«La ekteskapet holdes i ære av alle, og ektesengen usmittet! For Gud skal dømme dem som driver hor og bryter ekteskapet.» (Heb 13:4)
Hva er et ekteskap?
Hvordan skal vi etter Bibelen definere og forklare på en enkel og grei måte hva et ekteskap er? Det er ikke lett å gi et kort og samtidig presist og uttømmende svar på et slikt omfattende spørsmål. Men ut fra Skriften kan vi i alle fall nevne disse viktige stikkordene:
- Èn kvinne og èn mann
- En sosial enhet, samfunnets grunncelle
- Livslangt
- Trofast
- Offentlig
- Rammen om det seksuelle samliv
- Det grunnleggende stedet for barn å komme til verden, vokse opp, oppdras og opplæres
Vi skal i denne artikkelen se på noen aspekter ved en bibelsk ekteskapsforståelse. Vi samler dette under følgende ti punkter:
- Det sjette budet
- Ekteskapet en skaperordning
- Ekteskapet: En ypperlig ting
- Ekteskapet er livslangt
- Å vinne sin egen ektefelle
- Valg av ektefelle
- Religiøs forakt for ekteskapet
- Verdslig forakt for ekteskapet
- Ekteskap – språkforvirring
- Hvem skal holde ekteskapet i ære?
1. Det sjette budet
I ekteskapet er det viktig med stabilitet og trygghet både for voksne og barn. Derfor ser vi også at Gud har gitt oss et eget bud til vern og bevarelse av ekteskapet. Det sjette budet lyder: «Du skal ikke bryte ekteskapet.» (2Mos 20:14) Luther forklarer dette slik i sin lille katekisme: «Vi skal frykte og elske Gud så vi lever et rent og sedelig liv i ord og gjerning, og enhver skal elske og ære sin ektefelle.»
2. Ekteskapet en skaperordning
Ekteskapet er innstiftet av Gud. Det er en del av Guds rådsslutning og bestemmelse for mennesket. Før syndefallet var skjedd, innstiftet Gud ekteskapet. Det er ikke en nødsordning, eller en måte Gud så at menneskelivet måtte organiseres på som følge av synden. Vi leser om dette allerede i 1. Mosebok kapittel 1 og 2:
«Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, til mann og kvinne skapte han dem. Og Gud velsignet dem og sa til dem: Vær fruktbare og bli mange og fyll jorden, og legg den under dere og råd over havets fisker og himmelens fugler og over alt levende som rører seg på jorden.» (1Mos 1:27-28)
«Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og forbli hos sin hustru, og de skal være ett kjød.» (1Mos 2:24)
At Gud skapte mennesket som mann og som kvinne og til ekteskap, sier også Jesus. Han understreker at dette gjorde Gud fra begynnelsen:
«Han svarte og sa: Har dere ikke lest at han som skapte dem, fra begynnelsen skapte dem til mann og kvinne, og sa: Derfor skal mannen forlate far og mor og holde seg til sin hustru, og de to skal være ett kjød? Så er de ikke lenger to, men ett kjød. Derfor, det som Gud har sammenføyd, det skal et menneske ikke skille.» (Matt 19:4-6) 3.
3. Ekteskapet: En ypperlig ting
Når Luther forklarer mer utførlig om ekteskapsbudet i den store katekismen, skriver han blant annet:
«Dette budet gjelder altså ektestanden, og vi har derfor nå anledning til å tale om den. For det første skal du merke deg hvor herlig Gud ærer og priser denne stand. Han både stadfester og verner om den med sitt bud. Han har alt stadfestet ektestanden i det fjerde bud, hvor han sier: Hedre din far og din mor. Og her i det sjette bud har han igjen vernet om den og beskyttet den. Derfor vil han også vi skal ære ekteskapet og at vi skal holde det oppe og leve i det som en guddommelig, salig stand. Dette er jo den første stand han har innstiftet, og derfor har han også skapt mann og kvinne forskjellige – som enhver kan se – ikke til utukt, men for at de skulle holde seg til hverandre, være fruktbare, få barn og oppdra dem til Guds ære. Derfor har Gud også velsignet denne stand så rikt framfor alle andre stender, og anvendt alt som er i denne verden for å utruste den, så ektestanden kunne bli rikelig og godt forsørget. Ekteskapet er ikke en ting som vi skal vitse og spøke med. Det er en ypperlig ting, som Gud mener det meget alvorlig med.»
