Overskriften er en setning som brente seg fast under høstens tur til misjonsarbeidet i Peru og Bolivia. Ja, det er oppgaver og gjøremål som tar krefter og overskudd både fysisk og psykisk, men det er allikevel først og fremst et kall, ikke bare et arbeid!
Selv om jeg fanget opp denne setningen under samtaler med nasjonale arbeidere, tenker jeg det har relevans for enhver kristen, uansett hvor han eller hun bor og virker. Apostelen Paulus vitner for sin del: «For om jeg forkynner evangeliet, så er det ikke noe å rose meg for. Det er en nødvendighet som ligger på meg, for ve meg om jeg ikke forkynner evangeliet!» (1 Kor 9:16)
Jeremia ble så trett av folkets reaksjoner over Herrens ord, som var så fullt av alvor og nidkjærhet mot synd og frafall, at han ville tie. Men det gikk ikke så lenge han sto i livsforbindelse med Herren.
«Jeg tenkte: Jeg vil ikke lenger huske ham og ikke tale mer i hans navn! Men da ble det i mitt hjerte som en brennende ild, innestengt i mine ben. Jeg trettet meg ut med å tåle det, men jeg maktet det ikke.» (Jer 20:9) Det ble en større belastning å stå imot Gud og hans budskap enn å bli til hån og spott blant folket!
Her berører vi noe av det som gjorde mest inntrykk under samlingene med flere av de nasjonale medarbeiderne. De kunne ikke tie om det de selv var frelst ved. De kunne ikke la være å vitne om ham som hadde løst dem. Fristelsen til å tie og menneskefrykten var de vel kjent med. Såre minner om forspilte sjanser kom derfor også til overflaten. Det var samfunnet med Jesus og gleden over å få «stå i nåde hos Gud», som næret gudsfrykten og vitnetrangen. Dette er for min del et «hellig minne», som jeg ønsker å videreformidle til misjonsfolket her hjemme.
Det skarpe lyset fra mennesker som lever nær Jesus og ordet, vekker mange ransakende tanker og spørsmål i eget liv. Livsførselen, det praktiske liv slik en er vant til å leve det, kommer i et annet lys og blir bedømt ut fra andre kriterier: Hvordan er det for eksempel mulig å ha vandret i så mange år blant verdslige mennesker samtidig som en har sagt dem så lite om Jesus og frelsen? Så mange dager sammen med dem og likevel nesten ikke snakket med dem om livets to utganger: himmel eller helvete! Kan jeg da virkelig ha forstått dette selv? I hvor stor grad kan en da være preget av Guds ord i erkjennelsen? Hvorfor har ikke Jesu sinnelag overfor meg fått flyte fritt videre til mine omgivelser?
Sløve kristne har en lei tendens til å klappe hverandre på skulderen og trøste seg til felles elendige skjebne. Men i denne saken er ikke felles skjebne noen sann trøst. Den er snarere en djevelens sovemedisin som gjør det mulig å sove videre uten for store forstyrrelser.
Må Gud forbarme seg over oss! Den gode hyrde sier: «Mine får hører min røst». Så skulle vi heller høre på hans røst i denne nøden og videre formidle hans klare ord til andre som også har blitt sløve.
«Men han svarte og sa til ham: Herre, la det få stå også dette året, til jeg får spadd opp rundt det og gjødslet det. Kanskje bærer det da frukt neste år. Gjør det ikke det, så får du hogge det ned.» (Luk 13:8f)
Så er det bare vingårdsmannen som fullt ut vet hvor du eller jeg er i «også dette året». Om en står ved begynnelsen av vingårdsmannens siste forsøk, eller om en faktisk nærmer seg slutten på «neste år»! Er grunnen til liten nød for andres frelse at en selv ikke virkelig har sett inn i frelsen, så står en uten frukt. Er situasjonen uendret «neste år», vil det skje som vingårdsmannen sier: «så får du hogge det ned.»
