Dagene i Arequipa var innholdsrike og ganske tettpakket med program. Det er kjekt å få med seg så mye som mulig på de få dagene som var satt av i Peru!
Andakt og samtaler på “Såmannens” kontor (se bilde nedenunder). Fint for sekretæren å bli bedre kjent med Miguel Fuentes, som til daglig leder arbeidet i Arequipa. Julia Vargas, som bistår med korrekturlesning, deltok også en av dagene.
To rusleturer i byens sentrum med Marit som guide. Solkrem og skyggelue er nødvendig for bleike nordmenn. Det er et utrolig sterkt og klart solskinn, mye sterkere stråling en vi er vant med på våre hjemlige breddegrader. Rundt 25 grader på dagtid.
En fin flokk samlet til «velkomstmøte», her var vi var samlet om Salme 32. Flere av tilhørerne responderte tydelig på det enkle budskapet om synd og nåde. Vi har samme hovedproblem enten vi lever på den ene eller den andre siden av jorda. Men Jesu blod renser fra all synd!
De to neste kveldene var vi samlet til bibelundervisning hvor temaene dreide seg om å «se» Jesus i Ordet. Når vi hører hans røst i skriften får vi «se» han slik han virkelig er, til frelse og utfrielse. Videre så vi nærmere på Lukas 10. Tjenestens budskap: «himlenes rike er kommet nær» og at Jesus minner sine utsendte disipler om å glede seg over at «navnene deres er innskrevet i himmelen».
Det er rikt å få kjenne samfunn i ånden og å bli kjent med brødre og søstre i Kristus. Kontorlokalet ble såpass fullt at noen også måtte sitte på konferansebordet og gulvet.
Ved avslutningen av samlingene ble den nyeste bokutgivelsen i «Såmannen» delt ut: Andaktsbok av Martin Luther i hendig lommeformat.
Dermed var dagene i Arequipa over og reisefølget måtte ta avskjed med gode medarbeidere.
Videre gikk reisen i retning Bolivia med buss. Først gjennom knusktørt, kupert landskap med mye kaktus. Litt grønn vegetasjon skimtes dypt nede i et og annet dalføre.
Veien stiger stadig i høydemeter. Lama og Alpakka går i spredte flokker og ved en av de få innsjøene på høyslettene, observeres Flamingo.
(Denne utgaven er hverken lama eller alpakka, men en mer antilopeaktig grasiøs variant som undertegnede i skrivende stund ikke kan huske navnet på.)
Endelig, etter ca 5 timer ankommer bussen Juliaca 3825moh.
Av trygghets hensyn går ferden videre med bil til byen Puno ved Titicaca-sjøen, hvor vi skal overnatte. Høyden merkes godt og pusten går tungt selv ved små anstrengelser. Vi er takknemlige for at ingen av oss blir høydesyke.
Den påfølgende dagen blir det akkurat tid til en tur til siv-øyene på Titicaca-sjøen, før neste etappe med grensepassering over i Bolivia og fly fra La Paz til Cochabamba. Der blir vi, sent på kvelden, mottatt hjertelig på barnehjemmet som drives av Hanne Baardseth.
På 2500 moh går pusten atskillig lettere og det er sommertemperatur.
I Cochabamba blir det et gledelig møte med den gamle evangelisten Rafael Veizaga. Rafael skal delta på samlingene i Sucre seinere denne uka og vi gleder oss allerede til å treffe ham igjen, når han svinger ut fra parkeringen med den gamle pickupen.
Neste dag er vi grytidlig oppe for å rekke flyet videre til Sucre. Der venter René Villegas på flyplassen, og bagasjen stroppes både inne og utenpå den lille bilen. René har lederansvar i både den spansktalende forsamlingen i byen, samt quechua-forsamlingen i Pampa Aceituno.
Vel fremme i byen venter også Gonzalo og Carmen Ascarrunz. Gonzalo leder «Såmannens» arbeid i Bolivia og Carmen tar seg av sekretæroppgaver og regnskap. Vi følger med på befaring i det nybygde forsamlingshuset i Pampa Aceituno og konstaterer at fremdriften går etter planen.
Mer om dette i neste reisebrev.
Sucre 01.11.22,
Martin Fjære