Når Skriften taler om Guds frelsesvilje og frelsesgjerning, står det igjen og igjen: Alle. Verden. Gud vil at alle skal bli frelst (1Tim 2:4). Så har Gud elsket verden (Joh 3:16). Se der Guds lam som bærer verdens synd (Joh 1:29).
Her leste vi: Én er død for alle. Gud utvalgte i sitt evige frelsesråd sin Sønn til å gå i alle menneskers sted, bekjenne verdens synd som sin og bære straffen for den. Gud handler med hele verden, med alle mennesker, i en stedfortreder. Det Jesus gjør som menneske under sitt liv på jorden, anser Gud som om alle mennesker har gjort det.
Når Jesus dør på korset og utstår straffen for verdens synd, så er det i Guds øyne som om alle mennesker dør og lider straffen for sin synd. Derfor står det at Jesus utslettet skyldbrevet mot oss, som var skrevet med bud. Det tok han bort da han naglet det til korset (Kol 2:14). Skyldbrevet er utslettet og Gud tilregner ikke lenger verden dens overtredelser (2Kor 5:19). Gud har fått løsepenger, synden er sonet, straffen er utstått – og da kan ikke Gud lenger holde på skyldbrevet, men må utslette det, for alle mennesker. Slik er Guds rettferdighet.
Dette gjelder alle mennesker, også deg. Din synd er sonet, ditt skyldbrev er utslettet, hvordan du enn har det og hvor mye du enn er plaget av din synd. På denne grunn innbyr Gud deg og sier:
Kom og la oss gå i rette med hverandre, sier Herren. Om deres synder er som purpur, skal de bli hvite som snø, om de er røde som skarlagen, skal de bli som den hvite ull (Jes 1:18).
Syndenes forlatelse ligger ferdig for hvert eneste menneske, Guds nådes favn er åpen, for vår første talsmann har med sitt eget blod åpnet en ny og levende vei inn til Gud, gjennom forhenget.
Men Jesu stedfortrederdød på korset innebærer ikke at verden eller alle mennesker har det rett med Gud og står rettferdiggjort for ham. Vi er derimot kalt til å innby og be alle mennesker, hele verden, i Kristi sted: La dere forlike med Gud! (2Kor 5:20).
Frelsen er ferdig, nådens dør er åpen, syndenes forlatelse er skaffet til veie, men Gud har funnet det for godt å frelse dem som tror ved forkynnelsens dårskap (1Kor 1:21). Gud innbyr den enkelte ved forkynnelsen av evangeliet til å ta imot den frelse han har gjort ferdig for alle, ved tro. Ja, det er også gjennom den samme forkynnelse han skaper troen og det mottagende hjerte. Og alle dem som tok imot Ham, dem ga han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn (Joh 1:12).
Det er et dobbelt fiendskap mellom Gud og mennesker. Vår synd har på den ene siden forårsaket at vi står under Guds vrede og dom. Dette fiendskapet er helt og fullt tatt bort ved Jesu soningsdød. Gud var i Kristus og forlikte verden med seg selv (2Kor 5:19). Gud er nådig innstilt overfor hvert eneste menneske og kan uten å gå på akkord med sin egen hellighet innby alle mennesker til seg, til syndenes forlatelse og evig liv.
Men det er også et fiendskap i menneskenes hjerter, vi er av sinnelag fiendsk innstilt mot Gud. Vi vil ikke av oss selv ha noe med Gud å gjøre, men står med ryggen mot Gud og vil gå vår egen vei.
Dette fiendskapet i våre hjerter ble ikke borte ved Jesu korsdød. Derfor har Gud sendt sin andre talsmann, Den Hellige Ånd, for å vende våre hjerter til Gud, åpne våre hjerter for ham og hans frelse. Det er ikke for at vi skal fortjene frelsen eller bli mer verdige. Guds hjerte er nådig og åpent for Jesu skyld. Men vi trenger til omvendelse, vi trenger å få åpnet våre hjerter for Guds nåde. La dere forlike med Gud! (2Kor 5:20).
Slik taler Skriften om syndenes forlatelse og rettferdiggjørelse hos Gud. Alt er betalt og gjort i Kristus, men Gud kaller den enkelte til oppgjør og til å ta imot den frelse som ligger ferdig i Jesus. Kom og la oss gå i rette med hverandre (Jes 1:18). Kom til meg, sier Jesus (Mt 11:28). Kom og kjøp, uten penger og uten betaling osv. (Jes 55:1).
Selv om fangedøren står åpen og fangene kan gå ut, som Barabbas fikk, er det ikke alle som gjør det. De aller fleste forblir i sin fangetilværelse under syndens og djevelens herredømme, til tross for at døren ut til friheten i Jesus står på vidt gap.
Å ta imot Jesus er å gå over fra døden til livet, fra mørke til lys, fra Satans makt og til Gud. Apostelen Paulus fikk dette kall fra Jesus:
Jeg frir deg ut fra ditt folk og fra hedningene, som jeg sender deg til, for at du skal åpne deres øyne, så de kan vende seg fra mørke til lys og fra Satans makt til Gud, for at de kan få syndenes forlatelse og arvedel blant dem som er helliget ved troen på meg. Apg 26:17f
Selv om syndenes forlatelse og hele Jesu rettferdighet ligger ferdig for alle, så gjenstår det at den enkelte får personlig del i det. Paulus hadde selv stått Jesus imot, han hadde selv fått åpnet sine øyne og fått se inn i frelsen i Jesus og tatt imot den. Nå var det hans kall å virke troens lydighet hos hedningene (Rom 1:5), for at de kunne få syndenes forlatelse og arvedel blant dem som er helliget ved troen på Jesus.
Ordet om omvendelse høres ut som et veldig krav for den ubotferdige synderen. Men der synden ved lovens krav og trussel har blitt en forferdelig byrde, der den fyller synderen med fortvilelse og redsel for Guds dom og fortapelse, der er ordet om omvendelse et herlig evangelium. Tenk, du skal slik som du er, få vende deg til Jesus med all din synd og alt ditt. Du skal få akte det som korsfestet og begravet med Jesus. Det var ikke bare han som døde på korset, men du døde med ham, med alt ditt. Du skal få bli fri din synd og deg selv, legge det av ved hans kors og grav. Alt ditt er utslettet og oppgjort. Og du skal få regne alt det som hører Jesus til som ditt, hans rettferdighet, hans sønnekår, hans arverett. Du skal få bli rettferdig for Gud i Jesus (2Kor 5:21). Tenk, hvilken nåde!
Skrevet av Per Bergene Holm