Disse ord skal du gjemme i ditt hjerte «Disse ord som jeg byder deg i dag, skal du gjemme i ditt hjerte. Og du skal innprente dem i dine barn. Du skal tale om dem når du sitter i ditt hus, når du går på veien, når du legger deg, og når du står opp. Du skal binde dem som et tegn på din hånd, de skal være som en minneseddel på din panne. Du skal skrive dem på dørstolpene i ditt hus og på dine porter.» (5 Mos 6:6-9)
For at vi foreldre skal få nåde til å fortelle barna våre om Jesus, er det noe som er så avgjørende for oss – det er at vi selv tar til oss av Guds ord og gjemmer det i vårt hjerte. Ellers får vi lite å dele med barna våre. «Disse ord som jeg byder deg i dag, skal du gjemme i ditt hjerte.» Dette kommer først, og det er det viktigste og det mest avgjørende forhold, for at vi også skal få peke på Jesus for barna våre. Vi må selv leve nær Jesus, og fylle oss med Ordet hver dag.
«Men først da kan du lyse for Jesus
Når ditt alt er lagt ned for hans fot.
Vil du vinne, ei hindre de andre,
Må du selv tvettes ren i hans blod.»
(SB nr 494)
Men i en travel småbarnshverdag kan det være vanskelig å finne tid og å ta seg tid til å lese i Bibelen på egenhånd. Fra ungene våkner tidlig om morgenen og til de har sovnet på kvelden, kan det ofte gå ganske i ett med alt som må gjøres. Og når barna har sovnet, er man kanskje sliten, og det er samtidig mange andre ting man må gjøre og ønsker å gjøre. Likevel er det så uendelig viktig å prioritere dette ene nødvendige! Vi må sette av tid til å søke Jesus alene og i stillhet for at vi skal bli bevart i troen! Det er så fort gjort at vi blir oppslukt av så mange andre ting i denne travle småbarnsfasen. Men for å kunne hjelpe barna våre til Jesus, er det så viktig at vi også selv lever nær ham, og søker ham i hans Ord.
«Gløym ikkje plassen ved Frelsarens fot.
Der får den kraftlause styrke og mot.
Lev nær din Frelsar, så får du hans sinn,
Då kan du sanka for himmelen inn
og leva til æra for Jesus.»
(SB nr 768)
Et levende ord
Guds Ord er et levende ord. Det er ikke et hvilket som helst ord eller en hvilken som helst bok. Det er et levende ord, og da må vi også stole på at det er sant, og bruke det som et levende ord.
Det er lett å tenke at barna er så små. De forstår så lite, eller at de sitter altfor urolig til å få med seg noe når de hører Guds Ord. Men vi leste jo nettopp her at det er et levende ord! Da må det vel være like levende for de små som for de store? Eller tror vi bare at det er et levende ord for de voksne? Jeg synes det har vært oppmuntrende å tenke på dette også i forhold til de aller minste barna. Spedbarna. De er for små til å forstå. De skjønner jo ingenting. De kan ikke snakke, ikke gi respons – de ligger bare der. Men vi tror jo at det er et levende ord, gjør vi ikke det? Da må jo dette også bety at Ordet virker på de små barnehjertene. Det er ikke likegyldig hva de hører på. Når de blir tatt med på møter fra de er bittesmå, når de ligger i vogga og hører husandakten som resten av familien har, når de hører sangene om Jesus som spilles på CD, synges i hjemmet og ved barnesenga – det er et levende Ord, også for den lille.
Og når det gjelder å sette seg ned for å lese bare for den lille, så tror jeg ikke man trenger å sette opp noen aldersgrense for det. Den eneste feilen vi kan gjøre er å begynne for seint. Jeg tror ikke vi kan begynne for tidlig å lese for de små. Og jo tidligere barna blir vant til å bli tatt på fanget for å høre, jo tidligere blir de også vant til å sitte og lytte. Men aller viktigst – det er et levende Ord – også for de små.
Jokebed og Amram, Hanna og Elkana
I det gamle testamentet leser vi om Jokebed og Amram, foreldrene til Moses, og om Hanna og Elkana, foreldrene til Samuel. Felles for dem alle var at de bare fikk ha barna sine hos seg de aller første årene. De visste at de snart måtte gi dem fra seg. Og av det vi leser om både Moses og Samuel, så ser vi tydelig at de har fått med seg mye hjemmefra, bare på de første 4-5 årene (de ammet barna lenger på den tiden). Moses vokste opp hos faraos datter i Egypt, men vi kan likevel lese om ham i Heb 11:24-26:
«Ved tro nektet Moses, da han var blitt stor, å kalles sønn av faraos datter. Han valgte heller å lide ondt sammen med Guds folk enn å ha en kortvarig nytelse av synden. Han aktet Kristi vanære for en større rikdom enn skattene i Egypt, for han så fram til lønnen.»