(Gjengitt etter Konkordieboken, 1985, s. 326-327)
4. Ekteskapet er livslangt
For de fleste vil det være naturlig å ønske seg en ektefelle og se det som en god ting i livet å bli gift. Mange i samfunnet vårt ser ikke på inngåelse av ekteskap som en nødvendig forutsetning for samlivet. Og lever en sammen med noen, ligger det ikke som en absolutt forutsetning at det skal vare livet ut.
Begge disse synspunktene er feil, ifølge Bibelen. Er en ikke gift, skal en ikke leve sammen seksuelt. Har man inngått ekteskap, er det noe som varer livet ut. En skal stå ved sin ektefelle i gode og onde dager, hele livet.
«En kone er bundet så lenge mannen hennes lever. Men om mannen dør, da har hun frihet til å gifte seg med hvem hun vil, bare det skjer i Herren.» (1Kor 7:39). Tilsvarende for mannen. Det ser vi av Jesu undervisning i Matteus 19: «Derfor, det som Gud har sammenføyd, det skal et menneske ikke skille.»
Vi har altså en ektefelle for hele livet. Dette sier oss at spørsmålet om ekteskap og ektefelle ikke bør tas lett på eller avgjøres på en tilfeldig måte. Du bør tenke deg grundig om og søke Guds veiledning gjennom Guds ord og bønn. Samtal gjerne også med en erfaren kristen du har tillit til, og som du er sikker på vil veilede deg etter det som Bibelen sier.
La det skje i Herren, som 1Kor 7:39 poengterte. Det innebærer blant annet at du søker en kristen ektefelle som du kan be sammen med (1Kor 7:5), en du kan tjene Herren sammen med (Ef 5:21-33) og en som trekker i samme åndelige retning (2Kor 6:14): «Dra ikke i fremmed åk med vantro!»
I det norske samfunnet er det høy skilsmisseprosent. I 2022 ble det ifølge SSB inngått 20 769 ekteskap, og det var 8 204 skilsmisser (i 2021 var tallene 16 050 / 8 893). Også blant bekjennende kristne er tallet på skilsmisser dessverre økende. Dette til tross for at Bibelen viser oss at ekteskapet er livslangt, og at en skal være trofast.
Ønsker du en dypere gjennomgåelse og drøftelse av Bibelens ord om skilsmisse og gjengifte, viser vi til det danske tidsskriftet Nyt Liv. På nytliv.dk kan du studere den bibeltro og solide undervisning Mikkel Vigilius gir om skilsmisse og gjengifte.
5. Å vinne sin egen ektefelle
«For dette er Guds vilje, deres helliggjørelse: Hold dere borte fra hor. Hver av dere må vite å vinne sin egen ektefelle i hellighet og ære, ikke i lidenskapelig begjær slik som hedningene, de som ikke kjenner Gud.» (1Tess 4:3-5)
Du som ikke er gift, skal søke din ektefelle i hellighet og ære, ikke som hedningene. De som kjenner Gud er annerledes, tenker annerledes og handler annerledes. I og med frelsen av bare nåde, ved Jesus alene, er en utskilt fra verdens vis og innviet til Gud. En spør etter Guds vilje med livet og ber om å bli ledet av ham i hellighet og renhet.
Framfor alt søkes en ektefelle der en gjensidig kan være til hjelp for hverandre på himmelveien. «For hva gagner det et menneske om en vinner hele verden, men tar skade på sin sjel?» (Matt 16:26)
Be Gud gi deg en ektefelle der det kan realiseres at dere også får være sammen i evigheten hjemme hos Jesus!
I livet her i verden skal ektefellene stå sammen – støtte og hjelpe hverandre på himmelveien. De skal få lov til å be sammen og få bygge et kristent hjem i lag. Sammen skal de tjene Jesus med gjestfrihet, medmenneskelig og åndelig omsorg for nesten, og åndelig opplæring og oppdragelse av de barn Herren måtte gi dem.
6. Valg av ektefelle
Ut fra det vi har nevnt over, er valget av ektefelle viktig. I livet og i kontakt med våre medmennesker går det menneskelige og åndelige hånd i hånd. Når vi i ekteskapet skal leve tett på et menneske resten av livet, vil dette være særlig aktuelt. Ved valg av ektefelle bør en derfor overveie både åndelige og menneskelige momenter, for å forberede seg til å bygge et godt hjem og et godt ekteskap.
Mikkel Vigilius har skrevet om dette i det danske bladet Nyt Liv og vi siterer derifra:
«En betydelig del av de skilsmisser som jeg har vært vitne til, har på avgjørende måte vært forårsaket av ektefeller som ikke var følelsesmessig og psykologisk sunne. De var uten evne eller uten vilje til å ta hensyn og behandle sine nærmeste med sunn empati, omsorg og respekt.
