Den som opplever å få barn har blitt unt en stor nåde, gave og oppgave fra Gud. I 1 Mos 33:5 leser vi:
Esau så opp, og fikk øye på kvinnene og barna, og han sa: Hvem er disse som du har med deg der? Jakob svarte: Det er de barn som Gud har unt din tjener. Det er Gud som har unt oss våre barn, i sin godhet.
En så stor og dyrebar gave fra Gud kan vi ikke se smått på! Tenk å få bli betrodd av Gud et barn, et menneske med en udødelig sjel! Det kan få en til å svimle, beve og miste nattesøvnen, når en tenker på hvor stor en oppgave og ansvar dette er. Lar vi den tanken få for stor plass, hadde vi kanskje blitt redd for å sette barn til verden. Men det står så fint i Jes 45:11.
Så sier Herren, Israels Hellige, han som skapte det: Spør meg om de kommende ting! La meg dra omsorg for mine barn og for mine henders verk.
Vi skal få overlate våre barn i Guds hender og be han ta seg av dem. Samtidig er ikke alt sagt med det.
Kvinner kan ha mange forskjellige oppgaver både i samfunnsliv og menighetsliv som er viktige. Ugifte eller barnløse kvinner kan bety veldig mye for andre mennesker rundt seg, både unge og eldre. Ordet i Gal 4:27 kan kanskje brukes i denne sammenhengen også.
For det står skrevet: Gled deg, du ufruktbare, du som ikke føder! Bryt ut i jubelrop, du som ikke har fødselsveer! For den enslige kvinne har mange flere barn enn hun som har mannen.
For det er sant det som står i 1Kor 7:34:
Den ugifte kvinne har omsorg for det som hører Herren til, så hun kan være hellig både på legeme og ånd. Men den gifte kvinne har omsorg for verdens ting, hvordan hun kan være sin mann til behag.
Kvinnene som har fått barn, har fått ett primærkall – et kall til å være mor. Det å få et kall til noe betyr ikke nødvendigvis at kallet er lett eller lystbetont alltid. Oftere er det vel tvert imot. Tenk på profetene i det gamle testamente – mange av dem – de fleste, fikk et tungt kall. Det avgjørende er ikke hva slags kall en får, men at en er lydig mot kallet. Jeg tror også en får oppleve Guds velsignelse over kallet når man er lydige imot det. Men hva innebærer kallet til å være mor? og Hvordan lever man kallet ut i praksis?
Først vil jeg her ta fram den reint menneskelige faktoren i morskallet. Skal vi bety noe for noen, mennesker generelt, så må vi bruke tid sammen med dem. Skal vi bety noe for våre barn, må vi også bruke tid sammen med dem. At mor er hjemme med barna, spesielt når barna er små, er veldig viktig. Reint fysisk, sier det seg selv at det er mor som må være hjemme med det nyfødte barnet, siden det er hun som kan gi barnet melk, så sant hun ammer. Mor blir helt konkret barnets kilde til liv. Det knyttes en helt spesiell kontakt og nærhet til barnet når det ligger inntil mors bryst og suger seg mett og søvnig. Jeg synes det er hjerteskjærende å se og høre om unger som blir sendt i barnehagen før de er ett år.
Den sterke og gode tilknytningen som har blitt etablert, skal nå delvis rives opp. I barnehagene er man dessuten opptatt av å ikke knytte seg for sterkt til barna, siden de ikke er deres egne. Hvilke sår kan man ikke påføre et lite barn ved en slik adskillelse fra mor først, og så distanse fra andre voksne etterpå? Det er ikke til barnets beste i alle fall! Et annet viktig moment er at som troende vet vi at barnet har en udødelig sjel. Vil vi at andre, kanskje ikke-kristne voksne, skal få prege det lille barnet i timevis med sine verdier og holdninger? I barnehagene tenker og gjør de sikkert mye bra, men de har et kortsiktig perspektiv. De vil prøve å gjøre det godt for barnet med tanke på dette livet. Som troende foreldre har vi evigheten som mål – at barnet må bli frelst for evig.
