Salmedikteren Hans Adolph Brorson (1694-1764) har blitt kalt for «Julens sanger». Kanskje kommer dette av at han har skrevet mange julesanger, og at flere har vist seg å være særlig slitesterke.
Julens sanger
Sangene preges av inderlighet og omsorg. De er dypt bibelsk forankret og dogmatisk solide. De har en sjelden sjelesørgerisk varme, og er dessuten av ypperste kvalitet rent dikterisk.
At Hans Adolph Brorson er særlig knyttet til julen, kan ha noe å gjøre med hans første salmeutgivelse. Den har med julen å gjøre. Bare hør her:
Etter en krevende studietid, der han for noen år måtte gi opp teologistudiene, ble han endelig ferdig utdannet. I denne tiden hadde han vært huslærer hos sin onkel i Løgum kloster i fire år. Men nå, som prest, virket han først sju år i sin hjembygd Randerup. Han overtok prestestillingen etter sin stefar, som døde året før. Faren hadde han mistet allerede som tiåring, i 1704.
Til Tønder
Randerup ligger langt sør i Danmark, på vestkysten. I 1729 flyttet han enda 30 km lenger sør. Byen hette Tønder, på grensen mot Tyskland. Den lå i Danmark, men var dominert av tyskere og det tyske språk. Imidlertid var det er dansk minoritet i byen, og Hans Adolph ble kalt til å være hjelpeprest særlig med tanke på den danske befolkningen.
I sin tjeneste savnet han danske salmer, og dette var medvirkende til at han fikk frimodighet til å lage sine egne. Det skal også sies at hans overordnede, prost Schrader, som selv var en habil, tysk salmedikter, oppmuntret han.
Julehefte 1732
Men uansett er det et faktum at i 1732 gav han ut sine første salmer. Det var et hefte med ti salmer. Det var sju julesalmer, to nyttårssalmer og en for påske. Framsiden var fin og tekstmessig velfylt: Gud til ære Og Christne-Siæle / I sær siin elskelige Menighet til Opmuntring Til den forestående Glædelige Jule-Fest Enfoldig og i hast sammenskrevne Af H.A.B. Tundern Hosz Clausz Kieszbuy og findes hos hannem Tilkiøs 1732.
Mitt hjerte alltid vanker
Av de sangene i «Sangboken Syng for Herren» (= Sangboken) som er plassert under høytidene jul, er Brorson den som har flest originaler, hele fire stykker. Alle fire er fra juleheftet fra 1732. Vi vil her si litt om Mitt hjerte alltid vanker.
Slår vi opp i Sangboken på nummer 643 og sammenligner med originalen, er det første som slår oss at den er blitt betydelig slanket. Brorson hadde opprinnelig elleve vers, mens det nå bare er fem igjen.
I denne korte artikkelen går vi ikke inn på spørsmålet om hva som ville være rett antall vers i en sangbok for våre forsamlinger. Det vi skal fokusere på, er noen av de utelatte vers med viktig innhold for oss og vår tro. Når vi siterer fra salmen, har vi for å lette forståelsen gjort en forsiktig språklig oppdatering. Spranget fra dansk skriftspråk for tre hundre år siden og til dagens bokmål er et stykke. Men det gode budskapet er det samme.
I Jesu føderom
Salmen starter slik vi kjenner tittelen Mitt hjerte alltid vanker i Jesu føderom. Ja, Brorson går på en måte rundt i stallen, han er til stede i Jesu føderom. Han observerer og gjør sine tanker og refleksjoner. Hvordan kan han det? Jo, han har Ordet, han leser i Bibelen. Der blir han kjent med Jesu føderom og situasjonen ved Jesu fødsel. Han leser selve juleberetningen i Lukasevangeliet, men vi forstår at Brorson også leser hele Bibelen. For den taler jo hele veien om Jesus! Og det han leser i Bibelen, fyller ham med takk, undring og tilbedelse.
Gud av himmelriket
I originalens vers 3 utbryter Brorson: Hva skal jeg si? Ja, han mister munn og mæle. Hva er det som gjør ham stum? Hva er det som gjør at han ikke får fram et ord? Han sier det slik: Når jeg vil tenke på, at Gud i himmelriket i stallen ligge må.
Jesus er Gud. Gud fra evighet av. Som den nikenske trosbekjennelsen uttrykker det: «Gud av Gud, lys av lys, sann Gud av sann Gud». Er det han som er baby og ligger i en krybbe? For en tanke! For en sannhet!
Han, den høye, den opphøyede. Den hellige. Den allmektige. Den rene. Også var det ikke rom for ham i herberget! Han fikk sin plass i en ussel krybbe der dyrene vanligvis fikk sin mat, og som visstnok fattigfolk kunne bruke som seng for en nyfødt baby.
