Jeg vil ta opp dette i form av å presentere noen teser eller påstander som formulerer og tar opp i seg bibelske sannheter som deretter drøftes i en bibelsk og praktisk belysning.
Første tese: Mennesket er skapt i Guds bilde til mann og kvinne, og menneskets gudbilledlighet uttrykkes dermed både i det mannlige og kvinnelige
Det går klart frem av skapelsesberetningen i 1Mos at når Gud skapte mennesket i sitt bilde, skapte han mennesket i to kjønn, mann og kvinne. Ordrett står det i 1Mos 1:27 etter grunnteksten «… mannlig og kvinnelig skapte han dem», eller «maskulinum og femininum skapte han dem». Det er en adjektivisk form som her er brukt for å fremheve en to-kjønns-polaritet.
Menneskets gudbilledlighet konstituerer seg altså i to kjønn. Både det mannlige og det kvinnelige er dermed nødvendig for å kunne si at mennesket er skapt i Guds bilde eller i Guds lignelse. Begge kjønn er dermed i sin forskjellighet dog likestilt overfor Gud og med hensyn til det å uttrykke det gudbilledlige, og har dermed samme verdi for Gud. Dette er en grunnsøyle i Guds skaperorden. Vi stilles her overfor både en kjønns-antropologisk og kjønns-biologisk grunnlov i Bibelen og i skaperverket.
Dette er nødvendig å understreke og innprente i dagens forvirrede og forkvaklede situasjon, hvor mange har begynt å tro det fantasifoster og den løgn at mennesket kommer til uttrykk i en lang rekke ulike såkalte kjønnsidentiteter, en påstand som mangler enhver form for forankring i virkeligheten.
Dette må fastslås innledningsvis som en ufravikelig og urokkelig grunnvoll som enhver sann tale om mann og kvinne i Bibelsk og biologisk belysning må bygge på.
Andre tese: Guds skapelsesformål med mannen og kvinnen er forskjellig, og konstituerer seg i ulike oppgaver, ansvarsområder og kall.
Den feministiske bevegelse har bragt to skjebnesvangre tanker inn i tenkningen om kvinnen. For det første har den utrettelig stillet opp mannens tradisjonelle roller og oppgaver i den vestlige kulturhistorie som et ideal som kvinnen skal strekke seg etter. Dette kommer til uttrykk i feminismens påstand om at kvinnen ikke er frigjort før hun i alle lag i samfunnet har den samme innflytelse, ansvar og myndighet som mannen.
Feminismen har derfor gjennom sine fremste ideologer som tyskeren Mary Wollenstonecraft (1759-97), den engelske liberalfilosof John Stuart Mill (1806-73) og det 20. århundres radikale feminister Carole Pateman og franske Simone de Beauvoir (d. 1986), kjempet utrettelig for at kvinnen skal frigjøres fra alle former for økonomisk avhengighet av mannen både på individnivå og i de samfunnsmessige strukturer. De har videre sett på kvinnens underordning under mannen og mangel på dominans i både samfunnsliv og den private sfære som en trussel mot kvinnens frihet og verd, og kjempet utrettelig for at alle former for patriarkalske strukturer skal nøytraliseres.
De mest radikale feminister har dertil brakt en annen tanke inn i feminismens kvinnefrigjøringskamp. Denne tanke deles på langt nær av alle feminister, men den mest fremtredende av dem i nyere tid, franske Simone de Beauvoir, har tydelig satt saken på dagsorden. Hun påstår at kvinnen ikke blir frigjort før hun er frigjort fra sin kvinnelige kropp og sitt biologiske kjønn med alt det innebærer av seksualliv, graviditet, fødsel, amming osv. Beauvoir går så langt at hun hevder at kvinnen ikke er født kvinne men blir kvinne. Mannen danner henne til kvinne i sitt bilde gjennom sin dominans og maktutøvelse slik den kommer til uttrykk i de patriarkalske strukturer. Her hopper mange feminister riktignok av, således den norske feministen Toril Moi (f. 1953) som mener at Beauvoirs tanker ender i ren absurditet.