Hos noen personer er disse begrensninger så dypt rotfestet i deres personlighet at det ikke er menneskelig mulighet for at de kan endre seg. Gud kan gjøre under, også i forhold til det jeg her taler om. Men uten et guddommelig under, må denne personlighetstypen til vanlig betraktes som uforanderlig. Det gjør saken bare enda mer alvorlig og vanskelig, at de som har denne personlighetstypen ofte vil være uten evne og uten vilje til å erkjenne at deres atferd og behandling av andre er destruktiv.
Når jeg skriver om denne problematikken her, er det i håp om å kunne advare noen som er på vei inn i et ekteskap med en slik person. Det er en ekteskapelig katastroferetning.
I vår kultur har vi en kjæreste- og forlovelsestid som gir oss mulighet for å lære en mulig ektefelle godt å kjenne. Denne tiden er viktig, og den skal brukes etter sitt formål. Til deg som er i et kjæresteforhold: Ta deg god tid til å lære kjæresten din å kjenne.
Du finner ingen som ikke har svake sider. Du finner ingen som du ikke på visse områder kunne ønske var annerledes. Slik er det. Med tiden vil du erkjenne at en del av det du først opplevde som svakheter, hang sammen med styrker som du ikke hadde syn for. Men så kan du også støte på personlighetstrekk som du ikke skal se lett forbi, men reagere på.
Jeg vil oppfordre deg til å overveie om din kjæreste har hjerte og omsorg for de svake, kan føle med andre og ha medlidenhet, kan ta imot og bøye seg for berettiget kritikk, kan erkjenne sine feil og be om tilgivelse, kan leve godt med ikke å få rett og ikke å få viljen sin, kan tilgi andre, kan behandle andre som mål og ikke som midler, har tillit til deg og kan leve godt med ikke å vite alt hva du gjør, har den samme personlighet i alle «rom» i sitt liv, har et sunt forhold til alkohol, til sannheten og til penger.
Listen er lang. De fleste av oss må erkjenne at vi har svakheter på ett eller flere av disse områder. Vi kunne ønske at vi var annerledes og bedre.
Vi vet at vi har bruk for tilgivelse. Men nettopp det, at vi erkjenner våre feil og våre behov for tilgivelse, er et sunnhetstegn. Det alvorlige er hvis det på en rekke av punktene er markante og konstante avvik fra det som er sunt og godt, og det ikke er noen erkjennelse av at det er galt. Da må det lyse røde lamper, og de lampene må vi ikke ignorere og gå forbi på vei mot alteret og det forpliktende løftet.
At din kjæreste har en kristen bekjennelse, er ingen garanti for en sunn personlighet. At din kjæreste møter deg med kjærlighetserklæringer, komplimenter og gaver, er ingen garanti. Du må spørre og se etter en følelsesmessig og psykologisk sunn personlighet, og hvis du konstant og markant møter det motsatte, må du reagere på det.
Du har én ektefelle for hele livet, og dette må være en som er både åndelig og menneskelig sunn. Det er avgjørende for et godt, velsignet og holdbart ekteskap.»
Nyt Livs blad nr. 3-2022, i artikkelen ‘Skilsmisse og gjengifte’
Oversatt til norsk av red.
7. Religiøs forakt for ekteskapet
Det er Øivind Andersen som bruker dette uttrykket i sin lille bok «Ekteskapet og hjemmet». Han sier at dette innebærer at en ser på det materielle liv og det legemlige liv som noe urent eller syndig i seg selv. Nei, synden ligger ikke i materien eller i det naturlige og legemlige liv, og da heller ikke i ekteskapet og samlivet der.
I vår overseksualiserte tid skal vi likevel ikke tenke at det seksuelle samliv i ekteskapet er urent eller syndig i seg selv. Det er to syndere som lever sammen i ekteskap og dermed er synden med i alt, det er sant. Men seksuallivet i seg selv er slettes ikke syndig, derimot er det etter Guds vilje og plan. Det er Han som har ført ektefellene sammen, og sammenføyd dem. Det er Han som har sagt: «Vær fruktbare, bli mange og fyll jorden.» (1Mos 1:28)
Det er viktig å understreke dette. I et samfunn som fullstendig setter Guds bud og formaninger til side på det ekteskapelige og samlivsetiske området, blir det en viktig oppgave for Guds menighet, gjennom både forkynnelse og lære, å påpeke farer og advare mot en tenkning og et liv som strider imot Guds ord og vilje.
