«Jeg har Jesus å gå til og hadde aldri klart dette uten hans omsorg.» Det er Eduarda som sier dette. Hun er en prøvet kvinne, som først mistet sin mann uten at de vet dødsårsaken, og året etterpå opplevde at en av hennes sønner kom i fengsel. Marit og jeg fikk en fin samtale med Eduarda nå under vår tur til Sør-Amerika i oktober-november.
Noe av det første hun vitnet om, var Guds trofasthet. Ordet fra Jesaja 49:15-17a hadde båret henne gjennom alle vanskelighetene, fortalte hun. Ordene fra Herren kommer stadig til meg: «Glemmer vel en kvinne sitt diende barn, så hun ikke forbarmer seg over sitt livs sønn? Og om også de glemmer, så glemmer ikke jeg deg. Se, i begge mine hender har jeg tegnet deg, dine murer står alltid for meg. Dine barn kommer i hast.»
Eduarda har 6 barn, derav to døtre. Hun ble enke da mannen, Maximiliano, døde for seks år siden. Han studerte i sin tid på det teoloigiske seminaret SETELA (NLM), og var i noen år etter det evangelist og bibellærer.
Åndelig fornyelse
Men livet skulle ikke bli så lett for denne familien. Maximiliano ble påkjørt av bil da han var ute med motorsykkelen sin. Det skjedde i en av gatene i byen Puno (se bildet) ved Titicacasjøen. Denne byen er forresten regnet som verdens 5. høyest beliggende by, da den strekker seg helt opp i 4200 meter høyest oppe. Ulykken preget ham en god del, hardt skadd som han ble. Men en stund senere opplevde han en åndelig fornyelse, og dette måtte han vitne om for alle.
Derfor dro han også til landsbyen der han var født og oppvokst for å vitne om Jesus for storfamilien som bor der. Det ble ikke så godt mottatt av alle. Som det også ofte hender, ble det uvennskap på grunn av fordeling av arv. En vet egentlig ikke hva som skjedde, men etter å ha fått servert noe mat, ble han uvel. På veien hjem ble han alvorlig syk, og dagen etter døde han. Det kom som et sjokk på Eduarda.
Han hadde ikke tidligere hatt noen mageproblemer.
Eneforsørger og sønn i fengsel
I hennes kultur er det ikke lett å bli enke og aleneforsørger. Men så skjedde det som på en helt spesiell måte kom til å prege Eduardas liv. En av sønnene kom i fengsel. Han fikk 15 år i fengsel, 12 år og 8 måneder må sones. Nå har han sonet fem av disse årene.
Det skjebnesvangre skjedde etter en krangel med kjæresten. De hadde inntatt en del alkohol. I affekt og sjalusi endte det hele med at hun døde. Dagen etter meldte han seg for politiet og fortalte alt, uten å skjule noe. «Han skulle ha fått 25 år i fengsel», forteller Eduarda stille. Men jeg tror at Gud var der da han skulle få dommen. Nå har han også fått overflytning til en annen avdeling, der det ikke er så strengt. Hans gode oppførsel blir lagt merke til, og han er ofte å se med Bibelen sin.
Besøk i fengslet
For vel to år siden fikk undertegnede besøke ham i fengslet. Det var ni fanger på et bitte lite rom, bare én køye var ledig. Der var det mulig å sitte ned og samtale. Det ble en helt spesiell stund. Det var anger og bønn om tilgivelse. En medfange satt på sin køye rett imot og fulgte med. Vi delte Guds ord sammen,og jeg overrakte blant annet Husandaktsboken av Rosenius. Nå viser det seg at Miguel Angel, som han heter, har tatt imot Jesus. Og han spør etter mer litteratur.
Det er veldig strengt i dette fengslet. Han får ikke lov til å ta imot så mye besøk. Men én gang, forteller moren, fikk en eldre bror, som er kristen, komme inn med gitaren sin. De sang og hadde møte, der flere av fangene deltok.
Klarte ikke husleien
Eduarda fikk ingen del i arven etter mannen sin, og hun måtte reise fra hus og alt de eide. Det var da at hun flyttet til Puno. Der leide hun et lite rom for seg og de av barna som ennå bodde hjemme. Men det varte ikke så lenge. Hun maktet ikke husleia og ble etter en stund kastet på gata.
«Nå har jeg bodd gratis i fem år i kirken til IEL-P i Puno (Misjonssambandets nasjonale samarbeidskirke, red.anm.) Der har jeg fått diakonale oppgaver. Du skjønner, det har ikke vært lett for meg å få arbeid, for jeg kan verken lese eller skrive.» Nå bor også to av sønnene sammen med henne og er til god støtte.
«Jesus er mitt liv»
Det kommer så stille, mens det blinker i noen tårer på kinnet: «Nå er Jesus mitt liv. Hva skulle jeg ha gjort uten ham? Hans blod renser fra all synd. Det er min redning. Men det kan ikke forklares hvordan det er å ha en sønn i fengsel. Tenk å sitte der bak murene i så mange år av sitt liv! Han var jo også så ung da det skjedde, rett over kriminell lavalder. Men Gud har trøst å gi i alle livets situasjoner. Og en dag oppdaget jeg det helt konkret. For det står jo også skrevet i ordet fra Jesaja som jeg nevnte, at ‘dine murer står alltid for meg’. Jeg fikk ta disse ordene til meg som om det var direkte til meg. Jesus vet om murene, han kjenner meg som mor, og han er hos min kjære ‘smertes sønn’, som er der innenfor murene.»
Besøker sønnen så ofte hun kan
«Som mor kan jeg komme på besøk en gang eller to i måneden. Da får jeg ha med en pakke annenhver gang, med nødvendige ting, penger til å kjøpe noe mat for – og bøker. Men bare én bok hver gang. Det er ikke så store matrasjonene de får. De har en restaurant hvor det er mulig å få kjøpe seg noe ekstra, men det er veldig dyrt der. «Men til nå har vi fått det vi trenger – hver dag. Har ikke Gud lovt at den rettferdige ikke skal mangle brød? Han holder alltid hva han lover.»
Det største
«Livet er så kort, og snart kommer Jesus igjen. Jeg tenker på alle mine barn, ikke alle er frelst. Det viktigste er om vi får møtes hjemme i himmelen – hjemme hos Jesus. Det er det som ligger meg mest på hjertet. Og at andre også kan bli frelst.»
Det ble et spesielt møte med Eduarda. Vi lovet å ta henne med i våre bønner, både henne og barna, som nå alle er voksne, og ikke minst hennes «smertes sønn».
Kanskje er det noen av dere som leser dette som vil være med i bønn for dem?