Rahab er en av fire kvinner som er nevnt i Jesu ættetavle, (Matt 1:5). Hun var mor til Boas, han som ektet moabittkvinnen Ruth. Ruth og Boas er kong Davids oldeforeldre og dermed blir Rahab hans tippoldemor.
«Dobbelt galt»
Utgangspunktet er veldig dårlig! Hun bor i Jeriko, byen som snart skal inntas av Guds folk. De får ordre om å slå byen med bann: «Byen og alt som er i den, skal være viet til Herren og bannlyst.» (Jos 6:17a) Alt skulle drepes der, ingen skulle spares. Det er det katastrofale ved å bli rammet av Guds endelige dom. Da finnes det ikke lenger noen barmhjertighet.
Seinere i Josva-boka kan vi lese: «Og de slo med bann alt som var i byen. Både menn og kvinner, både unge og gamle, storfe og småfe og esler slo de med sverdets egg.» (Jos 6:21) De israelittiske soldatene hadde heller ikke noe valg når de var redskap for Guds dom, det var livsfarlig for dem å spare noe eller noen. Akan prøvde det og måtte, sammen med sin familie, bøte med livet (Jos 7).
Rahab tilhører Jeriko og folket som er under Guds vrede. Ganske snart kommer dommen over dem, hun er ille ute!
Ja, faktisk er det verre med henne enn med mange andre i den dødsdømte byen. Hun er en skjøge, en prostituert, og hun driver antagelig et vertshus som samtidig fungerer som bordell. Så mørkt, så håpløst, rett før Guds dom!
Våre nordiske land, våre folk har vendt Gud ryggen. Den ene ugudelige lov innføres etter den andre. Det går mot slutten slik som med Jeriko på Josvas tid! Folkene er under Guds vrede og forbannelse, dommen må snart komme. Mange, mange mennesker lever bortimot slik som skjøgen Rahab. Enten i et vilt liv med forskjellige partnere hver uke, eller i forfinede former for hor, slik som samboerskap og ekteskapelig omgang før ekteskapet.
Er det noe som kan berge slike «Rahab’er» i dag, i vårt Jeriko? Er det noe som kan berge de skjulte «Rahab’er» – de som driver på samme måten skjult i sitt hjerte, skjult bak sin dataskjerm?
Mange kristne tenker som følgende: Det som mangler er at menneskene ikke vet at Gud er glad i dem og at Gud elsker dem. Derfor er det vanlig med klistremerker, skilt og plakater hvor det står: «Gud elsker deg», «Gud bryr seg om deg», «Gud er glad i deg» osv.
Og det er sant, men du må si en ting til: «Du menneske som er elsket av Gud, du har Guds vrede hengende over deg så lenge du ikke er omvendt og frelst. Du menneske som har en Gud som elsket deg så høyt at han gav sin egen sønn for deg, du er fortapt og du går mot helvete hvis du ikke blir frelst ved Guds kjærlighet!
Du menneske som har en Gud som har brydd seg om deg fra før verden var skapt, du må bli frelst fra hans hellige vrede over dine synder før det er for sent. Omvend deg! Den kjærlige Gud kaller og vil flytte deg fra sin vrede og over til den nåde, frelse, velbehag han har gitt deg ved sin Sønn!
Men før det har skjedd er du i den ytterste fare, og det går evig galt om du dør i den stillingen!»
Frykten for Herren og hans folk
«Og hun sa til dem: Jeg vet at Herren har gitt dere dette landet. Nå er det kommet over oss en redsel for dere. Alle som bor i landet forgår av frykt for dere. For vi har hørt hvordan Herren tørket ut vannet i Rødehavet foran dere da dere drog ut av Egypt, og vi har hørt hva dere gjorde med begge amorittkongene på den andre siden av Jordan, Sihon og Og, som dere slo med bann. Da vi hørte det, ble vårt hjerte fullt av angst, og nå er det ingen som våger å møte dere. For Herren deres Gud, han er Gud både i himmelen der oppe og på jorden her nede.» (Jos 2:9-11)
Det er en ganske annen holdning til Gud og Guds folk enn det vi strever etter i våre dager. Rahab og Jeriko tør ikke møte Guds folk, for da møter de samtidig Gud. De tør ikke møte Guds folk, for de sparer ikke det som Gud har satt under bann, de sparer ikke det som Gud har felt dommen over.
Denne redselen for Gud og Guds folk prøver vi i våre dager å få bort mest mulig av. Det gjelder å være så lik Jeriko og innbyggerne der som mulig. Det gjelder fremfor alt at ikke noen blir skremt og lei seg.
Men det hjelper ikke når Gud har felt dommen, det hjelper ikke når Gud har kalt noe synd, da må mennesker få vite det. Selv om dommen ikke kommer umiddelbart, så kommer den!
