«Jeg er det sanne vintre, og min Far er vingårdsmannen. Hver grein på meg som ikke bærer frukt, tar han bort. Og hver den som bærer frukt, renser han, for at den skal bære mer frukt.» (Joh 15:1-2)
Meningen med disse ordene kan ikke være at noen virkelig i sannhet kan bli i Jesus i troen, og likevel være ufruktbar og bli forkastet. Herren sier jo like etter: «Den som blir i meg og jeg i ham, han bærer mye frukt», v. 5. Med ordene «grener i meg» vil Herren fint og skarpt si oss hvor stor likheten mellom de ekte og uekte barna kan være, sml. Heb 12:18. Det går an å eie både fromhet og bekjennelse uten å eie det sanne livet og den kraften fra ham som viser seg i fruktene. Det er mulig å ha lampen, uten å ha olje på den. Som Herren sier i Åp 3:1:
Du har navn av at du lever, og du er død.
Vingårdsmannen renser de ekte og gode grenene. Men de grenene som ikke bærer frukt, får være i fred for vingårdsmannens kniv. De behøver ikke renses, for de skal til slutt brennes. Her må vi prøve oss etter Guds ord. Men det går vel slik at vingårdsmannens kniv ikke treffer de uekte grenene, men bare de ekte. For de som burde frykte, frykter ikke, og de som ikke burde frykte, de frykter. Kan hende finner du mange frukter hos deg selv. Du føler en slik fred og er så tillitsfull i bønnen. Du tror på Guds ord og har så mange beviser på Guds kjærlighet at du ikke kan tenke annet enn at du eier hans nåde. Kanskje tenker du slik:
«Jeg har nå lenge vært blant de troende. Jeg har brutt med verden og fått oppleve hva det koster å tilhøre Gud. Jeg har også deltatt i arbeidet for Guds rike. Alle vet at jeg er en kristen.»
Dette er vel og bra. De fleste kan ikke si dette om seg selv. Likevel beviser ikke det at du er en sann og levende kristen. Likheten mellom de ekte og de uekte grenene og mellom de kloke og dårlige jomfruer er så stor at det godt går an å bedra seg selv. Du tenker på noen gode gjerninger du har gjort og på synder du har lagt av, og mener at dette må være vitnesbyrd om troens liv. Men Skriften lar deg ikke slå deg til ro med dette. Herren sier i Matt 7:22-23:
«Mange skal si til meg på den dagen: Herre, Herre! har vi ikke profetert i ditt navn, drevet ut onde ånder i ditt navn og gjort mange kraftige gjerninger i ditt navn? Men da skal jeg åpent si til dem: Jeg har aldri kjent dere. Vik bort fra meg, dere som gjorde mot loven!»
Vi må da prøve oss nøye om det virkelig er troens og Åndens ekte frukter vi bærer.
Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, langmodighet, mildhet, godhet, trofasthet, ydmykhet, avholdenhet (Gal 5:22-23).
Men siden vi har den samme troens Ånd, slik det står skrevet: Jeg trodde, derfor talte jeg! – så tror også vi, og derfor taler vi.» (2Kor 4:13)
For det hjertet flyter over av, det taler munnen. (Matt 12:34)
For alt det som er født av Gud, seirer over verden. Og dette er den seier som har seiret over verden: vår tro. (1Joh 5:4)
De fruktene som de ekte grenene på Kristus bærer, er altså for det første kjærlighet, glede osv. For det andre en ny, åndelig tale, munnens bekjennelse. For det tredje at en ikke er en slave under noe, men overvinner verden. Og for det fjerde at en står under en daglig tukt av Herrens ånd ( Joh 15:2, Heb 12:8).
Med kjærlighet vil vi først tenke på den innbyrdes kjærlighet de kristne imellom; kjærligheten til brødrene ( Joh 13:35, 1Joh 2:9, 3:14, 5:1). Mange har et religiøst bror- skap de elsker, uten å være Jesu disipler. Fariseerne elsker også hverandre som brødre, sadduseerne likeså. Slik er det med alle partier. Det går an å elske Guds barn uten selv å være født av Gud. De elsker dem da ikke fordi de er født av Gud (1Joh 5:1 f ), men fordi de er greie og hjelpsomme, eller fordi de deler mening med dem. Elsker du din bror fordi han hører Kristus til, da vil han være kjærere for deg enn det beste verdens- menneske, selv om både hans utseende og vesen byr deg imot.
Mangt et religiøst menneske kan også ha en indre fred uten at den er Åndens frukt. Om den rette freden sier apostelen:
Da vi nå er rettferdiggjort av tro, har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus.» (Rom 5:1)
Er din fred en følge av at du daglig som en hjelpeløs synder får trøst av ordet om Kristi rettferdighet? Eller vokser freden av seg selv i ditt hjerte? En kan nemlig også ha fred fordi en ingen anfektelse har av sine synder, men lever rolig og er fornøyd med seg selv. Den rette freden er fattige synderes fred med Gud i Kristus. Ved denne fred har de også indre ro og glede og fred i samvittigheten.