Hvor dyrebart og verdifullt det er å ha mor hjemme, har jeg selv fått erfare, siden min egen mor alltid var hjemme med oss barna da vi vokste opp. I min oppvekst snakket jeg med mamma om det meste, og hennes holdninger og meninger fikk stor betydning for meg. Hun levde og lærte etter det som står i Ord 22:6:
Lær den unge den vei han skal gå! Så viker han ikke fra den når han blir gammel. Denne erfaringen gjorde at jeg selv hadde et sterkt ønske om å prioritere å være hjemme når jeg en gang ble gift og fikk barn.
Personlig har jeg opplevd det veldig meningsfylt å være hjemme med egne barn. Jeg har kjent på en glede og visshet over å få være på den plassen Gud ville ha meg. Det har vært en stor velsignelse! Det betyr ikke at jeg har levd på en rosa lykkesky hvor alt var bare idyll og kos. Sånn er ikke livet. Jeg lærte meg selv først virkelig å kjenne etter at jeg fikk egne barn. At jeg kunne bli så sint, visste jeg ikke før. Til tider har jeg vært fryktelig lei grinete og kranglete unger.
Jeg, som mor, og vi som foreldre, bærer med oss følgene av syndefallet, og vi merker dette også utrolig fort hos våre barn. Selv små barn kan være forferdelig trassige og de skal ikke være store før de f.eks. kan slå andre som tar noe fra dem. Mange situasjoner har jeg dessuten både misforstått og håndtert feil. Når kvelden kom har jeg mange ganger tenkt: Hvorfor gjorde jeg det slik, jeg skulle heller ha sagt det på den måten, eller gjort sånn og sånn. Så vi mødre og foreldre trenger også å be våre barn om tilgivelse, når vi har gjort galt mot dem, for det hender.
(En parantes her: Vi kjenner til at unge, jenter spesielt, på sosiale medier legger ut «glansbilder» av seg selv, og poster filmer og profilbilder som gir et inntrykk av hvor bra de har det, hvor vellykkede og flotte de er. Nå har det kommet en ny plattform som heter BeReal, der man legger ut bilder etter et varsel, akkurat i den situasjonen en er i nå. Da blir bildene og filmene mer usminket, bokstavelig talt, mer realistiske og troverdige.
Kanskje det kunne vært en måte å gjøre det på for hjemmearbeidende mødre også? Ikke bare sende hverandre glansbilder av snille barn og hyggelige turer, men også bilder av ungen som har veltet en blomst i gulvet fordi den var sint, eller har tømt ut havregryn på gulvet, eller et bilde av ei stuptrøtt mor med en hylende unge på armen klokka 2 om natta. Det tror jeg kan være vel så viktig og nyttig for en annen småbarnsmor å se. Det kan nemlig være godt å se at andre også har sine utfordringer, slik at en ikke tenker at det er bare jeg som ikke får dette til. Felles skjebne, felles trøst, er det noen som heter. Vi vil jo være til hjelp for hverandre i dette, og ikke legge stein til byrden på de som kjenner seg slitne.)
Kallet til å være mor kan være krevende av andre reint fysiske grunner også, og da spesielt i småbarnsfasen. Veldig mange småbarnsmødre lever, som mange av dere har erfart, i perioder med et underskudd på søvn pga. amming, barn som våkner og ikke sovner igjen, syke barn eller barn som våkner og kommer inni senga.
Jeg husker jeg i perioder kunne sovne hvor og når som helst hvis jeg bare fikk fem minutters stillhet. At ei mor dupper på møtet behøver ikke skyldes taleren, men rett og slett at kroppen krever sitt. Når man til tider kan være dødstrøtt, noe man også ofte i tillegg kan være i starten av et nytt svangerskap (+ kvalm), da kan krevende hverdager med småbarn være vanskelig å håndtere rett. Dette sier jeg ikke for å avskrekke eller klage, men mer for at spesielt dere unge som er i startfasen av, eller på vei inn i denne epoken av livet, ikke skal tru at det å være mor og hjemme med barn er å leve i en daglig idyllisk tilværelse fylt av kos.
