Det var en gang da «mennesket» forholdt seg til seg selv i en uendelig forestilling om det å være en kristen.
Han gjorde alvor av det å avdø, det å hate seg selv, det å lide for læren. Nå fant han livet så vanskelig, ja så kvalfullt, at selv de mest hardføre nesten segnet under disse vanskelighetene. De krympet seg som ormer, og selv de mest ydmyke var ikke langt fra å fortvile. Og derfor, hva skulle alle vanskelighetene tjene til.
Vær en dott – og du skal se at alle vanskeligheter forsvinner! (…) Forfalsk så i dypeste grunn Guds eller kristendommens betraktning av dette liv. La det være kjennetegnet på at veien er den rette, den Gud velbehagelige, at den (helt i strid med Guds ord) er lett – og du skal se, alle vanskeligheter forsvinner. Denne verden blir en herlig verden, herligere og behageligere og lettere for hvert århundre som det leves på denne måten. Og vær ganske usjenert.
Tro meg, du behøver ikke unnse deg for noen, hele kompaniet er av samme art. Hyllesten er gjort ferdig for deg, hyllesten over din klokskap, hyllesten av de andre som ved å holde hyllest over deg – hvor klokt beregnet – holder hyllest over seg selv. De vil kun fordømme deg, hvis du ikke er: som de andre.
Vær Pjat – og Du skal see, alle Vanskeligheder forsvinde!
Øieblikket nr 9