Men gjennom denne viktige og advarende oppgaven, kan en stå i fare for (ubevisst og utilsiktet) å formidle et negativt syn på seksualitet og samliv generelt. Vi må derfor si at mennesket er skapt til å leve i ekteskap. Og innenfor ekteskapet har også seksuallivet sin naturlige plass. Både for å føre slekten videre ved at barn blir født, men også for at de to som elsker hverandre, i kjærlighet kan være sammen på den mest nære og intime måte.
Dette er ikke noe en skal forakte, eller tenke er urent eller problematisk. Det betyr ikke at seksuallivet automatisk utfolder seg harmonisk og godt i kristne ekteskap. Som sagt må vi huske på at begge ektefellene er syndere, og de er også underlagt syndens følger, f.eks. angående sykdom som kan være både på kropp og sjel. Dette kan vi ikke ta opp i denne artikkelen, men vi nevner det, for her må ekteparet sammen finne en vei som kan fungere for dem. I kjærlighet til ektefellen skal enhver tenke på den andre og ha dennes ve og vel for øye. Sammen skal de i kjærlighet bygge et hjem også her.
En annen side ved den religiøse forakt for ekteskapet er når vranglære i menigheten, på generelt grunnlag, vil nekte andre å gifte seg. 1 Tim 4:2-3a sier at: «Det skjer ved hykleri av falske lærere som er brennemerket i sin egen samvittighet. Disse forbyr å gifte seg.»
Nei, ekteskapet er en god Guds ordning.
8. Verdslig forakt for ekteskapet
At den gudløse verden forakter Guds gode ordning og Guds hellige bud, bør vel ikke forundre oss. Det avgjørende er at ikke Guds barn lar seg smitte av verdens tenkemåte og levevis.
I nevnte bok av Øivind Andersen nevner han også vitser og skjemt om ekteskapet som eksempel på verdslig forakt. Ekteskapet er innstiftet av Gud og har stor vekt i Guds skapertanke med mennesket. Det er ikke noe å vitse med eller gjøre narr av. Nei, la oss holde det i ære!
En annen side ved forakt for ekteskapet, er en holdning til ekteskap og seksualliv som ikke er i overensstemmelse med Guds ord. Seksuallivet har sin utfoldelse innenfor ekteskapet. Det hører hjemme der og skal høyaktes der. Det er noe fortrolig og fint mellom ektefellene. En tenkning i strid med Guds ord fører fort til ord og handlinger i samme retning.
Samboerskap og utenomekteskapelig sex er synd. Ifølge statistikken (SSB) var det ca 900 000 samboere i Norge i 2022. Blant alle personer i Norge under 50 år er samboerskap vanligere enn ekteskap. Utenomekteskapelig sex er utbredt blant verdens barn, men det blir påstått at dette er noe som også brer seg inn i kristne miljøer. Men det er ikke å holde ekteskapet i ære. Tvert imot – det er synd. Skal en bli frelst, må en omvende seg og få tilgivelse for alle synder.
Vi må også særskilt nevne bruken av øynene, for etter Guds ord er også øynenes bruk en del av våre gjerninger. Det er en kjensgjerning at internett er en fristelse for mange. Usømmelighet og porno florerer. Dette blir en innfallsport til å forakte ekteskapet.
«Fly hor!», sier Bibelen (1Kor 6:18). Mange burde nok søke hjelp for å bli fri fra pornoavhengighet. Å få seg en mobil uten nettilgang kan være en løsning. Å snakke jevnlig med en du har tillit til om akkurat dette, likeså. Det finnes også varslingsapper som sender melding til en venn som du har avtalt med, dersom det registreres aktuelle bilder på mobilen din. Dette var noen mulige tiltak. Det finnes mange flere. Det viktige er at en ikke lar det skure og gå om en har problemer her.
En skal ikke ha verdslig forakt for ekteskap. Hold det i ære!
«Men enhver som blir fristet, dras og lokkes av sin egen lyst.» (Jak 1:14) Faller en kristen på dette området, må en til Jesus og få gjort opp. En kan ikke akseptere eller leve i synden. Da vil en falle ut av nåden.
En kunne under overskriften «Verdslig forakt for ekteskapet» tale om flere aktuelle punkter. For eksempel kan mannen, som den fysisk sterkeste part, forakte ekteskapet ved undertrykkelse av kvinnen. En annen måte å forakte ekteskapet på er å være i opposisjon mot «hustavlene» i Ef 5:22. Der pålegges mannen et særlig ansvar for å elske som Kristus elsket menigheten. Kvinnens særlige ansvar er å underordne seg.