Det er idyll og kos også, det vil jeg sterkt understreke, men det er også mye mer. Slik er realitetene. Hvis ikke en blir gjort klar over det, så kan en tru at noe er galt, eller at en ikke mestrer det å være mor. Jeg har nok oftere følt på å mislykkes enn å lykkes i min hverdag som mor. Det er så mye jeg ikke har fått til som jeg tenkte og skulle ønske. Men midt i dette har jeg stortrivdes og til tider tenkt: «Du, å jeg lever!!!»
Når de små ringte på døra f.eks. og sto med hver sin bukett med blomster og spurte: Vil du gifte deg med meg? Eller toåringen lå ved siden av meg i senga på morgenkvisten og sa: Nå har vi det koselig! Eller et krevende barn la armen rundt halsen min og sa: Mamma du er min beste venn! Jeg elsker deg! Rett etterpå kunne samme poden gå bort å dytte til eller ødelegge leken til en av de andre søskena. Da er det ikke lett å vite hvordan man skal handle riktig og klokt. Slik har jeg hatt det. Er dette gjenkjennelig?
Jeg vil skyte inn noe her som jeg tror er veldig viktig.: Det er av stor betydning at mor og far står sammen i oppdragelsen av barna, men i tillegger er det utrulig viktig at de lever godt sammen som ektefolk, i kjærlighet, fortrolighet og med gjensidig respekt. Både mor og far kan tåle veldig krevende dager, når de vet det ikke er noe uoppgjort eller knute på tråden dem imellom. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har sagt når vi har lagt oss, selv midt i den mest hektiske småbarnstida – Du hvor godt vi har det! Det gir en fantastisk glede og livsmot midt i hverdagsstrevet å vite seg elsket og ha en å støtte seg på.
For hjemmearbeidende småbarnsmødre kan likevel dagene bli lange. Det har jeg selv erfart. Du kan synes du teller timer til mannen kommer hjem, og det går i babysnakk hele dagen. En kan kjenne på behovet for å snakke med et annet voksent menneske eller noen andre i en tilsvarende livssituasjon. I vår tid kan vi riktignok finne mye informasjon, råd og tips på nettet, men, Obs! Ikke les for mye, for det kan også gjøre at en blir unødig usikker og skremt, for på nettet står alle mulige forklaringer og råd. Snakk heller med andre mødre du kjenner. I tillegg er mobilen en enorm tidstyv som stjeler fokuset vårt bort fra barna og det som skjer rundt oss.
Selv ble jeg ved et par anledninger med i noen barselgrupper, for å bli litt bedre kjent med andre mødre med barn i den bygda vi hadde flyttet til. Den nærmeste kristne barnefamilien, som vi hadde kontakt med, bodde 45 min unna. Vi besøkte hverandre noen ganger, men avstanden var så lang at jeg, med mitt underskudd på søvn, flere ganger holdt på å sovne og kjøre av veien når vi skulle hjem igjen. For min del hjalp det betraktelig å få flere barn, slik at dagen ble mer fylt opp med arbeid og barna fikk flere andre å leke/krangle med.
Overgangen til å være hjemme på heltid med små barn kan være stor for enkelte. Kanskje spesielt hvis de har hatt et godt nettverk med venner og vært med på mye forskjellig på fritiden. Så blir du mor, og selv om det er noe du har sett fram til og lengtet etter, så sitter du kanskje der hjemme nå og føler deg bastet og bundet til det lille barnet som må sove eller ha mat. Jeg har registrert at noen da føler at de går glipp av mye, og tanken på det, gjør det tyngre å være hjemme. Barnet kan da oppleves som en begrensning for morens egne behov for et sosialt og aktivt liv.
I slike tilfeller tror jeg det er veldig viktig å prøve å flytte fokuset bort fra hva en føler en har mistet, til hva man nå har fått. Et uttrykk sier: Det er ikke hvordan du har det, men hvordan du tar det. Vi er forskjellige, og vi tar ting forskjellig, også det å bli og være mor. Noen stortrives, mens andre kan gå inn i en form for depresjon. Uansett skal vi prøve å tenke: Jeg har blitt forunt et barn av Gud! Jeg har fått en stor gave og et stort kall!
