På bildet er Liv Jorunn og Martin Fjære klar til å starte den lange hjemreisen til Norge – fra Santa Cruz i Bolivia, via Panama, Amsterdam og direkte til Torp, Sandefjord.
Det var noe spenning knyttet til hjemreisen deres. Høye bensinpriser førte til transportstreik og veiblokkeringer, som hadde vart i 18 dager. Det hopet seg opp med lastebiler som ble stående med varer som ble ødelagt, eller som de ikke fikk levere. Stemningen var amper og uoversiktlig, og en visste ikke hvor langt ut fra sentrum urolighetene hadde spredd seg. Men heldigvis var det rolige forhold ved flyplassen, og det er et takke-emne at alt gikk greit – ja, helt fram til Norge etter det vi fikk høre.
De fleste internasjonale flygninger går fra Santa Cruz, en grenseby mot Brasil. Byen har ca. 2 millioner innbyggere og er den mest hurtigvoksende. Den ligger på 400 meter over havet og hører med til Amazonasbeltet. Hele fylket, med samme navn, har en befolkning på godt over 4 millioner, og utgjør en tredjedel av landets areal. Flere har tatt til orde for å løsrive seg fra Bolivia og danne sin egen stat, da de ikke er enige i regjeringens politiske kurs. Dette har også forsterket urolighetene.
Det var derfor godt å se vårt gode reisefølge i disse vel fjorten dagene, vel av gårde til hjemlandet. Tenker det ble en overgang for dem med 32 grader i Santa Cruz og til norske forhold!
Det er fruktbart og mye grønnere her i Santa Cruz enn i resten av landet. Ettersom regntiden har latt vente på seg, er det ekstra merkbare forskjeller mellom Santa Cruz fylke og resten av landet.
Alle slags frukttrær trives i dette tropiske lavlandsklimaet, som denne palmen med kokosfrukt.
Området er blitt landets økonomiske vekstsenter. Her ligger de største og beste områdene for kvegdrift og jordbruk, og i tillegg til dette kan nevnes at 90 % av petroleumsforekomstene befinner seg her.
Vel tilbake til Sucre for vår del, står samtaler, møter, undervisning og planlegging for arbeidet framover på programmet.
Onsdag ledet Gonzalo det ukentlige bibelstudiet, denne gang var temaet Romerbrevet 3:21.
«Teoretisk sett kan vi si at det finnes to veier til himmelen», sa Gonzalo. Mange spisset ørene ved å høre det. «Det er lovens vei og evangeliets vei. Men skal du nå fram på lovens vei må du holde alt det som står skrevet i loven, ja, det kreves til og med at du overholder alt med et villig hjerte, et hjerte fritt for syndige og egoistiske tanker. Men ingen av oss kan klare det. Denne veien er stengt for oss. Det er bare ett menneske som har oppfylt loven, og det er Jesus. Han er din og min stedfortreder. Det er bare evangeliets vei som er menneskets mulighet. Der får du alt av nåde, ved troen på Jesus. Han er Guds rettferdighet til frelse for hver den som tror.»
Her benytter de boken «Grunnsannheter til frelse» av Øivind Andersen, oversatt og utarbeidet av Arne Helge Teigen. Første delen ble trykt som et studiehefte tidligere i år. Det var fint å merke at flere var med i samtalen som fulgte.
På lørdag (i stedet for søndagsmøte, fordi staten hadde bestemt at da skulle det være bilfri dag for å spare miljøet!) talte undertegnede over teksten i Matteusevangeliet 13:44, om han som fant en skatt og åkeren og som solgte alt for å tak i den – under temaet «Skatten i himmelen». Det ble forklart hva det vil si å «å selge alt», og med henvisning til Jesaja 55:1 fikk de høre hva det vil si å «kjøpe denne skatten uten penger». Den som «går inn gjennom den trange port» (Matteus 7:13), som er Jesus, får del i denne himmelske skatten, som er så totalt annerledes enn rikdommen i denne verden.
Ingen kan tjene to herrer, for enten vil han hate den ene og elske den andre, eller han vil holde seg til den ene og forakte den andre. Dere kan ikke tjene både Gud og mammon. (Matteus 6:24).
Det gjelder å søke Guds rike først og ha del i Guds rike velsignelse. Da skal du ikke mangle noen ting (6:33-34).
En av dem som kom på besøk på møtet denne dagen var Rebeca Vera, som gikk et år på bibelskolen på Fossnes i 2019. Hun sitter midt i forsamlingen, rett foran den åpne inngangsdøra.
Ettersom det var bilfri dag på søndag, gikk Marit og jeg på besøk til Karina og Juan Pablo. Juan Pablo er bror til Carmen (kona til Gonzalo) og han har talt ved flere anledninger i «Såmannen». Karina hjalp tidligere til med søndagsskolen sammen med Carmen. Nå er disse barna blitt såpass store, at de er med på undervisningen for ungdommene.
Karina og Juan Pablo
Begge har slitt med fysiske helseplager, og det har ikke vært så lett for dem å finne fast arbeid. For noen år siden fullførte Juan Pablo studier ved det teologiske seminaret, SETELA, drevet av NLM, forresten det samme som Gonzalo har gått på. For tre år siden bestemte Karina og Juan Pablo seg for å starte salat-produksjon på taket der de bor. Men det er ingen fulltidsbeskjeftigelse.
Juan Pablo viser stolt frem for oss hvordan han har klart å begynne med hydroponisk produksjon av løk, selleri og salat i forskjellige sorter. Produksjonsmetoden går ut på at plantene står med røttene sine i vann i stedet for i jord.
Men vi forsto at dette foreløpig ikke hadde gitt så stor inntekt, og at det var stor konkurranse om kundene.
Men de fortalte at de til denne dag ikke hadde manglet brød på bordet, og de var takknemlige til Gud for hans store omsorg.
Nå ser det ut til at Juan Pablo kan hjelpe til mer fast i Såmannen i en delt stilling, og være til hjelp for Gonzalo og René, som har hatt en stor arbeidsbelastning etter at Joel sluttet i arbeid ved årsskiftet.
La oss ta både ham og henne med i våre bønner til Herren.
Sucre, 14.11.22.
Ingar Gangås