4 Mos 21:1-9
Det som karakteriserer Israels forhold til Gud er vantro og knurr, ikke så mye de grove synder. Men det er mer enn nok å knurre mot Gud og være vantro mot ham. Her er det tale om den usle maten. Ja, det våger de å si: Den usle maten.
Hva slags mat er det? Det er brødet og mannaen som har kommet ned fra himmelen. Det er ussel mat. Det er den maten som har frelst dem fra hungersnøden og berget livet deres. Det er den usle maten.
Når jeg går hjemmefra og til Frikirken i Larvik, må jeg gå forbi kinoen. Der er det mye folk og lang kø. Men når jeg kommer til frikirken, er det bare ti mennesker der. Hvorfor er det så mange ved kinoen? Det er så god mat der. Hvorfor er det så få ved Frikirken? Det er dårlig mat. Det er dårlige greier de har å by på der. De snakker bare om Gud der oppe, om frelsen han har beredt for oss. Det er dårlige greier. Jeg er redd dette mer og mer preger tiden. Det Gud har å by på er dårlig mat. Jeg håper inderlig at dere unge eller dere andre ikke er lei av maten! Det er den som berger livet for dere. Ikke snakk ondt om den!
Her i teksten er ikke slangene et bilde på synden, men på dommen. Det var ikke Gud som sendte synd inn iblant dem, det gjorde Israel selv. Det gjør menneskene i dag også. Men slangene er bilde på dommen, og den sørger Gud for. Det har han alltid gjort og det vil han gjøre heretter. Holde dom. Hva et menneske sår, det skal han høste. Det sørger Gud for.
Det er laget et maleri av denne episoden i ørkenen. Det er så mange døde der, de ligger strødd utover bakkene. Har dere fått øye på de døde? De som dør av utroskap mot Gud, har dere sett dem? Og de døde som er der kan ikke gjøres levende igjen! De er døde. De som ligger på kirkegården er døde, de kan ikke gjøres levende igjen. Du kan preke for dem på kirkegården, de reagerer ikke, for de er døde. Har du sett det? De er døde uten Gud, og da er de døde for evig!
På maleriet er det fire personer i forgrunnen. Det sitter en mann der som har fått fatt i et strå. Og så leker han med ormene. Han leker med dommen. Kjenner du den mannen? Kjenner du den gutten eller jenta, som leker med Guds dom?
Mannen på maleriet lekte med et ironisk smil i ansiktet. Han lekte. Men bildet viser at hånda han leker med har merke av ormetenner. Han leker, mens døden er i ham! Men det bildet ikke kan vise, er at når han har lekt lenge nok, så blir bevegelsene svakere og så begynner hele kroppen å lute. Strået faller ut av hendene hans og så dør han. Dommen har fullbyrdet sin gjerning med ham.
Den andre mannen tar det på en annen måte. Han har fått fatt i en større kjepp. Han skal berge seg. Han skal berge seg selv. Han slår, fekter, jager og knuser. Kjenner du ham, har du sett ham? Det står et merkelig ord i en av de små profetene: «dere som jager den onde dag langt bort» (Amos 6:3). Dere kjenner nok ham som snakker om svovelpredikantene: «Hold opp, ikke kom og forkynn dom over våre synder. Vekk med deg!» Og når det er snakk om Herrens dag, den store, sier de: «Det skjer nok ikke. Han kommer nok ikke. Han holder nok ikke noen dom». Så jager de ham fra seg. Men han som fekter og slår, hånden han fører kjeppen med er bitt. Dommen har rammet ham. Om litt så blir hånden svakere og kjeppen faller maktesløs ut av hendene hans. «Jeg orker ikke mer, det nytter ikke mer.» Så dør han. Så er det en tredje som sitter der. Han tar det på en annen måte. Han verken leker eller slår. Han sitter der slapp og likegyldig. «Det er ikke noe mer å gjøre, jeg kan gi det opp!» Jeg har hørt også unge mennesker si: «Det er ikke noe mer å gjøre ved det, kommer jeg til helvete, så kommer jeg vel der». Så sitter de der og venter. Hva venter de på? De venter på døden!
Jeg vil komme med et par bemerkninger før jeg forteller om den fjerde mannen på maleriet. Israels folk gikk til Moses og sa: «Vi har syndet mot Herren og deg, be til Herren at han vil ta slangene fra oss.» Det ser ut for meg som at det å få vekk dommen var det viktigste for dem. Hvor moro det skulle være å leke og leve – og synde, hvis det bare ikke var noe etterpå. Hvis det ikke var noen følger av det! Kan du se at verden prøver å fjerne følgene av det onde, men de roper nærmest lydelig til Gud: «La oss beholde synden!» Er du en av dem? Vil du gjerne leve i din synd, bare du kunne slippe dommen som følger på den? Det slipper du ikke! Nei, på synd følger dom, det sørger Gud for. Herren tok ikke slangene bort. Han kommer aldri i denne verden til å ta dommen vekk fra menneskene.
Så er vel alt håpløst! Nei, vent, så skal du høre. Gud tok ikke dommen vekk, men han laget et frelsesmiddel fra dommen. Det er evangeliet i 4 Mos 21. Og det evangeliet er overalt i Bibelen. Hva var det han gjorde? Han ga Moses ordre om å gjøre seg en serafslange. Gjør deg en serafslange, en kobberslange, som er i skikkelse av dommen. Å, hvor det leder tankene våre hen på ham som ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger, som Jesaja skriver det. Han var elendig og full av piner. Der ser du en mann hengende på et kors, i skikkelse av Guds dom.