Selv om den feministiske bevegelse på enkelte områder har vært berettiget i sin kritikk og i sine krav, er dens krav om kvinnens frigjøring i sitt dypeste vesen et satanisk angrep mot Guds gode skaperorden, og gode vilje for både mannen og kvinnen. Selv om kritikken noen ganger har rammet riktig, har den ikke hjulpet kvinnen tilbake til sitt høye kall og sitt høye verd overfor Gud, slik Gud i sin godhet og kjærlighet skapte kvinnen.
Dette må vi ha klart for oss dersom vi skal kunne vurdere og forstå den tid vi lever i, og den åndssituasjon som på dette område råder i alt kristenliv i vårt land. Det skulle være klart for enhver av oss hvordan den feministiske bevegelse på den aller mest radikale måte har øvet sin innflytelse i den kristne menighet i den vestlige verden, og her hos oss i Den norske kirke og de fleste frikirker i alle konfesjoner og lavkirkelige misjonsorganisasjoner. Feminismens sataniske ideologi preger den kristne tenkning om både mann og kvinne i en langt dypere grad enn vi er klar over.
Dette får stå som et negativt men også deskriptivt bakteppe som klargjør den aktuelle situasjon i vår tid, til det som er mitt egentlige poeng i denne tese, nemlig at mann og kvinne av den evig gode, allmektige og vise Gud er skapt forskjellig. For Gud står mann og kvinne på like linje og har samme verd for ham, men er skapt forskjellig med ulike kropper, kjønn, og dermed også ansvarsoppgaver og kallsgjerninger i hjem, menighet og samfunn.
Det biologisk og fysisk gitte i mannens og kvinnens kropp både med hensyn til det åndspersonlige og det fysisk-biologiske, er på alle måter fra Skaperen nøye designet og tilpasset de ansvarsområder og oppgaver mann og kvinne er skapt til. Før syndefallet var det biologisk og fysiologisk gitte hos mannen og kvinnen på en fullkomment harmonisk og god måte tilpasset deres oppgaver og særskilte kall i skaperverket, i kulturoppdraget som Gud gav menneskene og i deres åndelige gudstjeneste. Dette går klart frem av skapelses- og syndefallsberetningen i 1Mos 1-3, og en lang rekke andre tekster i GT og NT.
Mer enn noen gang må vi gå til Guds ord i Bibelen og under bønn om Åndens veiledning, søke Guds gode vilje for både mann og kvinne, og be ham om nåde til være mann og kvinne slik han skapte oss. Intet annet sted får vi lys over dette store spørsmål i vår forvirrede tid.
Tredje tese: Dersom kvinnen skal finne og falle til ro i sine ansvarsoppgaver og kall, må mannen først gå inn i sitt ansvar og kall
Vi lever i en tid som er preget av en alvorlig forvitring og krise i både samfunnet og i kristne menighet når det gjelder det å virkeliggjøre et sant bibelsk syn på mann og kvinne, nærmest i alle henseende. Det er noe forkvaklet, fordreid, vansiret, sykt og unaturlig i relasjonene og i samfunnet. Som samfunn og enkeltindivider lider vi under dette.
Jeg kan ikke se noe mer passende under en slik innledning til samtale, at vi menn i samlet flokk må reise oss opp og bekjenner våre synder for Gud, og erkjenne for ham at vi på mange måter har sviktet i vårt kall som sønner, menn, ektemenn og fedre. Videre må enhver der han kjenner seg vakt i sin samvittighet også overfor sine mødre, de kvinner det måtte gjelde, sin hustru og sine barn bekjenne sine synder, sin svikt og brist, og at vi mange ganger kanskje ubevisst har løpt fra vårt kall og vært både egoistiske, selvsentrerte og ukjærlige.
