«Men han ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom.» (Jes 53:5)
Da Jesus døde på korset i Jerusalem omkring år 30, skjedde det mest avgjørende i hele verdenshistorien. Det var Gud selv som handlet. Gud selv lot sin egen Sønn smake sin hellighets vredesdom for all verdens synd.
Jesus Kristus, sann Gud fra evighet og samtidig sant menneske, født av jomfru Maria, hang på korset. Det var han som var Guds lam. Han bar all verdens synd. Virkelig! Han bar den på sitt legeme opp på korstreet.
Og der, på det midterste korset på Golgata, ble Jesus rammet av den hellige Guds vrede. Guds sønn var under Guds dom – forlatt av Gud.
Naglet til et kors på jorden
henger under vredens torden
himlens Herre og Guds Sønn.
Selv den eviggode Fader
ham i kvalene forlater,
hører taus hans angestbønn.
(Sangboken 671, v. 1)
Jesus Kristus sonte synden. Han hadde ikke selv gjort noe galt. Selv hadde han aldri, hverken i tanke, ord eller gjerning, gjort noe som ikke kunne bestå for Guds hellighets krav. Heller ikke i indre lyst eller dragning var det noen antydning til synd eller syndighet. Alt var hellig, rent, fint og velbehagelig for Gud.
Han døde for andre. Han ble såret for våre overtredelser. Det var en stedfortredende soning og død. Straffen lå på ham for at vi skulle ha fred. Fred med Gud.
Dette er forsoningen. Jesus gjorde soning ved å ta all verdens synd på seg, gå inn under Guds vrede og la syndens skyld og straff komme over seg.
Subjektiv forsoningslære
Vi vil nå se på et par avveier når det gjelder forståelsen av forsoningen. Den første har blitt kalt den subjektive forsoningslære. Ifølge denne læren var det ikke for å sone synden og stille Guds vrede at Jesus døde på korset, nei, det var for å demonstrere Guds kjærlighet.
En tenker seg her at menneskene er fylt av frykt for Gud. Menneskene er redd Gud, og har derfor vansker med å nærme seg Gud og komme i en god og trygg relasjon til ham. En mener derfor at menneskets egentlige problem er at en ikke ser at Gud er god og bare vil oss det beste. Den subjektive forsoningslæren forstår da Jesu korsdød som Guds demonstrasjon av sin kjærlighet. For å virkelig vise menneskene at han er god, kjærlig og vennlig innstilt mot menneskene, lot Gud Jesus dø på korset. Ved å se og høre om dette, vil Gud at menneskene skal forstå at han er en god og kjærlig Far som vi kan få leve i barneforhold til. Vi trenger ikke å frykte Gud, tvert imot kan vi komme til ham og være hans barn.
Den subjektive forsoningslæren stemmer ikke med Bibelen. Den overser at mennesket ved sin synd og syndighet ikke kan være i samfunn med Gud. Synden fører skyld og straff med seg. Blir ikke et menneskes synd sonet, kan ikke dette mennesket komme i samfunn med Gud, men får det det fortjener ifølge sin synd.
Den subjektive forsoningslæren vektlegger Guds kjærlighet, men i og med at syndens realitet og følge overses, blir også forståelsen av kjærligheten noe annet enn den Bibelen viser oss. Gud elsket og elsker verden. Men hvordan? Jo, slik at han gav sin Sønn. Det er virkelig Guds kjærlighet du ser på korset. For her ofrer Guds Sønn seg i kjærlighet. Syndens lønn er døden. Og uten at din synd ble sonet, kunne du aldri nå til samfunn med Gud, men var dømt til død og undergang. På korset går Jesus Kristus frivillig og i kjærlighet inn under synden og dommen. For en kjærlighet han viste på korset! «I dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss, og sendt sin Sønn til soning for våre synder.» (1 Joh 4:10)
Vi må derfor advare mot den subjektive forsoningslæren, for her blir Jesu stedfortredende straffelidelse under Guds vrede fornektet. Og da blir i realiteten hele frelsen og frelsesverket borte.
Klassisk forsoningslære
En annen avvei er den som kalles den klassiske forsoningslære. Denne læren sier at djevelen var menneskenes egentlige problem. Han er jo denne verdens gud. Djevelen hadde derfor herredømmet over menneskene og hadde dem i sin makt. Derfor måtte menneskene, om de ikke ble befridd fra djevelen, følge ham på hans vei i tid og evighet.
For å redde menneskene fra djevelen, sendte Gud Jesus for å ta kampen opp mot djevelen og seire over ham. På korset vant Jesus den endelige seier over den onde. Dermed er menneskene nå egentlig befridd fra å måtte være under djevelens herredømme, og er frie til å møte Gud og være i hans samfunn.
Vi må advare også mot den klassiske forsoningslæren. Det er en delsannhet i den, nemlig at Jesus vant over djevelen på korset. Han avvæpnet maktene og myndighetene og stilte dem åpenlyst til skue, da han viste seg som seierherre over dem på korset (Kol 2:15). Da ble profetien fra Edens hage oppfylt, den Gud forkynte Satan, den gamle slangen: «Han (Jesus) skal knuse ditt hode, og du (djevelen) skal knuse hans hæl.» (1 Mos 3:15)
Men den klassiske forsoningslæren får ikke fram syndens alvor i forhold til Gud. At synd fører skyld og straff med seg. For en synder er hans egentlige problem Gud. En synder som ikke er omvendt til Gud, må møte Gud i sin syndighet. Å møte Gud med synd, går ikke. Da går man fortapt.
