Hvetekornet legges i jorden. Det skal dø, men gjennom kornets død blir det til liv og mangfoldig frukt. Denne «hvetekornets lov» gjaldt vår Frelser. Han ble til liv for oss gjennom sin død.
Men det er også slik med hver enkelt kristen. Vi tror så lett at det er gjennom ytre seier og makt Guds rike går fram. Men slik er det ikke.
De første kristne vant ikke innflytelse gjennom kirkemakt eller politisk posisjon, men gjennom lidelsens og martyriets vitnesbyrd. Åndskraften avtok mer enn den tiltok etter hvert som kirkemakten ble større. Fra Konstantins tid til i dag har kirken og dens menn vært i førersetet i store deler av Europa. Men det kirken har vunnet i makt og posisjon, har den tapt i åndskraft!
I dag er Bibel og sann kristendom igjen et fremmedelement i Europa. Åndseliten, den religiøse og politiske elite, har ikke mye til overs for Bibelen, verken dens åpenbaring om Gud, skapelsen, mennesket, historien, dens bud eller frelsesbudskap. Det er ikke plass til bibeltroende i akademiske institusjoner, selv ikke i «kirken». Det trues med økonomisk boikott mot de institusjoner mv som holder fram de bibelske sannheter slik de er gitt av Gud, og det reises anklager om hatkriminalitet og diskriminering mot enkeltpersoner som frimodig holder fram Skriftens ord.
Nå har sanne kristne en gyllen anledning til å følge Jesus og apostlene i deres lidelse, utfylle det som mangler i Kristus-lidelser (Kol 1:24), om de bare er villige til å bære korset og vanæren som følger med å være tro mot Skriften i lære og liv. Hvilket vitnesbyrd er det ikke om det evige livs håp, når en kristen tåler urett enda han bare i kjærlighet og troskap lærer og lever i samsvar med Bibelens ord? (jf 1Pet 3:8-17).
Hvilket vitnesbyrd er det ikke når en kristen som anklages, i stedet for å fornekte enhver svikt og rettferdiggjøre seg selv, tåler anklager og opptrer med ydmykhet og barmhjertighet mot sine motstandere, også om anklagene er urettferdige? (jf Josef)
Det virker imidlertid som mange er mer opptatt av å være så konform med tidsånden som mulig. Man fører en apologetikk som skal vise kristendommens aktualitet og sannhet gjennom å holde mål for tidsåndens domstol. En søker ikke konfrontasjon med tidens filosofiske og vitenskapelige ideer og dogmer. En søker aller minst konfrontasjon med tidens kulturelle malstrøm, om det er innen musikk, film eller litteratur.
I stedet skal en redde kristendommen gjennom tilpasning på alle områder. Slik blir «kristendommens forsvarere» den sanne kristendoms alvorligste trussel og fiende. Det er vår sørgelige situasjon i dag, i kirke og bedehus.