“Så kalte han til seg folket sammen med disiplene sine, og han sa til dem: Den som vil følge etter meg, han må fornekte seg selv, ta sitt kors opp og følge meg. For den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld og for evangeliets skyld, skal berge det. For hva gagner det et menneske om han vinner hele verden, men tar skade på sin sjel? For hva kan vel et menneske gi til vederlag for sin sjel? For den som skammer seg over meg og mine ord i denne utro og syndige slekt, ham skal også Menneskesønnen skamme seg ved når han kommer i sin Fars herlighet med de hellige engler”. (Mk 8:34-38)
Som kristne lever vi alle under et press fra denne verden, ikke minst gjelder det dere som er unge. Presset er ikke alltid uttalt, men det lyder likevel: Vær som oss! Skikk dere lik oss! Følg med oss!
Skal du bli regnet med i denne verden, så må du ikke skille deg ut, ikke være annerledes, ikke gå en annen vei, men følge mengden, se ut som den, kle deg som den, oppføre deg som den, ha de samme interessene som den, de samme meningene, holdningene osv.
Men Jesus kaller oss til noe annet. Han sier følg meg, og han sier at det innebærer å fornekte seg selv og ta sitt kors opp. Hva betyr det å fornekte seg selv og ta sitt kors opp? Jesus sier at det innebærer å miste sitt liv i denne verden. Dvs at det går ikke an både å bli regnet med i denne verden, søke denne verdens ære og gunst, og samtidig følge Jesus. Her står vi ved et veikryss.
Jeg møtte dette veikrysset tidlig i min ungdomstid. Jeg vokste opp mens Beatles var populære. Alle gutter skulle ha langt hår. En skulle være tøff, teste ut grenser og ikke bry seg så mye om hva foreldre, lærere og andre sa. Det var de unge som hadde rett. Jeg fikk ikke ha langt hår, men etter hvert så nektet jeg å la meg klippe hjemme. Jeg skulle ha hår som i det minste gikk over ørene. Jeg ville ikke skille meg ut. Jeg ville høre på den samme musikken som de andre hørte på, og gjorde det i smug. Jeg ville være med og sparke fotball i idrettslaget. Jeg ville være med der de andre var. Hvorfor? Jo, jeg ville ikke skille meg ut, jeg ville bli godtatt. For som liten gutt hadde jeg vært annerledes bestandig. Jeg hadde kort hår, spilte fiolin, sang i musikklag, gikk på bedehuset. Og det ble ikke så rent lite kommentarer av det, mobbing ville vi kalt det i dag.
Men etter å ha forsøkt å være en del av gjengen, og da snakker jeg ikke om den verdslige gjengen, men den mer moderne kristelige flokken, men som skikket seg mer lik verden, så ble livet så tomt og overfladisk.
I den flokken var det så stort fokus på det ytre, på utseende, og det var som om alle spilte en rolle og ikke helt var seg selv. Guttene skulle være tøffe, gode i idrett, ta seg ut, bli lagt merke til. Jentene var enda mer opptatt av utseende, sminke, klær, det ytre. Det ble så slitsomt. Jeg klarte det ikke, det passet meg ikke. Og jeg hadde ikke god samvittighet. For mye av det som ble gjort og sagt hadde jeg det ikke godt med. Mine foreldre hadde advart meg mange ganger, både om klesstil, hår, musikk, kino, idrett, natterangling osv. Men jeg hadde svart at det bare var loviske regler.
Men nå forstod jeg at det var mer enn det. Jeg merket at jeg sto på valg, enten å følge Jesus hva det enn skulle koste her i verden, eller å følge de andre og søke å bli regnet med, og ha sitt liv her i verden. Alle de ytre tingene var bare en måte å skikke seg lik verden på. Det var kanskje ikke synd i seg selv alt, men det var alt noe jeg måtte gjøre for å bli regnet med, for å bli godtatt, for å vise meg fram osv.
Så bestemte jeg meg – jeg husker ikke hvor gammel jeg var, men det var nok litt etter at jeg hadde stått til konfirmasjon. Det fikk være det samme hva de andre sa, om jeg ble ledd av og gjort narr av. Jeg ville følge min overbevisning, jeg ville følge Jesus, og så fikk det koste hva det koste ville. Å, hvor godt det var å slippe hele tiden å være opptatt av å ta meg ut, bli lagt merke til, være som alle de andre. Nei, nå kunne jeg være meg selv, følge det som jeg var overbevist om var godt og rett. Det var en annen slags frihet, men jeg vil aldri bytte igjen.
Og en ting var ikke minst viktig. Mye av det vi guttene hadde holdt på med, det var for å bli lagt merke til hos jentene. Men tenkte jeg, hva slags jenter var det jeg da fikk oppmerksomhet fra, i hvert fall ikke de jentene jeg hadde tillit til. Nei, nå ville jeg være meg selv, følge min overbevisning og stå for det jeg mente var rett, om jeg så ble helt alene. Var det da ei jente som fikk tillit til meg, som likte meg, så var det også ei helt annen jente enn de jeg hadde søkt å få oppmerksomhet hos.
Hva var vitsen med å få oppmerksomhet av dem jeg ikke hadde tillit til, hvor mye bedre var det ikke å være seg selv, følge sin overbevisning og så få kontakt med en som var likesinnet, en som kunne hjelpe og støtte på den veien en helst ville vandre på.
En ting til. Når du slipper å bruke så mye tid og krefter på å ta deg ut, bli lagt merke til osv, så får du så mye mer tid til å tenke på andre. Når du ikke må søke din egen popularitet, så kan du se de i flokken som faller utenfor, som trenger en venn, som har det vanskelig og trenger oppmerksomhet, trøst og oppmuntring. Hvor mye mer meningsfullt er det ikke å være en som tar seg av andre, som søker å hjelpe andre, enn en som søker seg selv og sitt hele tiden. Slik var det med Jesus. Han søkte deg og meg, han glemte seg selv i tjenesten for de andre. Det er du og jeg også kalt til. Å følge Jesus. Men da må du miste ditt eget liv, glemme deg selv og din egen karriere, popularitet, selvhevdelse osv. Men det er ikke mye til liv du vender deg bort fra, når du velger å følge Jesus. Det er et tomt, overflatisk liv, ikke verd å kalles liv engang.
Skrevet av Per Bergene Holm