Tenk hva han hadde fått med seg hjemmefra på de første årene! Det har ikke vært uten betydning det Amram og Jokebed lærte Moses som 3-åring! Og så kan vi lese om Samuels tro og tillit til Gud i alle ting, hvordan han stolte på Gud og ba til Gud under alle forhold. Disse mødrene og fedrene brukte nok enhver anledning til å lære barna sine om Gud. Og de hadde ikke tid til å vente på at de skulle bli store nok til å forstå.
Jeg har ofte sett for meg at de kanskje har sittet ved barnesenga og hvisket til dem, bedt for dem og sunget for dem mens de sov. De visste at de måtte bruke disse første årene alt de kunne.
Det er lett å tenke at foreldrene til Moses og Samuel var i en helt spesiell situasjon, og at de hadde det mer «travelt» enn andre med å lære barna å kjenne Gud. Men vi som er foreldre i dag har det egentlig like travelt som disse. Vi vet ingenting om morgendagen, vi vet ingenting om hvor lenge vi får ha barna hos oss. Vi vet ikke hvor lang tid det er igjen før myndigheter og styresmakter setter opp lover og regler for hva man får lære barna i hjemmet, eller før barnevern og øvrige myndigheter griper inn. Vi vet ingenting om hvor lenge vi eller barna våre kommer til å leve, eller hva som venter oss av forfølgelse, eller hvor lenge det er til Jesus kommer igjen. Derfor har vi det også like travelt som Amram og Jokebed, Elkana og Hanna, med å lære barna våre om Jesus! Vi har dagen i dag, og vi har tiden nå, og det er så uendelig viktig å bruke den rett!
La de små barna komme til meg
Jesus sier: «La de små barna komme til meg og hindre dem ikke, for Guds rike hører slike til!» (Luk 18:16). Det er et rikt løfte! Tenk at Jesus vil at vi skal la de små barna komme til ham. Men dette er også en formaning, og et ansvar for oss som er foreldre. Vi må la barna få mulighet til å komme til Jesus. For vi kan nemlig også være med på å hindre dem i å komme til ham, dersom vi ikke legger til rette for det, dersom vi ikke hjelper dem til Jesus ved å lese for dem, synge og be sammen med dem. Eller dersom vi blander vår fornuft inn og undervurderer hva de får med seg eller hvilken virkning Ordet har på barnehjertene. Dette er også å hindre dem. Vi må hjelpe dem til Jesus, gi dem gode, rike og mange muligheter til å bli kjent med ham som kalte barna til seg.
Husandakt
Derfor er det så viktig at barna blir tatt med på møter fra de er små, og at vi setter av tid til andaktsstunder hjemme med barna. Et tips er å legge en andaktsstund til hvert måltid hjemme. Måltider er ofte et samlingspunkt for familien, og det er noe vi har regelmessig flere ganger om dagen. Lengden på andaktsstunden kan variere, men det kan være til stor hjelp å gjøre det til en vane å lese et stykke og å be sammen. I tillegg kan man f. eks. synge en sang og si et bibelvers sammen til hvert måltid. Når man har litt ekstra tid og mulighet, er det nyttig å samtale med barna om det vi har lest: «Hva kan vi lære av det vi leste nå?», «Hva handler denne sangen om?», «Hva sier egentlig dette bibelverset?», «Hva betyr dette budet? På hvilken måte angår det oss i vår hverdag?» og «Hva ber vi om i denne bønnen i Fader vår?»
Ofte kan det også føles ganske meningsløst, unyttig, og bortkastet å være hjemme med barna. Det tror jeg mange kan kjenne på fra tid til annen. Men for meg har spesielt andaktstundene med barna gjort at oppgaven her hjemme har fått mye større betydning. Tenk at vi har mulighet til å sitte ned og lese og synge, og lære barna om Jesus! Det er ikke alltid de sitter stille, eller er så velvillige til å høre kanskje. Mange ganger oppleves disse andaktstundene som et eneste kaos for oss voksne. Men som små barn er de som svamper. Det de hører og lærer, går rett inn! Ofte er det vi voksne som er problemet, for vi undervurderer så ofte hva barna får med seg. Det må vi ikke. Ordet om Jesus er det beste vi kan gi dem, enten det ser ut som de forstår det eller ikke. Det er ikke vår oppgave å åpenbare ordet for de små. Det er vi avhengige av at Den hellige ånd gjør, både for barna og for oss. Men vi kan la dem få høre, og vi kan lede dem til Jesus. Så får han ta seg av det som skjer i hjertene deres.
Årsplan og utenatlæring
Det kan også være til stor nytte å bruke en årsplan. (Det finnes eksempler på årsplaner under «Ressurser» på www.nll.no.) For et år siden begynte vi å bruke en slik årsplan hjemme hos oss. Vi tenkte at det kanskje kunne være en fin måte å lære sanger og bibelvers på. Og nå et år etterpå, har vi erfart at det har vært utrolig nyttig og meningsfullt å lære sanger og bibelvers utenat sammen med barna på denne måten.