Men, dette kallet kan også koste noe for mitt selvliv. Da må jeg kanskje drive litt voksenopplæring for meg selv og si: Jeg har nå kommet i en annen fase av livet. Før kunne mine behov stå mer i fokus, nå er det andres behov som må komme i første rekke. Mine barns og min manns behov. Mine egne interesser og hobbyer må nå kanskje settes på vent i noen år, kanskje i mange år.
Dette gjelder også far, la meg få understreke det. Han kan heller ikke fortsette å leve som han var fri og frank, uten kone og barn mht. hva han bruker fritiden til f.eks. Nå er hans primærkall – hans kone og barn. Dette kallet står mor og far sammen om. Jeg tror det er fornuftig at mor og far snakker sammen om forventninger og tanker rundt fordeling av oppgaver og ansvar i hjemmet og med barna. Har man en felles forståelse av det, forhindrer en at en av partene gremmes innvendig over at ikke den andre ser eller tar sitt ansvar i hjemmet. Hjemmet må ikke bli en kamparena, men et sted hvor man tjener hverandre. Der hvor far er ute i jobb og mor er hjemme sier det seg selv at det meste av hjemmets oppgaver med barna faller på henne. Men når far kommer hjem fra arbeid, da er det viktig at han trer støttende til med det han kan.
Men hva med utdannelsen en har tatt? Hva med yrkeskarrieren?
Da jeg gikk på lærerskolen og nevnte at jeg tenkte å bli hjemmeværende hvis jeg fikk egne barn, var mine medstudenter helt uforstående til det. «Tenker du bare å bli lærer hvis du ikke får barn eller mannen din dør?», var deres hoderystende spørsmål. Nå ble vi unt 10 barn og mannen min lever heldigvis fortsatt, og jeg kan si av hele mitt hjerte: Jeg ville ikke ha byttet med en eneste yrkeskvinne eller karrierekvinne!
Med hensyn til utdanning har jeg lært at lærdommen aldri er tung å bære. Man vet ikke noe om framtida. Kanskje får en bruk for det en har studert seinere i livet, når en er i en annen fase, eller en kan dra nytte av det på andre områder i livet. Sykepleieres kunnskap om sykdommer, symptomer, sårstell og salver kan være nyttig å vite noe om som småbarnsmor.
Som mor til 10 barn og som søndagsskolelærer i Hurdal i over 25 år, så burde jeg kunne ha nyttiggjort meg noe fra lærerstudiet både mht. pedagogikk og didaktikk.
Jo lengre utdannelse en tar, jo vanskeligere er det nok å la være å gå tilbake til jobben etter at en har blitt mor, – legeyrket f.eks. En har brukt så mye tid, krefter og penger på å ta denne utdannelsen, at det kan føles som et mye større offer og nesten galt å ikke fortsette. Det dilemmaet bør man kanskje tenke på når man velger utdanning. Lar dette seg kombinere med et framtidig familieliv og morskall? Alle blir ikke gift, alle får ikke barn, og vi trenger kristne mennesker som lys og salt i alle slags yrker. Men å sette selvrealiseringen opp imot morskallet, det tror jeg er galt. Hvis en kristen mor tenker at jeg vil ikke være hjemme med mine egne barn, for det er for ensformig, kjedelig eller lite intellektuelt utviklende, da burde det lyse noen røde varsellamper – og en bør spørre seg selv: Hvilke holdninger og sinnelag er det her som kommer til uttrykk?
Hva er mitt primærkall? – selv om jeg skulle oppleve det kjedelig til tider? Jo, det er de barna Gud har unt meg. Det står noe om at Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde – det kan også gjelde med tanke på å gå inn i morskallet, også når det koster meg noe og er imot noen av mine egne ønsker og vilje. I Høysangen 1 står det om en kvinne som sier følgende: De satte meg til å vokte vingårdene. Min egen vingård har jeg ikke voktet. Tenk å vokte andres vingård, men forsømme sin egen! I den sammenhengen, som samler oss nå, kan vingården forstås som mine barn og min familie. Sammen med mannen, som vi er skapt som en medhjelper til, skal vi få lov til å gjøre dette. Vi er virkelig betrodd et stort ansvar, men i manges øyne blir denne oppgaven sett på som noe ubetydelig og lite. Det gir ikke status eller prestisje i samfunnet. «Jobber du noe?», har sikkert flere av dere blitt spurt om. Å være hjemme med egne barn, er i tanken hos mange, ikke en jobb – En bare suller rundt noen unger og gjør lite nyttig for samfunnet, en bidrar ikke til fellesskapet.