Jesus er Guds veldige Sønn, himmelens fryd og ære. Han er også Ordet. «I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. Han var i begynnelsen hos Gud. Alt er blitt til ved ham, og uten ham er ikke noe blitt til av alt som er blitt til. … og Ordet ble kjød» (Joh.1,1-3 + 14).
Brorson tenker på dette og utbryter undrende videre:
At himlens fryd og ære
Guds vesentlige ord,
Skal så foraktet være
På denne slemme jord.
Jesus skal dømme levende og døde
Det åttende vers i originalen har heller ikke kommet med i Sangboken. Også her dveler Brorson ved paradokset at Jesus, som den opphøyede Guds Sønn, blir født i så fattige kår, og i det hele blir et menneske som meg og deg (men uten synd). Han er Gudmennesket, Gud og mann.
Den sak kan ei begripes
At Jesus, Gud og mann,
Så meget hardt innknipes
I verdens jammer-stand.
Jesus er Gud og mann, og for liksom å betone Jesus som den opphøyede, den eneste, den veldige, skriver Brorson Jesus med stor både J og E: JEsus. Ja, han er i sannhet den enestående!
Videre i dette verset trekker Brorson tråden mellom stallen, krybben, Jesu fattigdom og like til dommens dag. For han som julenatt lå i krybbens høy, og som senere i sitt jordeliv ikke hadde det han kunne helle sitt hode til, det er han som skal dømme levende og døde. Det er ham alle knær skal bøyes for. Det er han som har Lammets vrede. Slik at alle som ikke har ham, ikke har Sønnen, skal gå evig fortapt. «Den som har Sønnen, har livet. Den som ikke har Guds Sønn, har ikke livet». Brorson former det slik i dette åttende verset:
Han, som med guddoms-velde
All verden dømme vil,
Ei har det han kan helle
Sitt arme hode til.
Skjult, men åpenbart
Dette er skjult for det naturlige øye som ser krybben. Ja, dette er i sannhet skjult for de vise og forstandige. Men for den som ved Ånden får nåde til å se inn i Ordet og bøye seg for det, er det en Guds kraft.
Tenk at Guds egen Sønn ble menneske! Hvorfor? For å frelse det fortapte. For å berge den villfarne sauen, for å sone synden og slik kunne frelse den bortkomne sønnen/datteren. Han var villig å bli født i Betlehem og dø i Jerusalem. Dø under syndebyrden og Guds hellige vredesdom. Men derved ble han opphav til evig frelse for alle dem som tror på hans navn. Å, du kjære Jesu navn! som Brorson skriver i en annen sang (SB nr 120).
Min ros og verdens spott For en forskjell på Jesu ytre kår og realitetene i hans liv! Den som ikke har fått åpnede øyne til å se med, vil derfor ikke forstå noe av Jesu herlighet. Da Hans Adolph Brorson vanket omkring i Jesu føderom, undret han seg, men han var full av takk for Jesus og hans frelsergjerning.
Visst ser han at Jesus ble lagt i krybben, at det ikke var rom for ham i herberget, at det var mye usselt og ikke noe menneskelig stas. Men han ser gjennom alt dette. Og alt dette mørke, tunge og triste tar farge og lys fra Jesus. Og her er vi ved en stor åndelig sannhet, som Brorson må ha levd i. Midt gjennom vansker i livet, både på den ytre og den indre fronten, kan han glede seg. For han gleder seg i Herren, i Jesus. Han utbryter allerede i begynnelsen av det andre verset:
Du mørke stall skal være
mitt hjertes frydeslott.
Stallen er et flott slott! Et sted for fryd og glede. Men det var da så mørkt og trist der! Ja, i det ytre, men glem nå ikke Jesus! Når jeg bare får ha deg, begjærer jeg ikke noe på jorden. Tenk å eie syndenes forlatelse, tenk at Gud ble menneske for å sone min synd. Tenk at jeg får ha ham til venn, forsoner og Herre. Salmen fortsetter ut fra dette:
Der kan jeg daglig lære
Å glemme verdens spott.
Visst må jeg regne med verdens hån og spott – misforståelser og det å ikke bli aktet for noe stort. Men jeg har Jesus. Han ble født julenatt og lagt i en krybbe. For min skyld. Ser du ikke lyset fra krybben, og fra Golgata? Da kan jeg både tåle og glemme verdens spott, sier Brorson.
Lyset i den mørke stallen
Til sist: Den mørke stallen minner meg om enda en sannhet i dette andre verset. Om det er aldri så mørkt i ditt hjertes stall, er det ikke håpløst. Det store er jo ikke i hvilken stand stallen er i. Nei, spørsmålet er om Jesus er der. Det er han som er lyset. Det er han som er håpet. Det er han som er livet. Derfor, sier Brorson, kan stallen lære meg hva jeg har å rose meg av. Ikke noe av mitt eget. Men Frelseren. Du mørke stall …
Der kan jeg best besinne
Hvori min ros består
Når Jesu krybbes minne
Meg rett til hjerte går.