«Det er ikke godt for mennesket å være alene.» (1 Mos 2:18) Disse ordene har gyldighet for alle mennesker. Vi er alle skapt til fellesskap. Ingen av oss har godt av å leve i total ensomhet. Men det er andre måter å oppleve nært og godt menneskelig fellesskap på, enn ved å være gift.
Bibelen taler mye og godt om familiefellesskapet vi vokser opp i med foreldre og andre familiemedlemmer. For mange av oss er våre familiefellesskap en viktig og verdifull base i livet, tross de brytninger mange av oss kan oppleve i familien.
Bibelen taler også mye og godt om den rikdommen det er å ha gode venner. Det er noe naturlig i at våre nærmeste venner er av vårt eget kjønn. Men det er ingen tvil om at de som er alene, har stor glede av å ha venner av begge kjønn. Vi er skapt som menn og kvinner med forskjellige kjønn og forskjellige særpreg. Denne forskjellen er en skapergave som vi kan glede oss over og berikes ved, også i vennskap. Det er en glede, som ikke er seksuell, å ha med det motsatte kjønn å gjøre i gode, nære og trygge relasjoner. Og det er ingen tvil om at nære relasjoner til venner av motsatt kjønn, kan være en stor hjelp til trivsel som enslig.
Paulus er et eksempel på en enslig som trivdes med å være nettopp det. Han sier selv at han har nådegave til å være ugift (1Kor 7:7). Det er uten tvil en avgjørende grunn til at Paulus trivdes så godt. Men det er også verdt å legge merke til hvordan Paulus levde.
Kjell Dahlene har skrevet en meget leseverdig bok: Medarbeidere for evangeliet (2002). Boken setter fokus på Paulus’ nære venner og medarbeidere. Det er tankevekkende lesning. Når man er ferdig med de vel 200 sidene, sitter man tilbake med et bilde av en apostel som har mange nære og rike vennskap med andre kristne, både menn og kvinner. Det er tydelig at Paulus setter utrolig stor pris på vennene sine, at de er fortrolige med hverandre, lider og ber med hverandre, deler deres gleder og sorger med hverandre, og støtter og hjelper hverandre i troen, livet og tjenesten. Paulus er alt annet enn en solist. Det er fundamentalt for den måten han er kristen, menneske og apostel på, at han er det i et meget nært fellesskap med fortrolige kristne venner, brødre og søstre. Her er uten tvil en viktig årsak til at Paulus kunne trives så godt som enslig. Og her er noe for oss å tenke over og lære av.
Når Paulus i så høy grad kunne berikes ved fellesskapet med kristne brødre og søstre, hadde det å gjøre med måten de kristne levde sammen på i det første århundre. Når de var samlet til gudstjeneste var det ikke bare en anledning til å høre en tale, men også til å oppbygge hverandre med Guds ord, be sammen, samtale om det de hadde hørt og spise sammen. De kristne hadde et nært og fortrolig fellesskap med hverandre. Menighetene var små. Det fantes ingen kirkebygninger, så man møttes i private hjem, og det satte begrensninger for forsamlingenes størrelse. Ofte møttes de kristne flere ganger i uken. Menighetsliv og privatliv fløt sammen, åndelig fellesskap og hverdagsfellesskap fløt sammen. Den innbyrdes omsorg hadde både en åndelig og en praktisk og diakonal side. Man støttet de svake og syke i menigheten, de gamle, enkene og de fattige. Når Paulus nevner nådegaven til å «hjelpe» (1Kor 12:28), sier det noe om det liv som de kristne levde med hverandre. Er det noe for oss å lære av her?
For noen år siden gikk jeg og min familie i en menighet hvor det hver mandag var «åpent verksted» hos en familiefar i menigheten. Han var utrolig dyktig til å reparere biler, og mandag kveld kunne alle fra menigheten komme til hans garasje og få hjelp med bilen sin. Familiefaren hadde et par enslige menn til å hjelpe seg, og det var nok også en overrepresentasjon av enslige menn og kvinner, som søkte hjelp.
Det var en betingelse for å få hjelp: At man var med på kaffen og samtalen til slutt om kvelden. Der var en helt særlig velsignelse ved disse kveldene. Vi fikk samtalt om alt mulig godt, menneskelig og åndelig, både mens vi arbeidet med biler og ved kaffen til slutt. Jeg kom tettere på menighetens enslige enn ved gudstjenestene, og de opplevde å være en del av et varmt, omsorgsfullt og velsignet kristent fellesskap.