Til tider har jeg måttet si til meg selv: Jeg har valgt å være hjemme fordi jeg tror det er viktig, ikke fordi jeg ikke har evner til noe annet. Jeg har faktisk papirer på at jeg er utdannet lærer. Det har vært nødvendig for min egen selvfølelse, rett og slett å preke slik til meg selv, når andre har sagt: «Kan du virkelig tenke deg det å bare være hjemme?». Vi må stålsette oss mot denne holdningen og tanken at det ikke er av verdi, så ikke vi også begynner å tenke slik om det selv. Jeg har hørt noen debatter om temaet på tv, og da har jeg blitt både fortvilet og nedslått, fordi holdningen til debattantene har vært at du nesten skader barna ved ikke å sende dem i barnehage. Det var også holdningen som møtte meg på lærerstudiet på slutten av åttitallet.
Barna kommer ikke til å bli sosialisert, men bli uselvstendige «skjørtehengere» hvis de bare går hjemme hos mor. Da vår yngste var på helsestasjonen til kontroll før skolestart, sa helsesøster at hun virket så trygg. Det var hyggelig å høre, sa jeg. Så nevnte jeg hva jeg i sin tid hadde hørt på lærerskolen om sosialisering og barn som blir uselvstendig hvis de ikke går i barnehage – (noe ingen av våre barn har gjort). «Vi mener ikke det lenger», var svart jeg fikk. Nå mener vi at det er viktigere at barnet har en trygg base med noen få rundt seg, for da tør det lettere orientere seg ut mot andre, når barnet vet at det har denne trygge basen å falle tilbake på. Takk! sa jeg. Det har jeg også alltid trodd og erfart med egne barn.
Når det gjelder den åndelige synsvinkelen på kallet til å være mor, så står det ikke i bibelen at en mor ikke skal kunne ha et annet yrke i tillegg, eller ha en jobb utenfor hjemmet. Men det vi lover ved døpefonten, om å oppdra barna i den kristne tro og om å lære barna å holde alt Jesus har befalt oss, som det står i dåpsbefalingen, det forplikter i livet. Det fører med seg noen viktige prioriteringer. Skal vi bety noe for våre barn åndelig sett, må vi også bruke tid sammen med dem. Barna ser oss hver dag. De ser hvordan vi prioriterer på godt og vondt. De ser og erfarer hva som er viktig for mor og far. Tid til husandakt, bibelfortellinger, møtegang og samtaler, krever at en enten har tid eller tar seg tid. I et travet hverdagsliv der mor og far er i jobb og barna blir sendt i barnehage, blir det lite igjen av den tiden og roen som trengs til å lære barna om Jesus og snakke med barna om det som har av åndelig betydning. Enda mer krevende blir det med tanke på å dra på møter, midt i uka eller søndag kveld, hvis både mor og far arbeider utenfor hjemmet og barna skal i barnehage nest morgen. Det vil mye fortere melde seg en ulyst og oppleves som et ork både hos foreldrene og barna, for det hele blir så stressfylt å få til. Da er det fort at en velger et enklere alternativ: En blir hjemme med de små, eller alle blir hjemme. På den måten frarøver en både seg selv og barna muligheten til å høre Guds ord og komme sammen med andre troende – barn og voksne. Det betyr ikke at det ikke er lov å bruke skjønn, hvis det er mye møter og barna er små – forstå meg rett.
