Dere mennesker, hvor lenge skal min ære være til skam? Hvor lenge vil dere elske tomhet og søke løgn? (Salme 4:3)
«Min ære», sier David – hva var Davids ære? Var det hans mange seire på krigsmarken? Eller hans utholdenhet den tid Saul stod ham etter livet? Var det noe ved hans person, stilling eller evner? David gir oss selv svaret i salmen foran, Sal 3:2:
Men du, Herre, er et skjold for meg. Du er min ære, den som løfter opp mitt hode.
Davids ære knyttet seg ikke til noe ved ham selv. Han hadde sin ære i en annen person, i Herren Jesus Kristus. Vi mennesker søker ære av hverandre. Det som er skamfullt og er oss til vanære, det vil vi gjerne skjule og gjemme unna. Mens det som kan gi oss ros blant de mennesker vi søker ære hos, det vil vi gjerne skal skinne gjennom.
De som er satt i en høy stilling har alle muligheter til å vinne ære hos andre mennesker. Som Israels konge ville gjerne David ha ære av sitt folk og av andre rikers herskere. I så tilfelle var det en dårlig strategi av ham å brette ut sine personlige nederlag og ydmykelser på det vis som han gjør i flere av sine salmer. Åpent legger han fram sin skam og vanære – for hele sitt folk og for alle andre som vil lese og høre Guds ord. Hvorfor gjør han det? Han gjør det for å lære folket en visdom som er så mye større enn den å søke sin egen ære.
Det er tomhet å søke sin egen ære. Det er løgn, det er ikke sannhet i det. Gud alene er den som skal ha æren, så den som vil rose seg, han rose seg i Herren! Det er ett menneske som eier Faderens velbehag, og det er Jesus Kristus. Ingen andre mennesker kan i kraft av egen person og innsats få ære av Gud. Det er dårskap og overmot å rose seg i menneskers øyne, dersom du står med skam og vanære for Gud! Dette hadde David lært og dette var han kalt til å lære videre i sine salmer.
Den som roser seg, han rose seg i Herren! (1 Kor 1:31)
Erfaringen David gjør seg er at dette er uforståelig for menneskene. Å selv stå med skam og vanære, men like fullt være glad og rose seg av et annet menneske, av Jesus Kristus. Nei, det forstår menneskene seg ikke på. Det må være nyttig for meg og min ære hos andre mennesker, hvis ikke kan det være det samme. I møte med dette må David sukke:
Dere mennesker, hvor lenge skal min ære være til skam? Hvor lenge vil dere elske tomhet og søke løgn?
Det var seg selv og sin egen ære de elsket og søkte, men det er å elske tomhet og søke løgn. I menneskers øyne kan det se godt ut, men du står til skamme for Gud. Davids ære derimot – vel kunne han bli stående med skammen i menneskers øyne, men han stod med ære for Gud, for han levde i syndenes forlatelse og hadde sin ære alene i Herren og ikke i seg selv.
Hvor søker du din ære?
Er du fornøyd med å ha din ære utenfor deg selv, i den ene som blir deg til ære for Gud, i Jesus Kristus? I ham eier du syndenes forlatelse, salighet, glede og fred. Er du fornøyd med det, å eie dette i Jesus Kristus? Eller er du først fornøyd hvis dette kan bli deg til ære for din egen person? Synden vil gjerne ha makt over deg og drive deg til å søke din egen ære midt i de troendes forsamling. Et hellig og åndsfylt liv, en ydmyk og stille ånd, en villig og trofast tjeneste – godt var det om dette var den skjulte sannhet om oss, men det kan også forfalskes til et ytre skinn av gudsfrykt for å gi ære til vårt eget navn. «Den som roser seg, han rose seg i Herren!»
Dere mennesker, hvor lenge skal min ære være til skam? Hvor lenge vil dere elske tomhet og søke løgn?
Skrevet av John Peder Samdal