Hva er så vårt kall først og fremst? Guds første særskilte kall til mannen i relasjon til kvinnen er å forlate sin far og sin mor og forbli hos sin hustru og være ett kjød med henne (1Mos 2:24). Hvordan kan vi tale om kvinnens kall og ansvar, og da ikke minst dem av oss som Gud har kalt inn i ektestanden og gitt både kone og barn, at vi ber våre hustruer om tilgivelse for vår synd og vår svikt i det første kall Gud ga mannen i sin relasjon til kvinnen? For hvem av oss kan si at vi har forblitt hos vår hustru og vært ett med henne, slik vi på alle måter i åndsnærvær, fysisk tilstedeværelse og gjennom kjærlighetens oppofrelse skulle ha vært? Gud kjenner hjertene og jeg skal ikke dømme noen av dere, jeg må gå til meg selv og svare for meg, men kanskje mange av oss kunne enes om å tale med våre hustruer om våre synder mot dem.
Aksel Valen Sendstad setter fingeren på et ømt punkt for meg og mange av oss når han sin Innføring i kristen etikk s. 303-304 sier følgende om foreldrestanden og med særlig henblikk på fars-kallet og mannen sitt kall overfor sin egen familie og sine egne barn:
Det er fordi foreldrestanden har fått en slik høy og viktig stilling at NT også har så sterke formaninger til dem som er i ansvarsstilling i kirken. De skal foregå med et godt eksempel. Det hører med til kvalifikasjonene for å inneha et ansvarsverv i kirken at man tar sitt foreldreansvar alvorlig og utfører det etter beste evne og etter Guds Ord. I praksis blir disse verdier ikke tatt med når det skjer en kallelse til et ansvarsverv i kirken. I stedet kan slike bli foretrukket som istendenfor å bruke sin tid på foreldreansvaret har brukt sin tid til å fremme sin egen ære og sitt eget navn ved å være alle andre steder enn i sitt hjem, og som derfor forsømmer dette kall og denne oppgave fra Gud. Om dette sier Bibelen at den som ikke er tro i smått, heller ikke er tro i stort (Luk 16:10). Denne Guds lov viser seg å være rett. Bibelen sier: «En som ikke har omsorg for sine nærmeste og særlig for sin egen familie, har fornektet troen og er verre enn en vantro (1Tim 5:8).
Bibelen er klar i sin tale, når den taler om mannens relasjon til sin hustru. Mannens fremste kall er å elske sin hustru, slik som Kristus elsket menigheten og gav seg selv for den (Ef 5). Mannens kall er en hengiven og kjærlig selvoppofrelse for sin hustru. Han skal i alle ting gi seg til henne og ofre seg for henne. På denne måte skal han avlegge et levende vitnesbyrd om Jesu Kristi oppofrende kjærlighet til sin brud og hustru som er menigheten. På en særlig måte skal det mandige hos mannen komme til uttrykk i en uselvisk og kjærlig oppofrelse for sin hustru og sine barn. Dette krever sannelig en manns mot, klokskap, styrke og kraft.
Videre må mannen gå inn i den tjeneste og det ansvar han har fått med å være hode. Dette skal komme til uttrykk både i hjemmet og i menigheten. Det fremgår eksplisitt og utvetydig av de nytestamentlige formaninger. Jeg kan ikke forstå det annerledes enn at skapelsesberetningen anfører dette som en skaperordning og grunnlov også rent generelt i samfunnet mellom menneskene i denne verden. Mannen skal være hode i både hjem, menighet og samfunn.
Mannen er kalt til å ta ansvar, og sørge for at alle mennesker har det trygt, godt og at alle former for sant og sundt liv får vokse frem. Vi hører følgende om et sant mannsideal i Jes 32:2: «En mann skal være som et skjulested for været og et ly mot regnskyll, som bekker i ørkenen, som skyggen av et veldig fjell i et tørstende land.»
