Veien i Lammets spor er framfor alt en banet vei. Frelserens hellige fot har selv en gang gått den. Selv om det ofte ikke ser slik ut, er likevel veien jevnet og banet av ham, og det er nok for oss. Det er heller ikke noen fremmed vei, for over alt ser vi Mesterens fotspor.
I våre vanskeligheter, i familien, i verden, i fattigdom, i ringhet, alle steder ser vi hans fotspor. «Du kjenner nøye alle mine veier» (Sal 139:3). «For ved at han selv har lidd og er blitt fristet, kan han komme dem til hjelp som blir fristet.» (Heb 2:18).
På denne veien klager man ikke mer: «Jeg blir ikke forstått! Jeg blir galt bedømt!» Han, vår yppersteprest, forstår oss, og det er nok for oss. Fåret krever ikke å bli kjent og forstått av andre enn sin hyrde. Det er nok for det å se hans fotspor og høre hans stemme. Når vi vil følge Lammet, står ingenting i veien for oss.
Det vi trenger for å gå opp til Jerusalem (Mt 21:1-3), dvs det vi trenger for å gå veien til døden, det blir til slutt vår egen sak. Hvis vi vil følge Lammet, vil våre stier over alt være jevne. For til å dø bort fra seg selv, er det rik anledning på hver vei og hvert sted. Da går det en alltid godt. Man finner det man søker, og det er jo lykken.
Den som følger Lammet, har en gang for alle oppgitt sin egen vilje og sine egne veier. Han har ingen egne mål og interesser. Han tillater sin hyrde å krysse hans egne ønsker og planer. Han merker og forstår at på denne vei er det ikke mer plass for eget liv. Og den som dømmer og fornekter sitt eget liv, kan være overbærende med andres. På denne vei støtes man ikke så lett på andre. Så lenge vi gjør det, går vi ikke i hans spor, er vi ikke «dagens, men nattens barn» (Joh 11:9f). Å si: «Denne eller hin står i veien for meg,» er like så latterlig som å si: «Denne eller hin står i solen for meg.»
Om det å være en kristen har en sagt: «En kristen føler seg aldri uforstått. Imot en kristen er intet forsømt. En kristen vet at han daglig forsømmer meget mot andre.» Den som følger Lammet kan ikke vente å bli forstått av alle. Det gis veier som et Guds barn må gå alene med sin Gud.
Da Abraham gikk med sin sønn opp på Moria berg, gikk han alene. Sin hustru lot han bli hjemme, og sine tjenere ble forlatt ved foten av fjellet. Ingen av dem ville ha forstått hans vei. Derfor sa han ikke at han gikk bort for å ofre, men for å tilbe! «Tilbe!» sier han i stedet for å ofre.
Hva sier vi? La oss tilstå det! Vi har ikke lenger noen sans for Lammets vei. Vi er lik barna som ved Jesu inntog i Jerusalem ropte: «Hosianna! Hosianna!» og som ikke visste at kongen måtte ut av byens andre port for der å dø på korset, og at han kaller oss ut til seg for å bære hans vanære (Heb 13:13).
De første kristne kjente denne vei mye bedre, fordi de var så mange som gikk den. Noen som med glede solgte sitt gods og delte det ut, andre som bodde i huler og kløfter, og ikke bare ofret sin eiendom, men også sitt liv. De ville ikke stå over Lammet.
Det betegnende for vinranken er at den hører sammen med vinstokken. Skjær i vinstokken, skjær i ranken – over alt flyter den samme saft. Det som gjør forbindelsen med vår frelser og dette å «bli i ham» så vanskelig, er at vi vil gå en annen vei. Og likevel gis der ingen saligere vei på jorden enn «veien i Lammets spor».