Da talte Gud alle disse ord og sa: Jeg er Herren din Gud, som førte deg ut av landet Egypt, av trellehuset.
Du skal ikke ha andre guder foruten meg.
Du skal ikke gjøre deg noe utskåret bilde eller noen avbildning av det som er oppe i himmelen, eller av det som er nede på jorden, eller av det som er i vannet nedenfor jorden. Du skal ikke tilbe dem og ikke tjene dem. For jeg, Herren din Gud, er en nidkjær Gud, som hjemsøker fedres misgjerninger på barn inntil tredje og fjerde ledd, på dem som hater meg, og som viser miskunn i tusen ledd mot dem som elsker meg og holder mine bud.
Du skal ikke misbruke Herren din Guds navn, for Herren vil ikke holde den uskyldig som misbruker hans navn.
Kom hviledagen i hu, så du holder den hellig! Seks dager skal du arbeide og gjøre all din gjerning. Men den sjuende dagen er sabbat for Herren din Gud. Da skal du ikke gjøre noe arbeid, verken du selv eller din sønn eller din datter, verken din trell eller din trellkvinne, eller ditt fe eller den fremmede som er hos deg innenfor dine porter. For på seks dager gjorde Herren himmelen og jorden, havet og alt det som i dem er, og han hvilte på den sjuende dagen. Derfor velsignet Herren sabbatsdagen og helliget den.
Hedre din far og din mor, så dine dager må bli mange i det landet Herren din Gud gir deg.
Du skal ikke slå i hjel.
Du skal ikke drive hor.
Du skal ikke stjele.
Du skal ikke si falskt vitnesbyrd mot din neste.
Du skal ikke begjære din nestes hus.
Du skal ikke begjære din nestes hustru, hans tjener eller tjenestekvinne, hans okse eller esel eller noe annet som hører din neste til. (2M 20:1-17)
Da folket hørte Guds bud ble de forskrekket.
«La ikke Gud tale til oss, for at vi ikke skal dø!»
For første og kanskje siste gangen, forstod de Gud rett. Når Gud taler sin lov til oss, hvordan kan vi da bestå? Vi er dødsens. Vi er skyldige!
Men de ville ikke høre Gud tale til seg. «Tal du til oss», sier de til Moses. Og folket flyktet ut i
ørkenen, de sprang langt bort fra Guds ild som dekket fjellet. For fjellet brenner med ild, Guds
hellige og straffende vredesild. Gud er farlig, for han er hellig. Uten forsoning kan man ikke komme nær ham, uten å dø.
Men Moses går inn i ilden, når folket flykter fra den. Og Moses blir ikke skadet av ilden. Hvorfor kan han gå inn i ilden uten å bli skadet? Jo, han har en Frelser, han er ren, og så kan han gå midt inn i ilden uten å ta skade. Det er en åpen kontakt mellom Moses og Gud. Gud taler med Moses ansikt til ansikt, og Guds ansikt, det er Jesus.
Hva er oppsummeringen av budene?
«Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft og av all din forstand, og din neste som deg selv!» (Luk 10:27)
Du skal elske!
Det er da bare en sak som er forbudt, egoisme!
Har du gjort en eneste synd som ikke har med egoisme å gjøre?
Egoismen er selvforgudelsen. Den gud vi setter i Guds sted. Det eneste «jeg-et».
«Dere vil bli slik som Gud» (1M 3:5).
Det er det som ligger i bunnen av all avgudsdyrkelse. Det er meg selv, det er egoet! Vårt eget forgiftede ego – at mennesket setter seg selv til mål, seg selv til midtpunkt for sin verden, til hovedformålet for all sin kjærlighet, streven, omsorg, frykt, fortrøstning og håp.
Vi finner nemlig at alt vi forguder, har sin verdi bare i forhold til vårt eget «jeg». Allting har verdi for oss, bare i forhold til oss selv, og da er det egentlig det som dyrkes i all avgudsdyrkelse, vårt jeg. Og så er Gud avsatt.
Vår synd er jeg, jeg, jeg!
«Kom og la oss gå i rette med hverandre, sier Herren. Om deres synder er som purpur, skal de bli hvite som snø, om de er røde som skarlagen, skal de bli som den hvite ull.» Jes 1:18
Skrevet av Gunnar Nilsson