«Josva ga da folkets tilsynsmenn denne befalingen: Gå gjennom leiren og si til folket: Gjør i stand reisekost! For om tre dager skal dere gå over Jordan her, for å gå og innta det landet som Herren deres Gud har gitt dere til eiendom.» (Jos 1:10f)
To forbilder kommer oss i møte ved Israelsfolkets inngang i Kanaan. Det ene er Guds folks erobring av nytt land. Det andre er hjemkomsten til deres egentlige fedreland.
Erobringen var forbundet med kamp og strid, men ledsaget av et vidunderlig løfte: «Gjør deg nå klar til å gå over Jordan, du og hele dette folket, inn i det landet som jeg vil gi Israels barn. Hvert sted dere setter foten på, gir jeg dere, slik jeg sa til Moses.» (Jos 1:2-3). Det er ingen tvil om hvem «som vil gi» nytt landområde, men etter hans ord gjaldt det også å la seg drive frem av løftene så en satte den ene foten foran den andre. Ett og ett steg på ny mark. Noen ganger stoppet det helt opp på grunn av fiendens motstand, men da skulle området inntas fra en annen kant og gjerne av en annen av Guds folks stammer. Slik skulle de vandre frem i Guds navn, og Gud skulle gi dem hvert sted de satte foten.
Er det enda «steder» Herren vil du skal sette dine troens føtter på? Uinntatt land som han vil gi? Førti år tidligere vendte Israels dårlige speidere folket bort fra Guds løfter. Det ble år etter år med vandring i ørkenen. Mange skritt, mange steder føttene trådde på, men intet nytt land. Kjenner du deg igjen?
Guds løftesland inntas nettopp i vandringen på Guds løfter, skritt for skritt. Kjenner du deg uverdig og lite skikket, så ta med deg bibelordet i 2 Kor 1:20: «For så mange som Guds løfter er, i ham har de fått sitt ja. Derfor får de også ved ham sitt amen, Gud til ære ved oss.»
Løftet hviler på Jesu Kristi fortjeneste og verdighet. Løftets oppfyllelse skal bli Gud til ære, men la du merke til apostelens tilføyelse: «ved oss»?
Derfor er det grunn til å snakke ut med Jesus om unnfallenhet, feighet og svikt. Tale ut med ham som allerede har båret det på sitt legeme opp på korsets tre, tale ut med ham som: «… er en soning for våre synder, og det ikke bare for våre, men også for hele verdens.» (1 Joh 2:2)
Du skal få vandre videre på hans løfter som en tilgitt og frelst synder, og Jesus har «land du skal få trå på»! Men det trengs «reisekost» når land skal inntas. Og det var nettopp denne reisekosten som stoppet meg opp i denne teksten. Reisekosten for å innta nytt land! Reisekost for også å nå frem til det egentlige, evige fedrelandet!
Josva gav folkets tilsynsmenn befalingen: «Gå gjennom leiren og si til folket: Gjør i stand reisekost! For om tre dager skal dere gå over Jordan.»
Enten det er kort tid før oppbrudd og videre tjeneste i Guds løfter, eller det er kort tid før oppbruddet da du for siste gang skal over Jordan, så trenger du reisekost: Guds ord lest, Guds ord hørt, Guds ord sunget og Guds ord bedt. Her kunne det være på sin plass å nevne lønnkammeret, møtevirksomhet osv. Men denne gangen er det leirene og stevnene som er i tankene. Planlegg i god tid og meld deg på! Da skal det ganske mye til for at du finner på noe annet i stedet. Og når du først har kommet og har sittet under Ordets påvirkning noen dager, merker du hvor nødvendig det var. Det merkes bedre i etterhånd enn på forhånd!
vår travle og oppjagede tid trenger vi flere dager etter hverandre under Ordets forkynnelse for at vi skal falle til ro og virkelig høre etter hva Jesus vil si oss og gi oss. Jeg tror ikke vi kan unnvære denne delen av «reisekosten» uten at det snart får følger for erobringen av nytt land. Ja, også med tanken på kallet og utvelgelsen til det evige Kanaan bør vi ta med oss formaningen: «Vær derfor desto mer ivrige, brødre, etter å gjøre deres kall og utvelgelse fast! For når dere gjør dette, skal dere aldri noen gang snuble.» (2 Pet 1:10)
Det er ordet som gjør oss faste i kallet og utvelgelsen. La oss tilskynde hverandre til å møtes på leirer og stevner og be om at Gud må gi oss riktig «reisekost».