Det er i alle fall noe av redningen for Rahab. Hun vet at hun tilhører det folk som snart rammes av Guds dom. Hun vet og erkjenner at Herren er Gud og at Jerikos innbyggere har ham imot seg: «Da vi hørte det, ble vårt hjerte fullt av angst, og nå er det ingen som våger å møte dere. For Herren deres Gud, han er Gud både i himmelen der oppe og på jorden her nede.»
Det må alle vite som lever i synd og forsvarer synd. Du har den kjærlige, elskende Guds vrede over deg så lenge du ikke blir omvendt og frelst!
Men Rahab blir frelst, Rahab blir berget, og hun blir en viktig person i Guds frelseshistoriske planer. Enda det var dobbelt galt med henne! Rahab bruker JHVH navnet på Gud. Løftets og paktens Gud. Selv om hun skjelver for det hun har hørt om dette folket og om denne Gud, så er det tent et håp:
Denne Gud har et folk som han har gitt løfter til og opprettet pakt med. Denne Gud som ikke er til å møte for et menneske fra Jeriko, han har et folk som han kaller sitt folk, et folk han vedkjenner seg, som han har inngått pakt med og som han har gitt umåtelig store løfter til. JHVH – løftets og paktens Gud.
«Lov meg da og sverg ved Herren, at fordi jeg har vist barmhjertighet mot dere, så skal også dere vise barmhjertighet mot min fars hus. Gi meg et sikkert tegn på at dere vil la min far og min mor og mine brødre og mine søstre og alle som hører dem til, få leve, og frelse vårt liv fra døden!» (Jos 2:11-13)
Her er ingen protester på Guds råd og planer, men et rop om nåde og barmhjertighet slik tippoldebarnet hennes seinere skulle rope:
«Vær meg nådig, Gud, i din miskunnhet! Utslett mine overtredelser etter din store barmhjertighet! Tvett meg vel, så jeg blir fri for misgjerning, og rens meg fra min synd! For mine overtredelser kjenner jeg, og min synd står alltid for meg. Mot deg alene har jeg syndet, det som er ondt i dine øyne, har jeg gjort – for at du skal være rettferdig når du taler, være ren når du dømmer.» (Sal 51:3-9)
David hadde et mye større lys i Guds råd og et mye dypere kjennskap til JHVH. Men det var dobbelt galt med ham også. Han var verre stilt enn de fleste i Jerusalem. Hor og mord.
«Gi meg et sikkert tegn» (v 12)
«Når vi kommer inn i landet, skal du binde denne skarlagenrøde snoren i vinduet som du firte oss ned fra …» Vi tenker nok ofte på den røde snoren i vinduet som blodets tegn. Og det er i sannhet et sikkert tegn. Jesu blod renser fra all synd, og selv om syndene er «røde som skarlagen, skal de bli som den hvite ull.» (Jes 1:18b)
Men her ser vi også at skarlagensfargen ofte er forbundet med synden og verden. I Åp 12 blir Satan beskrevet som en ildrød drage. Antikrist blir i Åp 17 beskrevet som et skarlagenrødt dyr. Ridende på «Dyret» sitter «Skjøgen Babylon» kledd i purpur og skarlagen. Det er syndens opphav og syndens herskere. Det er synden i all sin gru og i sin skrikende røde farge.
Finnes det et sikkert tegn for det mennesket som selv er skarlagensfarget for Gud? Med synder røde som purpur og skarlagen? Ja, nettopp Ham, som «ble gjort til synd for oss», for at vi skal stå rettferdige for Gud. Han er et sikkert tegn! Han ble gjort til dine skarlagensrøde synder. De ble flyttet over på ham – bort fra deg! Han er et sikkert tegn!
Rahab fikk løfte fra speiderne om at «tegnet», den skarlagensrøde snoren, skulle berge henne og alle i hennes hus. Løftet ble gitt i form av ord. Og det var disse ord hun hadde å forholde seg til, helt frem til dommens dag i Jeriko.
Slik er løftet om ditt «tegn» Jesus Kristus, gitt deg i form av Bibelens ord. Det skal du holde fast på til dommens dag. Da skal det vise seg at «tegnet» holder. For har Gud først «gjort sin Sønn til synd for oss, for at vi i ham skal stå rettferdige for Gud», så vil han ikke siden dømme den som tar sin tilflukt til dette løftet. Kristus tok hele dommen for skarlagensfargen, synden, som har gjennomtrengt alt ditt eget. Også for deg som det er «dobbelt» galt med, slik som med Rahab. Jesu, hans sønns blod, renser fra all synd.
Så vil jeg avslutningsvis be deg å overveie hvorfor speiderne var løst fra eden dersom Rahab røpet deres ærend, (v.14 og v.20). Hvorfor ville hun gå glipp av tegnets og løftets utfrielse dersom hun røpet speidernes ærend?
En ledetråd: Hvem har Rahab fra nå av strid med og hvem har hun fra nå av fred med?
«Min elskede er hvit og rød, utmerket framfor ti tusen.» (Høys 5:10)