Vi har mange muligheter for å være sammen som kristne mellom våre ukentlige samlinger, og vi har mange muligheter ved våre ukentlige samlinger å utfolde det kristne fellesskap i samtale, omsorg, innbyrdes oppbyggelse og forbønn. Det kan bli til rik velsignelse for oss alle. Men ikke minst ville det kunne bli til stor hjelp for de som er alene i våre menigheter.
For det er ikke godt for mennesket å være alene …
Det var en hemmelighet til bak Paulus sin trivsel som enslig. Han gledet seg over de spesielle muligheter hans enslighet gav ham til å tjene Jesus og evangeliet (1Kor 7:32ff). Denne hemmeligheten har relevans for alle kristne. Gud kaller oss alle inn i en tjeneste som passer til vår menneskelige og åndelige utrustning, vår livssituasjon og sivilstand. Å gi seg helt i denne tjenesten for Jesus, med visshet om at jeg tjener ham og hans evangelium, er en kilde til en dyp og rik åndelig glede, som bare den troende kjenner til.
Det er et himmelsk fellesskap med Jesus som vi erfarer i tjenesten for ham og hans evangelium med alle de omkostninger det bringer med seg (Fil 3:10; 1Pet 4:13). Denne tjenesten kan fylle livet for en enslig kristen med den dypeste takknemlighet, rikdom og glede, som vi ser det i Paulus’ liv.
Det samme kan skje for den gifte kristne som villig går inn i den tjeneste Gud kaller ham eller henne inn i. Men for den gifte gjelder det at det første kallet til tjeneste ligger i ekteskapet og hjemmet (Ef 5:22 ff; 1Kor 7:32 ff; 1Tim 5:8).
Vi er alle enslige i en periode. Noen kristne er enslige hele livet. Andre blir det ved skilsmisse eller ved tap av deres ektefelle [Les også artikkelen La ekteskapet holdes i ære av alle, s. 6. Red.)
Det er langt fra alle som opplever livet alene som en gave og en velsignelse. Det kaller på vår felles forbønn, omtanke og omsorg. Samtidig er det verdt å understreke at Bibelen stiller livet som enslig og livet i ekteskap på lik linje, i ære og verdighet, og at velsignelsen for hver enkelt av oss ligger i den stand som Gud kaller og leder oss inn i. Mange enslige kan vitne om dette med glede, og mange gifte kan gjøre det samme. Men det har like stor gyldighet for de som sørger over å være alene, og de som sørger over sitt ekteskap.
«Du er der hvor jeg har satt deg.» Det var Guds svar til en kristen forkynner da han vurderte å skille seg fra sin hustru. Ekteskapet var umåtelig tungt, smertelig og ulykkelig. Det tynget ham, bøyde ham, ydmyket ham. Men det var et kors Gud selv hadde lagt på ham. Korset knyttet ham til Gud, til Ordet, til nåden og til himmelen. Dermed ble det til åndelig berikelse og bevarelse for ham selv, og det formet ham så han kunne bli til åndelig hjelp for andre.
«Du er der hvor jeg har satt deg!» Det er Guds svar til alle kristne, som sørger over den stand de er i. Vi forstår ikke Guds handlemåte, når han fører sorg og smerte inn i våre liv. Men vi får lov til å utøse våre hjerter for Gud og fortelle ham om alt det som rører seg i oss: ønsker og håp, tvil og tross, motvilje og motløshet, sorg og savn.
Når vi kommer til Gud og øser alt ut for ham i bønn, kommer han oss i møte med det eneste som kan gi oss virkelig ro, trøst og tro: Evangeliet om at vi også i denne situasjonen har syndenes forlatelse, fred med Gud og evig liv, og at Gud gjennom alt som møter oss fører oss fram og hjem til himmelen.
Vi prøves ikke på samme måte og i samme grad. Men mange kristne har erfart at det var gjennom prøvelse og lidelse de ble løst fra jorden og lærte å synge om, trøstes av og se fram til himmelens fred og glede. Det er både i Bibelen og i våre kristne salmer en nær forbindelse mellom erfaringen av sorg og smerte og erfaringen av trøst ved håpets evangelium. Som vi møter det hos Johan Nordal Brun:
Hos Gud er evig glede!
Men før jeg kommer der,
jeg må blant torner trede
og bære byrder her.
Her trykker mange plager,
her strider Jesu brud,
her blandes fryd med klager,
kun glede er hos Gud.
Min Jesus skal jeg skue!
Han, han er håpets grunn!
La korset kun meg kue,
det er en liten stund!
Snart intet meg bedrøver,
snart ingen motgang mer
min glede fra meg røver.
Snart jeg min Jesus ser.
Fra Nyt Livs blad nr. 3/2022.
Til norsk ved red.