Er det bryet verdt å ta de små med på møter? Til det vil jeg svare et ubetinget, JA! Selv om ikke foreldrene alltid får like stort utbytte av møtet. Våre unger satt ikke stille på møte da de var små. Når jeg merket at barnet/barna ble så urolige eller laget så mye lyd at andre ble uoppmerksomme, skjønte jeg at nå er det på tide å gå på gangen. Så i over 20 år har jeg vært på gangmøter. Men i tur og orden lærte også våre barn å sitte stille på møtene og har midt i dette funnet sin naturlige plass i forsamlingen. Og som en av ungene sa en gang: Nå skjønner jeg mer og mer av hva den som taler sier. Våre barn har i all hovedsak vært de eneste barna på møtene. De har ikke kunnet tenke det at de ville treffe noen andre barn på møtet som de kunne snakke med eller sitte sammen med. De har hatt en ensom oppvekst i så måte. Matpausene var derfor en betydningsfull post på møteprogrammet for våre barn, særlig hvis de ytret at de ikke hadde så lyst til å dra. Så litt bespisning og tid for barna til å leke i gangen i pausa eller etter møtet, mens de voksne prater, skal en ikke se på som unødvendig. Det kan bety mer enn vi voksne aner.
______
Mange mødre er veldig flinke til å leke og stelle med barna. Det er viktig å finne den rette balansen. Hvis barna blir vant til at mamma alltid skal være med å leke enten det er ute eller inne, så vil tilværelsen bli mye mer krevende for både mor og far. En gjør seg selv en bjørnetjeneste. Opp til en viss alder sier det seg selv at vi foreldre må passe på og følge med og hjelpe dem, men så må de litt og litt lære å både leke og finne på ting selv og aktivisere seg selv. Klare å dra opp akebrettet, klare å kle på seg, rydde opp, ta på seg skia, hjelpe til med oppgaver hjemme. Det gjør dem selvstendige og det frigjør samtidig mor og far til å gjøre andre oppgaver i hjemmet, men også til å få litt egentid. Det er viktig!
Barna vokser til – dyrebart, men ikke selvfølgelig å fortsette å ha barna og de unges fortrolighet. Som mor ønsker en fortsatt å være til hjelp, gi veiledning både menneskelig og åndelig. Selv kjenner jeg som mor at det er vanskelig å gi slipp – la dem få prøve vingene selv. Redd de skal fly i gal retning, vil gjerne ha ei line fast i dem, men blir de da fri?
En håper og ber om at det en har prøvd å gi dem på det åndelig plan har blitt deres eget og egen overbevisning. Det er ikke nødvendigvis et sunnhetstegn at barna og de unge tenker og gjør som oss i lydighet mot mor og far. Vårt mål som foreldre må vel være at barna våre mer og mer frigjøres fra oss og våre meninger, og mer og mer bindes til Ordet.
De unge kan lure og gruble over mye som møter dem i livet. Er det da rom for å spørre, og stille vanskelige, kanskje utfordrende spørsmål i familien? Kanskje spørsmålene like mye er for å få klarhet i ting de selv blir konfrontert med fra mennesker eller miljøer de er borte i, som for å opponere. Eller har vi et hjem der barna ikke tør snakke om det som de tenker på i frykt for at vi skal slå handa i bordet å si, sånt går ikke an å si eller tenke.
______
Når du går slik hjemme med barna, blir det mange muligheter for åndelige samtaler. Det faller seg helt naturlig når en har tid og fortrolighet. For å komme med et eksempel til slutt: En gang sto jeg og ett av barna og så på noen fugler på fuglebrettet og kom innpå fugler som blir drept og spist av rovdyr. I himmelen skal det ikke være slik, sa jeg. Der skal løven og lammet gå sammen.
“Dit kommer nok ikke jeg”, sa den lille.
“Å, hvorfor ikke det”, spurte jeg.
“For jeg er så slem”, var svaret. Da verket det i morshjertet. Så prøvde jeg å forklare at jeg heller ikke er snill nok til å komme til himmelen slik som jeg er, men at det er derfor jeg trenger å ha Jesus som min frelser i hjertet mitt. Jesus kom for å dø for syndene både til deg og meg. Så mins jeg at vi sto der ved vinduet og fuglebrettet og ba sammen en liten bønn om at Jesus måtte få bo i hjertet hans og være hans frelser slik at han også kunne komme til himmelen.
Kan det være noe større enn å være mor?