I relasjonen til sine barn kommer dette mannsideal til uttrykk gjennom et sinnelag som er forbarmende, tilgivende, tålmodig og som den bærende som ikke blir trett og gir opp, slik vi hører det i Sal 103:13.
Først når vi menn har ydmyket oss under Guds hånd og gode vilje for oss menn, og bedt ham og kvinnene om tilgivelse for vår svikt og tilkortkommenhet, kan vi våge oss til å løfte frem det høye kall Gud har gitt til kvinnen, og i frimodighet hjelpe og tilskynde kvinnen til å stå i sitt kall og skjøtte sitt ansvar med frimodighet og styrke.
Fjerde tese: Kvinnens tjeneste i hjemmet kommer til uttrykk i en helt genuin omsorg for barna, i samarbeide med mannen å oppdra dem, og være mannens medhjelper i hans kall og tjeneste
Som ektemann og far til syv barn kan jeg ikke nok få lovprist min kjære kone Anette for hennes helt spesielle evner og egenskaper som mor og kvinne. Alt fra hennes biologi og fysiske utforming, måte å tenke og handle på, og ikke minst hvordan hun fungerer i sin psykologiske og mentale tilnærming til barna, fra Skaperen er laget med en så stor visdom og innsikt at jeg som årene går bare forstår mer og mer av hvor lite jeg ennå har fått se og erfare av hans store skaperverk.
Mange av dere er selv fedre til mange barn, og har ganske sikkert gjort mange av de samme erfaringer og oppdagelser som jeg har gjort. Luther konstaterer en gang at selv en jentunge kan bære et barn på en riktigere og mer passende måte enn en manns eselaktige måte å bære barn på. Åja, slik er det.
Jeg har selv mange netter skullet bysse og bære barn i søvn. Jeg har kunnet gjøre dette etter alle kunstens regler, men barnet gråter like fullt. Til slutt har Anette våknet og overtatt. Det slår ikke feil. Etter få minutter sover barnet sin stille søvn. Dette er en generalisering og jeg kan sannelig bekrefte at så enkelt har det ikke alltid vært. Men det er like fullt en sannhet. Jeg har mang en gang spurt Anette om hvordan hun så vugger barna i armene sine for å få dem stille. Jeg etteraper etter beste evne, men uten resultater. Jeg forstår bare hvordan hele hennes psykiske og mentale nærhet til barnet og kroppslige utforming har en utrustning og gave fra Gud som jeg som mann ikke har.
Nyere hjerneforskning klarlegger stadig nye funn om kvinnens psykiske og mentale kobling til barnet, som på den aller mest fantastiske måte binder og knytter barnet og mor sammen fra unnfangelsen av, når hun bærer det under sitt bryst, føder det, ammer det og gir det nærhet.
Illustrasjon: pixabay
En annen side av denne saken som jeg har gjort meg erfaring med, om jeg igjen skal være litt personlig, det er at når Anette får nåde til å være kjærlig og mild med meg på de riktige steder, så virker det slik på meg at det i kampens hete og stressede og travle situasjoner på en underlig måte regulerer mitt temperament og hjelper meg til å handle slik en far skal handle overfor sine barn i fasthet og kjærlighet, og ikke i bråsinne, uforsonlighet eller hardhet som egger barnas vrede. En kvinnes ømhet i rett tid er nødvendig for å temme mannen og holde ham i tøyle. Denne ømhet kan en ugudelig kvinne bruke til å forføre menn og lokke dem ut i synd og urenhet, men en gudfryktig kvinne bruker denne ømhet og kjærlighet til å hjelpe sin mann når det trengs som aller mest. Jeg tror noen kvinner ikke har lært eller forstår hvordan de skal bruke denne ømhet og kjærlighet rett overfor sin mann, men der hun gjør dette rett kan hun oppnå mye mer med sin mann enn all verdens tvang og trusler kan utføre overfor ham.
