Han [Paulus] presiserer at den kjærligheten Gud møter oss med i Kristus er noe ganske annet enn det hedningene kaller kjærlighet.
Han bruker derfor som nevnt et annet ord for kjærlighet, et ord som allerede i den forberedende åpenbaring i GT (LXX) var tatt i bruk, og som ble det kristne ord for kjærlighet, agape. I hellenismen var det også andre ord som ble brukt, bl.a. eros. Eros finnes i en rekke ordforbindelser: erotisk osv. Men dette er et ord som aldri brukes hverken i GT eller i NT. Det betegner den lidenskapelige følelsesmessige kjærlighet, først og fremst mellom mann og kvinne. Det er en kjærlighet som er bestemt av verdien av det eller den som elskes, og kan også brukes idealistisk om streben etter de høyeste verdier.
Et ord som brukes mye er ordet filos – venn – og de mange avledninger av det. Det er kjærligheten mellom pårørende, familie, venner og kristne «brødre», i motsetning til hat og til fiender. Det finnes i en mengde sammensetninger med filo-, som filosofi, filantropi = menneskekjærlighet; filadelfia = broderkjærlighet, men også om egenkjærlighet og pengekjærlighet (2Tim 3:2), gjestfrihet (Rom 12:13). I Tit 3:15 hilser Paulus dem som er våre venner i troen, sml Joh 21:15ff.
I vårt land blir bare ordet kjærlighet brukt som oversettelse av både agape og eros, med dets mange avledninger. Vi er så vant med det at vi tenker ikke over at det dreier seg om to grunnforskjellige begreper: agape og eros. Når GT og NT taler om kjærlighet, er det alltid Guds kjærlighet, agape, det er tale om: Enten at Gud er kjærlighet og alltid møter oss med den kjærlighet som stråler ut fra ham, og er utøst i våre hjerter (Rom 5:5). Eller om vår kjærlighet, den kjærlighet vi får fra Gud, hans kjærlighet til oss i Jesus Kristus, sml 1. Joh 4:19. Den kommer ikke fra oss, men alltid fra ham. Det er agape som også brukes om kjærligheten mellom ektefeller i Efeserbrevet.
Men ordet kjærlighet som vi oversetter agape med, er egentlig en kjærlighet som vi kan prestere. Det er det grekerne kaller eros. Verbet av samme rot er eraô, begjær. Eroskjærligheten er ikke en kjærlighet som gir, men som begjærer. Den elsker det den anser som verdt å elske. Det er ikke bare de høyeste filosofiske verdier, men det den anser verdt eller fordelaktig å elske enten det er personer eller ting. Eros er egosentrisk og bestemt av vår egenkjærlighet og behersket av følelseslivet.
Vårt ord, kjærlighet, er så omfattende at det går fra den mest egoistiske kjærlighet til oss selv og det vi foretrekker, og til det idealistiske, til de høye verdier. Vi bruker det i våre bibler som oversettelse av agape – og i vårt dagligliv om både Guds kjærlighet (agape), og om erotisk kjærlighet, den lidenskapelige elskov – og ser det som samme sak. Vi står her overfor et oversettelsesproblem.
Som nevnt stod også de første kristne overfor et oversettelsesproblem her. Men det er forskjellig fra vårt. De bibelske forfattere fant at de ikke kunne bruke det ordet for kjærlighet som var alminnelig i gresk, eros. Det var så besudlet av den usedelighet som gjennomsyret hellenismen og det hedenskap som behersket den at det var umulig å gi det den betydning det har i den kristne åpenbaring: Guds kjærlighet som er ovenfra og ikke nedenfra.
Når vi bruker ordet kjærlighet, er det ut fra den tanken at det både omfatter Guds kjærlighet ovenfra i alle nyanser og kjærligheten nedenfra. Vi mener at sammenhengen viser når det gjelder den ene eller den andre betydningen. La oss for klarhetens skyld oversette agape med Gudskjærligheten eller Kristuskjærlighet, og eros med den menneskelige kjærlighet eller eroskjærligheten. Når vi bruker ordet kjærlighet både om Guds kjærlighet og om den menneskelige kjærlighet, fører det til den misforståelse som behersker folkereligiøsiteten i vår tid. Da kan vi tale om kjærlighet i forbindelse med en morskjærlighet som krever at helsevesenet skal ta livet av det barn hun bærer. Man kaller det abort – av «kjærlighet» til et barn som moren elsker så høyt at hun ikke vil det skal oppleve et menneskeliv. Man krever at andre – abortlegen – skal ta barnets liv og at lovgiverne skal tillate at man tar livet av gamle og syke av «kjærlighet» ved «barmhjertighetsdrap ». Hvor ofte unnskylder ikke skjønnlitteraturen drap med «kjærlighet» som motiv!
Det er dette altomfattende (eros)kjærlighetsbegrep som har gjort «kjærlighetens høysang» til et av de mest populære avsnitt i Bibelen. Denne lovprisning av kjærligheten kan alle istemme. For her kan leseren selv bestemme hva slags kjærlighet den taler om. Det var derfor de kristne ikke ville bruke det ordet for kjærlighet som var alminnelig den gang: eros. Det var dessuten navnet på kjærlighetsguden Eros, og den dyrkelse av seksualiteten som hadde slik bred tilslutning i hellenismen. De kristne valgte derfor å stryke ordet eros av den kristne språkbruk, og bare bruke agape. Ordet også Paulus bruker i protest mot den usedelige erosdyrkingen. Vi kan ikke løse våre språkproblem på samme måte som de første kristne. Men det ville være en vinning om vi bare kunne finne et ord som ikke ga plass for den seksuelle lidenskap som eroskjærligheten alltid har med.
Vi kan ikke uten videre bruke det greske ordet agape, men vi kan bruke det som fremmedord, og er ikke nødt til å oversette det med et så mangetydig ord som kjærlighet. Vi kan iallfall gjøre det klarere ved å oversette agape med Kristuskjærligheten (Gudskjærligheten). Det kan vi gjøre både gjennom dette kapitlet [1. Kor 13] og ellers i NT. Når NT kunne greie seg uten ordet eros, må vi også kunne det. De trengte ikke noe annet ord enn agape, da må også vi kunne greie oss uten ordet eros og bruke bl.a. oversettelsen Gudskjærligheten. Det vil hjelpe oss til å forstå begrepet bedre. For alt det Paulus sier om kjærligheten, gjelder agape. Kjærliheten som virker en ny livsinnstilling hos de kristne, altså Gudskjærligheten, ovenfra. Ikke den følelse av kjærlighet vi kan finne i oss selv, og som vi kan beundre oss selv for.
Vårt ord, kjærlighet, går på følelseslivet. Vi fryder oss over å sprudle av kjærlighet til den vi elsker. Men ordet agape sier intet om våre følelser. Her i dette kapitlet er det ikke ett ord som sikter til følelseslivet. Her tales det bare om handlinger Gudskjærligheten utfører. Og subjektet, – den som utfører gjerningene dette kapitlet taler om – er ikke personen som svulmer av søte følelser av sin store kjærlighet. Nei, subjektet for alle de handlinger som regnes opp, er agape, Gudskjærligheten, Kristuskjærligheten.
Fra Se selv hva Bibelen sier om menns og kvinners tjeneste i menigheten,
Lunde Forlag 1990