Den klassiske forsoningslæren får ikke fram det mest sentrale Bibelen forkynner om Golgata – at Guds vrede over oss på grunn av våre synder, rammet Jesus i vårt sted: «Men Herren lot den skyld som lå på oss alle, ramme ham.» (Jes. 53:6)
Vi må derfor advare også mot den klassiske forsoningslæren, for også her blir Jesu stedfortredende straffelidelse under Guds vrede fornektet. Og dermed blir i realiteten hele frelsen og frelsesverket borte.
Stedfortredende straffelidelse
Det er nettopp dette: Den skyld som lå på alle, den lot Gud ramme Jesus. Han var en stedfortreder. En som gikk i stedet for oss. Han gikk inn under Guds dom over oss p.g.a synden, og skylden som lå på oss, rammet Jesus.
Ja, om ikke dette hadde vært realiteten, hadde ikke et eneste menneske blitt frelst. Han måtte lide, kjempe og stride …
Å, hvor engstet og bedrøvet,
inntil døden høyt bedrøvet,
er den ømme Frelsers sjel!
Vredens fulle beger drikke
må han, skal han, ellers ikke
blir hans frelses-kalk min del.
(Sangboken 671, v.2)
Forsoningen skjedde på Golgata
Vi må derfor på Bibelens grunn fastholde at da Jesus døde på Golgata kors, var det en stedfortredende straffelidelse for alle mennesker. Synden og skylden ble sonet for Gud. Det er dette som er forsoningens hemmelighet. Tenk at gjelden er betalt! Dette gjorde ikke Jesus for sin egen del. Nei, han gjorde det i stedet for, og på vegne av hele menneskeslekten. Han var på den måten en stedfortreder. En som går i stedet for andre.
Jesus stod levende opp igjen fra graven. Selv om Jesus bar all verdens synd og ble tilregnet den, var han selv fullstendig syndfri i sitt liv. Når han sonet for menneskehetens skyld, hadde han for sin del rett til livet. Han stod opp av graven! Halleluja!
Soning og oppstandelse. Evig liv! Dette er påskens glade budskap og sentrale innhold.
Hvorfor blir ikke alle frelst?
Alle blir ikke frelst. De når ikke himmel og salighet. Jesus sier i Bergprekenen: «Gå inn gjennom den trange porten! For vid er den porten, og bred er den veien som fører til fortapelsen, og mange er de som går inn gjennom den. For trang er den porten, og smal er den veien som fører til livet, og få er de som finner den.» (Matt 7:13-14)
Det kan virke som om flere og flere ikke ser sammenhengen her. Det synes som om vi oftere enn før, selv blant bekjennende kristne, hører sagt at ingen trenger å frykte fortapelsen, for Gud er god, og vil ikke at noen skal gå fortapt. Dette er en fryktelig usannhet som kan føre folk inn i falsk trygghet, og de slår seg til ro i sin uomvendte tilstand.
Når vi ser i Bibelen, må vi svare: Ja, Gud er god. Så god og så kjærlig at han gav sin enbårne Sønn til soning for all verdens synd. Synden er sonet. Forsoningen er et fullbyrdet faktum.
Men en må bli personlig delaktig i frelsen. En må bli en kristen. Alt det Jesus er og gjelder for, må bli din personlige eiendom. Den som ikke har del i dette, er ikke frelst selv om hele frelsen er fullbrakt, selv om Jesus har gjort en fullkommen soning for all synd.
Rettferdiggjørelse
Denne overføring av Jesus og hans rettferdighet til deg, kalles i Bibelen for rettferdiggjørelse. Den er helt gratis. Den er av nåde. Den skjer ved troen alene. Romerbrevet 3:24 uttrykker det slik: «Og de blir rettferdiggjort for intet av hans nåde ved forløsningen i Kristus Jesus.»
Troen er ikke på en eller annen måte en ny gjerning. Nei, Jesus har gjort alt til frelse, men frelsen blir deg til del ved troen. Da får et menneske fred med Gud. Da står en i et rett gudsforhold, et fredsforhold. Det er fred og harmoni mellom Gud og mennesket. Som Romerbrevet 5:1 så klargjørende sier det: «Da vi nå er rettferdiggjort av tro, har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus.»
Troen kommer av forkynnelsen Troen er ikke noe du kan lage, eller frambringe. Troen er en gave. Bibelen sier at troen kommer av å høre en sann, bibelsk forkynnelse om Jesus (Rom 10:17). Det er derfor to forhold som er avgjørende viktige for å bli en kristen og for å bli bevart som en sann kristen:
1. At du lytter til forkynnelse.
2. At den forkynnelsen du lytter til er sann og bibelsk, og maler Kristus for øynene dine som korsfestet (Gal 3:1).
Å, la aldri noensinne
korsets tre meg gå av minne,
som deg, frelsens fyrste bar!
Men la kors og død og smerte
tale, rope i mitt hjerte
hva min frelse kostet har.
(Sangboken 671, v.6)