– Har Jesus noen gang sagt at et spebarn kan tro? Det varte lenge før jeg så at han uttrykkelig sier at spebarn kan tro. Men nå ser jeg det. Han sier: «La de små barn komme til meg, hindre dem ikke! For Guds rike hører slike til. Sannelig sier jeg dere: Den som ikke tar imot Guds rike som et lite barn, skal slett ikke komme inn i det! Og han tok dem på fanget og la hendene på dem og velsignet dem» (Mar 10:14).
Vi har alt i Joh 6:35 sett at det å «komme til Jesus» er det samme som «å tro på Jesus». Jesus sier, som du husker, at de små barna kan «motta Guds rike» og at «Guds rike» er det samme som «Jesus Kristus selv». Tidligere har vi nevnt Joh 1:12 der det sies at det å «motta Kristus» er det samme som «å tro på ham».
Når Jesus i Markusevangeliets tiende kapittel sier at de små barna kan komme til ham og at de kan motta Guds rike, så har han dermed i to forskjellige uttrykk bevitnet at spebarna kan tro på ham.
– Dette forstår jeg ikke.
– Jeg vil heller ikke påstå at jeg fullt ut forstår det. Men både du og jeg må bøye oss for Jesu ord, selv når vi ikke forstår dem.
– Men barna skjønner vel ikke nok til å ta noen beslutning. Hvorledes skulle de da kunne tro?
– Jeg forstår godt din innvending. Jeg tenkte selv på samme måte en gang. Men et grundigere bibelstudium har ført meg på andre tanker. Avgjørende for meg er Jesu ord om spebarna: de kan altså komme til ham, de kan motta Guds rike. Jeg har allerede innrømmet at jeg ikke fullt ut forstår disse ordene. Men én ting er fullstendig klart: Jesus sier her at barna kan tro. Og da er det slik. Jeg må ikke stille opp en lære om troen som strider mot Jesu egne, klare ord om barnas tro. Muligens kunne jeg trekke fram noen omstendigheter som i noen grad er egnet til å forklare Jesu ord.
– Hvilke omstendigheter er det?
– Aller først tenker jeg på at troen dypest sett er et Guds verk. Som du husker, omtales både frelsen og troen som en Guds gave i Bibelen (Ef 2:8). Gud virker troen ved nådemidlene. Vi har talt om det før.
– Ja, vi talte jo meget utførlig om troen.
– Videre: Bibelen taler om forskjellige skritt på troens vei. I vår samtale om troen fant vi at Bibelen skiller mellom den begynnende tro og den tro som har nådd modenhet. Kanskje er den begynnende tros innerste vesen angitt i Jesu ord om barna: Den som ikke tar imot Guds rike som et lite barn, skal slett ikke komme inn i det! Han sier her at de voksne på en måte må komme ned på barnets nivå for å bli frelst. Det er altså ikke omvendt, slik at barna må nå fram til de voksnes stadium for å få del i frelsen.
– Men hva er det da hos barna som også må finnes hos de voksne for at de skal bli frelst?
– Kanskje svaret finnes i Matteus-evangeliets attende kapittel. Der står det: «Han kalte da et lite barn til seg og stilte det midt iblant dem og sa: Sannelig sier jeg dere: Uten at dere omvender dere og blir som et lite barn, kommer dere slett ikke inn i himlenes rike. Den som gjør seg liten som dette barn for mitt navns skyld, tar imot meg». Først vil jeg nevne at grunntekstens ord her betyr «et lite barn». For det andre: Jesus må her, slik som vår gamle, gode bibellærer Fjellstedt fremholder, sikte til barnas «tilstand av vanmakt og behov for hjelp». De små barna er totalt hjelpeløse. De er «ved nullpunktet». Det må være dette Herren sikter til når han sier at et voksent menneske må bli som et barn for å komme inn i Guds rike. Selv den voksne må komme til et «nullpunkt» for å kunne bli frelst.
– Men hvordan går det da med det vi sa i vår samtale om troen? Der var vi enige med Pontoppidan i at troen omfatter kunnskap, tilslutning og tillit. Et lite barn har i hvert fall ingen kunnskap.
– Det er sant, og jeg har lenge syntes at dette er en stor vanskelighet når det gjelder barnas tro. At barn kan tro forstår jeg nå, for Jesus har selv sagt det. Men som nevnt kan jeg ikke tiltro meg å kunne forklare disse ordene fullt ut. Naturligvis er det sant at barna ikke kan tenke over trossannhetene. Men heller ikke den voksne troende tenker på åndelige ting bestandig. Når han sover kan han jo slett ikke tenke, men han er like fullt i troens samfunn med Herren. Troen kan på den måten finnes, selv om den ikke er bevisst.
– Men jeg har enda et viktig spørsmål: Er det ikke å gjøre vold mot barnet, å forgripe seg på dets frihet, at man døper det? Det må vel være riktigere å utsette denne saken slik at barnet får velge selv?
– Her tar du fullstendig feil. Du går ut fra at det er menneskets egen sak om det velger å tjene Gud eller å gå sin egen vei. Men dette er sannelig ikke utlevert til vår egen vurdering. Gud krever av oss i sin hellige lov at vi tjener ham og lyder ham og det av hele vårt hjerte. Og til sist skal han holde regnskap med oss. Innfor hans domstol skal vi svare for hva vi har gjort ut av vårt liv. Vårt liv tilhører ikke oss selv, det tilhører Gud. Han har rett til oss. Han har rett til de små barna også. Men han har ikke bare rett til dem: han elsker dem og har beredt frelse for dem. Jesus sier selv at de kan motta denne frelsen. Derfor må man ikke holde dem borte fra dåpen.
Fra «Er barnedåpen bibelsk?», Lunde Forlag, Oslo 1970