Hva er da evangeliet og dets innhold? Vi skal snart se hva Skriften sier om det, men først tar vi med en kort forklaring som Luther gir i fortalen til Det nye testamentet.
«Ordet evangelium er et gresk ord og betyr godt budskap, god melding, god nyhet, noe man synger om og er glad for. Da David f.eks. vant over Goliat, kom et godt budskap til det jødiske folk at den grusomme fienden var slått. Slik er også Guds evangelium en god melding og nyhet som er gått ut i hele verden – om en David som har kjempet med synden, døden og djevelen og vunnet seier. Og dermed frelst alle dem som var fanget i synden, plaget av døden og var i djevelens vold, forløst dem uten deres fortjeneste, gjort dem rettferdige, levende og salige, gitt dem fred, ført dem hjem til Gud. Derfor må de synge, takke og prise Gud og alltid være glade om de ellers tror på dette evangelium og blir i troen.
Denne meldingen og trøstefulle nyhet kalles òg et «nytt testamente». Det er som med et menneske som dør: Han bestemmer hvem som skal ha hans formue etter hans død. Slik har også Kristus befalt. Etter hans død og oppstandelse skal evangeliet forkynnes i hele verden, og derved har han gitt alt det han eide til dem som tror på det. Han gav dem sitt liv, som han oppslukte døden ved, sin rettferdighet som han utslettet synden med, sin salighet som han har overvunnet den evige fordømmelse med.» (Luther)
Nå kan jo det fattige menneske ikke høre noe mer trøstefullt enn dette dyrebare og gledelige budskap om Kristus. Og han må glede seg over det, hvis han overhodet tror denne sannhet.
Om dette glade budskap taler Skriften mange steder lærerikt og gledelig. I 2 Kor 5:18-20 leser vi: «Men alt dette er av Gud, han som forlikte oss med seg selv ved Kristus og gav oss forlikelsens tjeneste. Det var Gud som i Kristus forlikte verden med seg selv, så han ikke tilregner dem deres overtredelser og la ned i oss ordet om forlikelsen. Så er vi da sendebud i Kristi sted, som om Gud selv formaner ved oss. Vi ber i Kristi sted: La dere forlike med Gud!»
Det første vi her skal merke oss, er at evangeliet er ikke noe menneskelig (Gal 1:11). Det er ikke oppkommet i noe menneskes tanke. Det er et himmelbud, den store og evige Guds budskap til den falne slekt. Denne store og evige Gud som har skapt alt, har siden gjenløst slekten. Og nå har han latt evangeliet forkynnes for oss. Det skjedde først ved engler og profeter, og siden ved en stor skare evangelister. «Men alt dette er av Gud …»
I evangeliene befaler han oss å forkynne dette evangelium. Vi behøver ikke å tigge noe menneske om evangeliet, det er Guds gave, det er Kristi testamente: «Meg er gitt all makt i himmel og på jord! Gå derfor ut» «og forkynn evangeliet for all skapningen.» (Matt 28 og Mark 16)
I Kristus er Gud forlikt med verden
Den gode nyhet som evangeliet er, kan sammenfattes i disse korte ord: Gud var i Kristus og forlikte verden med seg selv (2 Kor 5:19).
Verden er den falne slekt. Verden var på grunn av Adams fall fordømt til den evige død. Dommen stod fast: Den som synder, skal se døden. Og: Forbannet er den som ikke blir ved i alle ting som er skrevet i lovens bok, så han gjør dem (Gal 3:10). Her var det ingen som kunne frelse seg selv, for ingen var uten synd.
Syndens lønn var døden, og dermed kom døden til alle mennesker, fordi de alle hadde syndet. Den evige døds rike var helvete, og kongen var djevelen, som hadde hele verden under seg.
Men den store, barmhjertige Gud kunne ikke se på at alle skulle gå fortapt. Derfor ble Ordet kjød, Gud var i Kristus, og med den menneske-natur Gud hadde tatt på seg, forlikte han verden med seg selv. Kristus ble slektens annen Adam. Han tok på seg å stå til ansvar for loven og for dommen i hele slektens sted. Kort sagt: Han gjorde det vi skulle ha gjort, og led det vi skulle ha lidt.
Han forlikte verden med seg selv: Gav verden den nåde, det hjertelag som Gud hadde overfor den før fallet, idet han fullførte lov, led straffen, gjorde forbrytelsen god igjen, seiret over døden, djevelen og helvete og vant en evig forløsning for oss.
Han tilregner dem ikke deres overtredelser. Slik som Gud så med velbehag på verden før Adams fall, slik ser han nå på verden som forlikt og tekkelig for ham ved den annen Adam, for vi ble forlikt ved hans Sønns død, da vi var fiender (Rom 5:10).