Det samme må sies dersom synet på barnet ikke er i overensstemmelse med Guds ord – dette gjelder barn og barneantall i familiene, og i særlig grad ved abort. Dette er også eksempler på områder der vi nå for tiden står i særlig fare for å forakte ekteskapet og de gode livslover Herren Gud har innsatt for oss mennesker.
«Elsk ikke verden, heller ikke de ting som er i verden! Om noen elsker verden, da er ikke Faderens kjærlighet i ham. For alt som er i verden, kjødets lyst, øynenes lyst, og hovmodig skryt av hva en er og har, er ikke av Faderen, men av verden. Og verden forgår og dens lyst, men den som gjør Guds vilje, blir til evig tid.» (1Joh 2:15-17)
9. Ekteskap – språkforvirring
Dessverre har vi fått en «babelsk forvirring» i Norge angående begrepet «ekteskap». I og med endringer i ekteskapsloven i 2008 ble det i lovens §§ 1 innført at to personer av «samme kjønn kan inngå ekteskap».
I Bibelen og fra Skaperens side, er ekteskap noe mellom èn mann og èn kvinne.
Om en derfor lever i ekteskap etter norsk lov, er det ikke dermed sagt at en er gift og lever i ekteskap etter Guds ord og Guds mening. Dersom en lever i samkjønnet «ekteskap» bryter en ekteskapsbudet, for en lever ikke i ekteskap etter Guds målestokk.
Og hvem skal vi høre på? For en kristen og for Guds menighet, er det bare ett svar på det spørsmålet: Vi hører på Gud ved å høre og innrette oss etter Guds ord. Det er Bibelen som er vår absolutte, eneste og fullt ut tilstrekkelige norm for kristen lære og kristent liv.
Guds sanne menighet holder seg til Guds ord. Gud er god, derfor er også hans bud og ordninger gode. Gjør en opprør mot disse, er det Gud en gjør opprør imot. Som vi leser i Jeremia 8:9: «Se, Herrens ord har de forkastet. Hvor skulle de da ha visdom fra?»
I dag er vi på mange måter i en tilsvarende samfunnsmessig situasjon som på apostlenes– og oldkirkens tid, som var Romerrikets og keisernes tid. Selv om romerretten ville fremme familien, lå vekten bare på enigheten mellom partene. En manglet den livslange forpliktelsen og det var ikke forbud mot skilsmisse. Utenomekteskapelige forbindelser var sosialt akseptert. Opplysningene her om romertiden er hentet fra boken «De to skal være ett» av Ragnar Andersen.
De kristne skilte seg ut. De innrettet seg, levde og tenkte på et annet vis. Ekteskapet ble definert og forstått i tråd med Bibelens og Jesu undervisning. Slik må vi også i dag ikke se etter hva som er «det vanlige» i samfunnet, men se etter i Herrens ord.
«Og skikk dere ikke lik denne verden, men bli forvandlet ved at deres sinn fornyes, så dere kan dømme om hva som er Guds vilje: det gode, det som han har behag i, det fullkomne.» (Rom 12:2)
Denne forskjellen på det ekteskapelige området, som det var og skal være under slike samfunnsforhold, finner vi gjenspeilet i noe Tertullian (155-240 e.Kr.) en gang skrev: «Hedningene har ingenting felles utenom sine hustruer; de kristne har alt felles utenom sine hustruer».
10. Hvem skal holde ekteskapet i ære?
Alle! Det er det korte svaret på spørsmålet. Både de som er gift og de som ikke lever i ekteskap skal holde det i ære. Vi skal akte det høyt, denne Herrens velsignede ordning. Det innebærer blant annet å tale vel om ekteskapet og innrette sitt liv i tråd med Herrens formaninger, også innenfor det ekteskapelige området. Ingen skal bryte seg inn i ekteskapet. En skal vinne sin ektefelle i hellighet og ære, og inngå ekteskap på lovlig vis. De som er gift skal ikke bryte ut av ekteskapet. En skal høyakte sin ektefelle i gode og onde dager, og innrette seg etter hustavlene.
Uten å forakte de som lever enslig, vil vi glede oss over de som inngår ekteskap og stifter egne hjem. La oss be for de kristne hjem, og la oss be for ungdommene at de må finne sammen i ekteskap og få seg gode ektefeller. At de kan være til gjensidig hjelp på veien fram mot det evige mål.
Så vil vi i en annen artikkel i bladet rette særskilt oppmerksomhet på den enslige stand – det å leve alene. Uansett er det både riktig og aktuelt å følge formaningen i Hebreerbrevets 13. kapittel, vers 4:
«La ekteskapet holdes i ære av alle, og ektesengen være usmittet! For Gud skal dømme dem som driver hor og bryter ekteskapet.»