«Herre, frels! For jeg går under!» Jesus! Overlat meg ikke til meg selv i denne nøden!
Bekjennende kristne som av natur er frimodige og frempå, går ofte, i denne sammenhengen, ganske klar av det skarpe lyset fra dem som lever nær sin Frelser og er lydhøre for Guds ord. De feller da også harde dommer over de feilende, feige og konfliktskye i forsamlingen. Parallelt fremheves deres egen kristelige fremferd og åndelige fortreffelighet. Men hva driver egentlig deres frimodighet og bedømmelse av andre kristne?!
Her kommer vi inn på et annet minne fra besøket på misjonsmarka. Paulus taler om samme sak i 1 Kor 16:9: «For en dør er blitt åpnet for meg, stor og virksom, og det er mange motstandere.» Motstanden kommer ikke bare fra den hedenske eller katolske omverden, men også innad i menigheten. Det er vel knapt noe som tar så på både åndelig, mentalt og også fysisk, som det Bibelen betegner som «onde arbeidere». Ryktemakeri, selvhevdelse og egennytte praktiseres først i det skjulte, men etter hvert mer åpenbart ettersom posisjonen enten befester seg eller blir avslørt og motsagt.
Da oppstår det en dobbel fare: De som blir utsatt for urettferdigheten, kan så fort selv bli onde baktalere og søke å bekjempe urettferdigheten med syndige, kjødelige midler. Det er et stort under om den enkelte da blir ført tilbake i ydmykhet, sannhet og nådeavhengighet. Bitterhetens fare er stor, skalkeskjul for utilgivelig sinnelag er lett å sette opp, men vanskelig å rive ned.
Igjen viser forskjellen seg mellom dem som lever nær sin Frelser og preges av ham, og dem som i større grad utfra sitt eget hode skiller på rett og galt. «Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er saktmodig og ydmyk av hjertet. Så skal dere finne hvile for deres sjeler.» (Matt 11:29)
De går inn under dette Jesu åk, og står på sannheten samtidig som saken saktmodig overlates til Herren. Utfallet endrer ikke på noe, saken overlates uansett til Herren. Fruktene uteblir heller ikke. For i de smertelige, konkrete sakene, renser vingårdsmannen greinene så de kan bære mer frukt.
Igjen vil jeg dele med dere en setning fra en på misjonsmarka som var velkjent med dette: «Guds løfter lyser sterkt og klart i disse vanskelige situasjonene, men av og til blir det helt mørkt for meg.»
Det er ikke lett å stå rolig å se på at en tredjedel av en relativt ny-oppstartet forsamling plutselig uteblir fra samlingene, på løgnaktig grunnlag. Det er heller ikke lett å forholde seg ydmyk og saktmodig når andre konfesjoner går etter deg, banker på de samme husdørene og setter ut onde rykter om deg og arbeidet du driver. Når de også tilsynelatende lykkes i sin svertekampanje, ligger mismot, frustrasjon og kjødelig sinne temmelig nær.
«Ferda er så full av farer,
vegen, å, den er så smal!
Og på Satans mange snarer
er det aldri noko tal»
Selv om avstanden geografisk er stor og kulturene vidt forskjellige, synes det meg underlig hvor like problemene og fristelsene er med hjemlige forhold. Arbeiderne som Gud har kalt på misjonsmarka, trenger sårt forbønn og åndelig støtte. Det samme er tilfelle med de som her hjemme, at de ikke først og fremst ser på tjenesten som et arbeid, men som et kall!
«Lat di miskunn styrkja motet
så som einast du det kan!
Lær meg alltid sjå det blodet
som for mine synder rann!
Soningsblodet, soningsblodet,
der eg liv og frelsa fann.
Lat ei synda her på ferda
dåra og forføra meg.
Nei, for heile vide verda
vil eg ikkje mista deg.
Du åleine, du åleine,
fører meg den rette veg!»
(SB nr 880 vers 3 og 5)