Langmodighet, mildhet og godhet kan en av og til finne mer av hos noen vantro mennesker enn hos enkelte Guds barn. Det kan bero på lynne, oppdragelse osv. Du må undersøke om disse dyder hos deg er blitt til på den måten at du fikk nåde hos Gud, og denne nåden begynte å opptukte deg, ofte i strid med ditt kjød og din natur. I mange tilfeller er klage og kamp bedre tegn enn andres styrke og fullkommenhet.
Det går også an å føre bekjennelsen i munnen uten at det er en sann bekjennelse av Kristus. En kan tale om lov og evangelium, om omvendelse, tro og helliggjørelse uten at det er tegn på åndelig liv. Se til om du taler fordi du tror. Og legg merke til hva du taler om! Er det om Frelseren, om dine synder, om syndenes forlatelse, om nåde og barnekår hos Gud? Hvorfor har du motvilje og frykt for å tale om disse ting?
Du kan tale om alt det som du har grepet med din forstand. Men du har lyst og trang til å tale om det som bor i hjertet. Hva er ditt kjæreste samtaleemne? Det vil vise om Kristus er ditt hjertes skatt.
Det er også et tegn på de ekte grenene at vingårdsmannen renser dem. Dog kan mange ha indre kval og bebreidelser for sine synder, uten at de står under Åndens tukt og er barn av Gud.
Kong Saul hadde samvittighetskvaler over sine synder så han gråt og erkjente sin ondskap. Men han var likevel i den ondes vold (1Sam 24:17 f ). Kain hadde en urolig samvittighet og et bevende hjerte da han sa:
«Min misgjerning er større enn at jeg kan bære den.» (1Mos 4:13) Men han ble likevel ubotferdig.
Du må da gi vel akt på hvor tukten leder deg hen. Driver den deg til Gud så du må bekjenne synden for ham, be om forlatelse og om nåde til å bli kvitt den? Søker du ly i Kristi rettferdighet så du igjen kan komme i det samme gode forhold til Gud som før? Kanskje vil du oppdage at det bare er ytre og større synder som gjør deg urolig, mens du aldri blir tuktet for den indre, «finere» ondskapen, egenkjærligheten, hovmodet og lunkenheten. Ville ikke Ånden refse også disse ting dersom han bodde i hjertet? Rette kristne tuktes ofte mest nettopp for slike ting.
Alt det som er født av Gud, overvinner verden. Hebreerbrevet 11 er en god illustrasjon til dette ordet. Det viser hva de gamle ved troen har maktet og lidd. For Kristi skyld har de ved troen latt fare alt som var dem kjært. Djevelen, verden og kjødet fristet dem til å svike Herren, men alt overvant de.
Et troende menneske er ikke trell under noe, verken under synd, verdslig lyst eller uskyldige ting. Dette betyr ikke at det onde ikke henger fast ved ham, heller ikke at han ikke kan overvinnes av det og falle. Men han kan ikke forbli i synden. Han må bekjenne den og be om seier over den. Han kan ikke unnskylde og forsvare den.
Nå må du da være oppriktig mot deg selv og lytte til Åndens røst i samvittigheten. Ellers kan Herren overlate deg til din sikkerhet slik som det står i Salme 81:12-13:
Men mitt folk hørte ikke min røst. Så lot jeg dem fare i sitt hjertes hardhet, for at de skulle vandre i sine egne onde råd.
Kong Akab foraktet Herrens advarsel og fikk så i fred gå sin fordervelse i møte, les 1. Kongebok 22! Du synes det er nedslående å bli klar over at det ikke er i orden med din gudsfrykt, det syntes også den gamle kong Benhadad. Han lå syk og han syntes det ville være forferdelig å få det svaret at han skulle dø. For å få et trøstende svar fra profeten, sendte han rike gaver med sendebudet. Han fikk også et oppmuntrende svar og fikk bli i sin sikkerhet. Han fikk også dø i sin sikkerhet. Slik kan du også få det om du vil.
Men dersom du ved Guds barmhjertighet har fått se at det hittil ikke har vært rett fatt med deg, så må du ikke la noe menneske dysse ned eller fornekte denne Åndens vekkelse. La deg ikke trøste med noe mindre enn en ny drakt, et nytt liv og en ny fred. Det er tusener som har våknet opp etter å ha levd i selvbedrag og som nå priser Gud. Dersom du er blitt ulykkelig og har mistet troen på deg selv, kom da til Jesus akkurat slik som du er. Dersom du aldri har hatt det godt med Gud, er du aldri før kommet på den måten. Og har du hatt det godt med Gud før, så kjenner du veien av egen erfaring. Kom da på samme måte til den samme Frelser.
Guds rike er deg nær. Faderens favn er åpen. Kristi fortjeneste er tilstrekkelig for deg selv om du var tusen ganger verre enn du er.
Ånden er villig til å gi deg den levende tro.
Jesus Kristus er i går og i dag den samme, ja, til evig tid. (Heb 13:8)
Han roper fremdeles:
Den som tørster, han får komme! Og den som vil, han får ta livets vann for intet! (Åp 22:17)
Fra I Åndens helliggjørelse,
Luther forlag