Kvinnen, mor og hustruen skal være en god medhjelper for mannen og støtte ham i hans kall og oppgaver i hjem, menighet og samfunn. Vi vet hvor godt det er i alt styre og stell, når det kan være en sunn og god meningsutveksling hvor ikke alle prater hverandre etter munnen men sier sin mening klart og tydelig.
En statsleder som ikke har rådgivere som kan tale ham et sannhetens ord, er en statsleder som står for fall. På ett eller annet tidspunkt vil han fortæres av seg selv, sin selvgodhet og egen fortreffelighet, sitt hovmod og sin æresyke.
En mann som har en hustru som går inn i en slik rådgivende oppgave hvor hun også fast og bestemt kan si sin mening med mot, klokskap og omsorg, har fått en stor gave fra Gud. En kvinne som alltid sier ja til mannen sin og aldri sier ham et sannhetens ord der det trengs, har sviktet sitt kall. En mann som har fortiet sin kone slik at hun ikke våger, er en ond og grusom tyrann. Han må etter hvert tuktes og ydmykes desto hardere av Gud.
En mann skal utøve ansvar i mange vanskelige situasjoner. Da er det godt om han har en hustru som med mot og i omsorg kan både gi råd, tale til rette og støtte der det trengs. Dette trenger mannen, om han skal kunne være mann slik han er kalt til det av Gud. Han trenger kvinnen og er helt avhengig av henne. Mannen og kvinnen utfyller hverandre i sine oppgaver og kall på en guddommelig vis måte.
Vi står her overfor noe gudgitt, fantastisk, vakkert og godt som vi menn må opphøye og lovprise våre hustruer, mødre og kvinner for. Vi må på alle måter støtte dem og hjelpe dem slik at de kan stå i dette kallet overfor barna så lenge det er sunt og naturlig ut fra barnas alder og modning, og overfor sin ektemenn.
Dette kommer til uttrykk på mange måter i Bibelen, gjennom eksempler og klare ord. Vi finner mange slike ord i Salomos ordspråk. Ikke minst finner vi en høysang til den gode hustru i Ords 31:10-31. I dette avsnitt finner vi egenskaper som det å være en god administrator som styrer sitt hjem med styrke, kraft, klokskap og omsorg. Hennes fremste smykke er hennes gudsfrykt og i hennes gjerninger prises i hennes nærmiljø. I v. 25ff står det:
Kraft og verdighet er hennes klær, og hun ler av den kommende tid. Hun åpner sin munn med visdom, og kjærlig formaning er på hennes tunge. Hun holder øye med hvordan det går til i hennes hus, og dovenskaps brød eter hun ikke. Hennes sønner står opp og priser henne lykkelig. Hennes mann står opp og roser henne: Mange dyktige kvinner finnes, men du overgår dem alle! Ynde svikter og skjønnhet forgår, men en kvinne som frykter Herren, hun skal roses. Gi henne av hennes arbeids frukt, hennes gjerninger skal prise henne i byens porter.
I Tit 2:3-5 står det om kvinnen og om mødrene:
Likeså skal eldre kvinner i sin ferd opptre slik som det sømmer seg for hellige. De skal ikke fare med sladder, heller ikke må de være henfalne til drikk, men de må være lærere i det gode, slik at de kan lære de unge kvinnene til å elske sine menn og sine barn, til å være sindige, rene, huslige, gode, lydige mot sine egne menn, for at Guds ord ikke skal bli spottet.
Det fremgår av denne teksten som normalt at de unge kvinner gifter seg og får barn. De skal elske barna og være huslige. Dette sier noe særlig om kvinnens rolle i å bygge et lunt rede og hjem for sine barn og sin familie, som skal være preget av varme, omsorg og kjærlighet.Det er videre en god orden i de kristnes forsamling når det er de eldre kvinnene som går frem med et godt eksempel og er dem som lærer de yngre kvinnene hvordan de skal gå inn i dette kallet. Her er altså et klart og tydelig kall og ansvar til både de eldre og de yngre kvinner.