Vi har det som rutine hos oss at vi prøver å lese en andakt til hvert brødmåltid. Så, før eller etter mat, så leser vi et stykke, ber sammen, og så sier vi sammen det bibelverset som står på årsplanen 2-3 ganger, før vi synger en sang. Vi øver på samme bibelvers og samme sang i 2 uker av gangen. Og for hver nye periode på 2 uker, når vi begynner med et nytt bibelvers, tenker jeg ofte at det er for langt eller for vanskelig, og at barna ikke kommer til å klare å lære det utenat i løpet av de to ukene. Men litt ut i den andre uka, så pleier de to eldste på 3 og 5 år å kunne det ganske godt, og til slutt sitter det helt utenat. Da sier vi det kanskje 2-3 ganger ca. 3 ganger om dagen i 2 uker. Og det blir faktisk fort over 100 repetisjoner av bibelverset på 2 uker! Til og med minstejenta på 2 år klarer også å lære store deler av bibelversene utenat!
Jeg synes det har vært utrolig givende å bruke en slik plan for å lære barna sanger og bibelvers om Jesus. Jeg tenkte nok før at utenatlæring var forbeholdt skolelever, men det er altså feil. Det har vært utrolig oppmuntrende å se hvor fort barna lærer, og hva som når inn hos de små! Og med tanke på møter, så synes jeg det har vært så fint. For når de nå har lært noen sentrale bibelvers, så er det faktisk ganske ofte at det blir sitert et bibelvers de kan i løpet av et møte. Det er ikke alltid de får det med seg, men plutselig kan de hoppe til, og så lyser de opp når de hører et bibelvers de kan! Det samme gjelder også sanger. Når det blir foreslått sanger som de har øvd på og som de kan, så er det akkurat som at det er «deres egen» sang, og de kan da sitte og synge av full hals. Dette er med på å gjøre at det som skjer på møtet er kjent, og jeg tror de får en enda større følelse av tilhørighet til det som skjer der Guds Ord blir forkynt.
Hvorfor er det så vanskelig?
Likevel, uansett hvor gode vaner og rutiner man har, så er det en krevende jobb å formidle noe til barna. Selv om vi prøver å legge til rette for at ungene skal klare å følge med under andakten, så er det ofte noe som forstyrrer. Ungene stuper kråke i sofaen, de vil sitte på samme plass, de krangler om å sitte på fanget eller å holde barnebibelen, de detter ned fra sofaen, de får sola i øynene, mobilen ringer, en irriterende flue, naboen ringer på, en av ungene er kjempesinte, og det ender kanskje med at man blir sint selv.
Så det har slått meg, hvorfor er det ofte så vanskelig? Hvorfor får vi ikke innarbeidet dette skikkelig? Det er ikke noe som går av seg selv eller noe vi klarer å gjennomføre uten problemer, selv om vi har gjort det så mange ganger. Det å ha andakt for barna er stort sett en jobb, og det føles som en kamp mange ganger. Når en skriker og en annen er sur, og en tredje sitter og synger på ett eller annet, så virker det ofte aldeles nytteløst å lese for dem. Får de med seg noe som helst? Er det virkelig mulig å få noe inn i de små kroppene som ikke klarer å sitte i ro? Og det er akkurat som det skriker i meg: «Hvorfor skal det være så vanskelig?!»
SÅ viktig er det!
Jo, det hele har blitt så tydelig for meg i det siste: en av grunnene til at det er så vanskelig, er jo fordi at det er en som setter alt inn på at vi og barna ikke skal høre. Det er en som gjør alt han kan, bruker alle mulige midler for å hindre oss i å høre og lese Guds ord. Og det er djevelen. Hvorfor? For han vet at dersom vi tar tid til Guds ord, dersom vi hører og leser det, så taper han. Han vet også at det er sant, det som står i Heb 4:12: «For Guds ord er levende og virksomt og skarpere enn noe tveegget sverd. Det trenger igjennom helt til det kløver sjel og ånd, ledd og mark, og dømmer hjertets tanker og råd.»
Det faktum at det så ofte er vanskelig å ha andakt for barna eller å lese for sin egen del, har for meg blitt et daglig og synlig bevis på hvor viktig det er! Jo vanskeligere det er, jo viktigere er det at vi deler Guds ord med hverandre! For djevelen gjør alt han kan for å hindre oss i det.
Så etter å ha kjent på motløshet og mismot over disse urolige og kaotiske andaktsstundene, så har jeg nå prøvd å tenke annerledes om det. Når ungen griner, eller står på hodet i sofaen, eller dunker seg i hodet, så har jeg bare begynt å tenke: «Så det er så viktig at vi får høre! Nei, djevelen unner oss ingen ro. Desto viktigere er det at vi får høre Guds ord!» Djevelens iherdige forsøk på å hindre oss i å få høre, er jo bare et daglig og så synlig bevis, og en bekreftelse på hvor avgjørende det er at vi får høre. Derfor får vi prøve å ta alle disse urolighetene som skjer underveis i andaktstundene som en oppmuntring og en motivasjon til å fortsette å lese for barna. Vi må ikke gi opp og miste motet, men fortsette å lede dem til Jesus, og fortsette å legge til rette for at barna og vi alle får høre Guds ord.