Han har nedlagt i oss forlikelsens ord: Det er ordet om en forsoning som er skjedd i Kristus, og nå formaner Gud ved oss: La dere forlike med Gud! Gud er allerede forsont med dere, så forson dere nå med Gud! Så er alt godt. Kom tilbake, fortapte barn! Faderens hjerte og favn har lenge stått åpen for dere. Dere behøver ikke gjøre det minste for å forsone Faderen, han var selv i Kristus og forlikte verden med seg selv. Nå skal dere bare la dere forsone med Gud.
Her ser vi hva evangeliet er. Mange tror at evangeliet er et løfte, mens det er et budskap om et løfte som allerede er oppfylt. Evangeliet taler ikke om noe som skal skje, men det er, som Luther sier, et budskap om noe som er skjedd, noe som er der enten vi tar imot det eller ikke.
Mange tenker som om det er Gud som skal forsones, at synden skal slettes ut – men Gud er forsonet, synden er slettet ut. Å, om vi bare kunne tro dette at alle synder i verden, og også den synd som plager oss, er i Kristi død slettet ut, tildekket, senket i havets dyp! Gud er allerede forsonet, og den evige rettferdighet er kommet.
Nå er alt ferdig!
Mange vet slett ikke hva forsoningen inneholder, eller de omfatter den med så mange forbehold som de mener ligger i Skriftens ord om forsoningen, at det blir likeså vanskelig for dem å få del i den som det var vanskelig å få del i den rettferdighet som de mente loven skulle gi – som om ingen forsoning var skjedd.
Man vil ikke tro at Gud forsonte verden med seg selv og ikke tilregner dem deres synd lenger. Og selv om man bekjenner det med munnen, tror man i sitt hjerte at det bare gjelder de fromme, de som får til å angre og tro. Når evangeliets budbærere kommer og innbyr til nådens bryllup: Kom, for nå er alt ferdig, så forandrer vantroen disse ord til: Vent til alt blir ferdig en gang.
Ja, sier du, men man må jo være beredt og angre synden før man kan komme. Men Skriften sier: «Den som tørster, han får komme! Og den som vil, han får ta livets vann for intet!» (Åp 22:17)
Hvis du sa at du ikke ville komme før du er beredt, da talte du sant. Men det at det er noen som ikke får komme til Kristus, er en villfarelse. For den som vil, får komme. Grunnen til at ikke alle mennesker blir salige, er den som Kristus selv gav, da han talte om bryllupet: «De ville ikke komme.» (Matt 22:3)
Først blir de borte på grunn av sin åker, sin forretning, sin kone, sin familie eller andre forhold i hjemmet. Når så mennesket blir vakt, vil det først forsøke alt det andre, før det vil ta imot Kristus og ta nåde for nåde.
Alt strev, all anger og sønderknuselse har én hensikt: Å drive mennesket til Kristus (Gal 3:24), å få det til å ville komme. Når det bare er kommet så langt at det vil komme, når det sukker: Å, om bare Jesus ville forlate min synd – da er det på høy tid å komme, å tro, å slutte med alt arbeid. For alt er ferdig. Herren sier jo: Innby fattige, krøplinger, halte – blinde! Nød dem til å komme. Alt er beredt!
Her må vi sitere noen merkelige ord av I. A. James: «Søkende sjeler glemmer at det er deres ubetingede plikt straks å komme til Frelseren. De vil vente til de blir fattige og til de føler et indre kall til å tro. De søker og ber og forstår ikke at de bør straks overgi seg til Kristus. De venter på noe merkelig – en slags inngivelse i hjertet om at nå kan de tro, og denne inngivelse skulle da også gi dem evnen til å tro.»
Men hvor står det i Bibelen at syndere skal vente til de får tro? Hvor står det: Tro, men ikke nå! Kom, men ikke nå, vent til du blir bedre beredt. Tvert imot står det: «I dag, om dere hører hans røst, da forherd ikke deres hjerter. Se, nå er nådens tid, se, nå er frelsens dag!» (Heb 3:7 og 2 Kor 6:2)
Kan ikke Gud forlate deg din synd i dette øyeblikk? Er ikke Gud forsonet? Er ikke dine synder utslettet? Skulle du stole mer på en røst fra himmelen eller på en følelse i ditt hjerte enn på Guds eget ord? Sier ikke Jesus:
«Kom til meg, alle som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile!» (Matt 11:28) Er disse ord Kristi egne ord? Ja. Er det sant hva Jesus sier? Ja. Står det noe om å vente på inngivelse? Nei. Hvorfor har du da betenkeligheter?
Vi tar igjen med noen ord av James: «Se på fortellingen om fangevokteren i Filippi (Apg 16:25-34), den samme natten som han hadde fått se sin synd, trodde han på Kristus. Da han i sjelenød ropte: ‘Hva skal jeg gjøre?’ Svarte Paulus: ‘Tro på den Herre Jesus, så skal du bli frelst.’ Apostelen sier ikke noe om en lang forberedelsesvei, men sa ganske nøkternt: Tro! Og mente selvfølgelig: Tro nå! Og så forstod den forskrekkede mannen ham. For han trodde straks og fikk fred.»
Fra Veiledning til fred,
Lunde forlag, Oslo 1984