Det er klokt og viselig anordnet fra Gud at de eldre kvinner på en god måte uten å overkjøre de yngre kvinnene, er dem som skal lære de unge kvinnene hvordan de skal ferdes i sitt eget hus.
Femte tese: Kvinnen skal tjene i menigheten, vitne om sin frelser og motta læren i stillhet
Til slutt noen ord om kvinnens tjeneste i menigheten. Når vi leser evangeliene, ser vi at Jesus vurderer kvinnene høyt, langt høyere enn den samtidige jødedom f.eks. gjorde det. Kvinnene har en viktig og naturlig plass i Jesu virksomhet når han går omkring i Galilea og Judea.
Kvinnens tjeneste i menigheten går i samme spor som hennes kall og tjeneste i hjemmet og samfunnet generelt. Hennes sosiale egenskaper og evne til å bygge varme og gode relasjoner og fellesskap er helt avgjørende i et menighetsliv også. De kvinnene som åpnet sine hjem for Jesus og disiplene var svært viktig for Jesus personlig og for disiplene. Ikke minst ser vi det av eksempelet med Marta og Maria, som stilte sitt hus og sine eiendeler til disposisjon for Jesus.
Det er viktig å fremheve denne side ved kvinnens tjeneste i menigheten aller først. En menighet som ikke har kvinner som går inn i tjenester med å hjelpe, støtte, vise omsorg, se menneskene, bygge det sosiale liv og se alle de ulike menneskelige sider ved arbeidet, vil lide stor mangel under dette. Det er så viktig at det er noen som har et våkent øye for alle nye, dem som ikke kommer seg ut, ulike former for besøkstjenester osv. Her kan mange kvinner bidra på en naturlig og god måte.
Så er det viktig at ledende menn ser betydningen av disse tjenester som har mer sosial og hjelpende art og ikke undervurderer dem eller ser ned på disse oppgaver. Tvert imot skal også mennene støtte kvinnene i slike oppgaver og tjenester, og være seg bevisst at en menighet som ikke har slike tjenester lider under det.
Så vil jeg nevne den profetiske gave. Paulus sier at alle kan tale profetisk, også kvinnene. Jeg har selv vært velsignet ved å høre kvinners vitnesbyrd om Jesus. Særlig er det noen eldre kvinner som har brent seg fast i sitt minne for meg fra barndommen og ungdomsårene. Elsa Berre i Bangdalen var en slik kvinne som i sine vitnesbyrd talte med en særlig brann om det hun eide i Jesus, og hun samtalte både med oss barna og de unge i tide og utide (nært sagt) om Jesus og Guds rike med en varme og inderlighet som aldri kan glemmes. Som barn og ungdom merket en hos henne at kristendom ikke var noe teoretisk, men det var livet for henne. Å hvor vi trenger slike kvinner som kan vitne om Jesus, og si og fortelle om det de har sett og opplevd i livet med ham.
Mange kvinner har sett mye og dypt inn i Guds ord, en del ganger også mer enn mange menn. Flere av kvinnene i kretsen rundt Jesus hadde nok forstått mer av hvem Jesus var før hans oppstandelse, enn de 12 disiplene. Denne innsikt og forstand i Guds ord er til stor nytte i en menighet. I menighetens offentlige liv og virksomhet skal kvinnen ta imot læren i stillhet og underordne seg under mannen. Vi skal merke oss at dette i 1Tim 2 begrunnes i Guds skaperorden.
Men det er ikke noe til hinder for at en kvinne kan utlegge Guds ord for en mann i det private rom, men det må skje med ydmykhet. Slik ser vi at Akvilas hustru Priskilla sammen med sin mann utla Guds ord nøyere for Apollos, og han var i utgangspunktet en ganske lærd mann som var sterk i Skriftene. Men Priskilla overgikk ham i innsikt i Skriftene og kunne føre ham dypere inn i dem sammen med sin mann.