Så til den fjerde mannen som sitter der, eller ligger, nær døden. Og ved siden av ham står du. Gjør du det? Der er nemlig den kristnes plass. Ved siden av en mann som holder på å dø, der er din plass. Hva gjør han? Han rusker i mannen og kikker mot kobberslangen som er festet på en stang på en haug. Jeg kan høre hva han sier: «Du, stakkar, se der Guds Lam som bærer verdens synd». Men gjør han det? Når en mann er bitt av en orm, gjør to symptomer seg gjeldende. Først blir øynene så dimme, og så blir kroppen så maktesløs.
Jeg hører han svarer, han som ligger der: «Jeg kan ikke se, jeg kan ikke se lenger.» «Snu på hodet da, se den veien.» «Jeg er så trøtt, så elendig, jeg er ferdig!» Kan du se det? Jeg ser dem for meg, disse som er så elendige at det ikke lenger er noen utvei for dem. Og en som står der og sier: «For deg led Jesus korsets død, for at du skulle bli frelst. Se, se, se og lev!» «Jeg ser, jeg ser, jeg er frelst! Se, det er Guds frelsesmiddel. Og jeg vil gjerne si det til hver eneste av dere: Fest ditt øye til korset og bli frelst! Der er din redningsmann, der er livet for deg!
En forstander hadde en klasse med konfirmanter, og de tok for seg denne teksten en dag. «Hva skjedde der?» spurte han konfirmantene. «De som så på kobberormen fikk leve», svarte en. «Men det kunne vel hende at noen ble bitt en gang til? Hva gjorde de da?» «Da så de vel om igjen», svarte gutten. Og det er det nok noen av dere som også trenger!
Gjennom kristenlivet kommer det perioder da dommen igjen har grepet vår samvittighet. Vi er redde, elendige, ferdige til å bukke under. For nå har jeg syndet igjen.
Jeg skal fortelle en underlig historie. På franskekysten er det en by som heter Calais. Rett over på den engelske kysten er det en by som heter Dover. Det var en sjømann som arbeidet på en båt mellom Calais og Dover. Han var en dranker. En gang han var i Dover, gikk han på et møte. Der bøyde han seg og overga seg til Gud. Så gikk han om bord i båten og tok turen over til Calais igjen. Der kom han i lag med de gamle kameratene, og så drakk han seg full. Han reiste tilbake til Dover, og igjen gikk han på møte der og bekjente sin synd. Så ble det godt med ham igjen. Men så reiste han tilbake til Calais og drakk seg full der igjen. Jeg kunne godt la denne sjømannen reise fram og tilbake mellom Dover og Calais i det uendelige. Han bøyde seg i Dover og falt i Calais. «Ikke gjør det», sier du. «Nei, jeg skal ikke det.» «Hva mener du? Den mannen er jo ikke noe å samle på.» «Jaså?» «Tenk å være så vinglete.» «Er ikke du vinglete? Hvor mange ganger har du vært i Calais? Hvor mange ganger har du falt?»
Du, nå må du holde opp med det! Du kan ikke falle noe mer nå, kan du skjønne. Du som har vært hos Gud for å få nåde så mange ganger! Du må vel gi deg snart? Hør her, hvor mange ganger får jeg lov å komme til «Dover» og bøye meg? Er det noen som har tall på det? Ti ganger, og så ikke mer? Du har rett i det at den sjømannen var en dårlig type. Omtrent som deg! Vet dere hva, jeg er hjertelig glad for at jeg kan få reise over til «Dover» og bøye meg for Gud, og si til ham: «Du må tilgi meg igjen». La meg få et blikk på Lammet! Han henger der enda. Kobberslangen er der enda.
Er det noen av dere som har syndet? Som sitter her urolig i sin samvittighet? Kobberslangen er der enda! Guds Lam er plassert der for deg enda.
En lærer sa til meg en gang at jeg aldri kom til å forstå det ordet riktig, før jeg leste det på nynorsk. Hva står det der? «Og kvar gong». Det står: «Og kvar gong nokon vart biten av ormane, og han såg opp på koparormen, vart han i live.» Ja, du har ikke glemt «kvar gong»?
Og stakkars feilende kristen som kommer bort i Calais, som faller, sårer sin samvittighet og vanærer Guds navn. Hvor vil du hen? Hva skal jeg si til deg, hva skal vi trøste deg med? Skal vi gi deg et spark, så du blir liggende der for alltid? Da leser vi på nynorsk: «Og kvar gong nokon vart biten av ormane». Kvar gong.
Kjære deg, ungdom, jeg må si deg det nå aller sist, det er adgang for deg ennå. Herre Gud, velsigne det som jeg har lest. Det vet jeg du kan bruke.
Å, Herre Gud, gi at noen må lese det både på bokmål og på nynorsk, til det går opp i deres hjerter at du har reist et frelsesmiddel her, midt iblant de dødsdømte, så de kan se og leve. Å, Herre Gud, la det bli levende for dem at de kan se «kvar gong», «kvar gong» de er ulykkelige. Amen.
(Talen er lettere revidert fra et noe eldre muntlig språk)