætt er det som roper til stokk og stein etter hjelp. Vet du det ikke? Har du ikke sett dette, du som tror at menneskeslekten er din slekt? Dette synet må du ha, dersom du er en kristen.
Det er noe underlig varmt og godt som rører ved våre liv når dette blir en hjertets sannhet for oss at alle folk er av min slekt. Da ser vi på våre medmennesker med et annet blikk, vi blir ikke lenger så harde, kalde og dømmende. Det gjør oss myke om hjertet at våre skal ha det så vondt, at våre er uomvendte, at våre ligger under for satans makt, at våre ikke kjenner Gud og ikke vet veien til livet.
Du ungdom som nå står frelst på livets strand og ser det forliste verdensskipet med din egen slekt ombord, du som står ved redningsbåten, vil ikke du slå lag med de andre som skal dra ut? Kanskje det er nettopp deg de venter på? Svar også du på alle innvendinger: «Jeg må!» Og like visst som den dyre skatten på vraket er elsket av Gud, like sikkert skal du komme frelst i havn med dem du fikk berge.
Utdrag fra «Kristus vårt liv» Lunde Forlag, Oslo 1971
Overskrift ved red.