I Matteus 14:22-33 leser vi om disiplene som er ute i båt på sjøen, og at Jesus kommer gående til dem på vannet.
Peter sier da til Jesus: «Herre, er det deg, da byd meg å komme til deg på vannet!» Jesus sier til ham: «Kom!» Og Peter begynner å gå bortover vannet mot Jesus. Men så begynner han å se på seg selv og på det veldige uværet, og dermed blir han redd og begynner å synke. Han roper til Jesus: «Herre, frels meg!»
Da rekker Jesus straks hånden ut og griper tak i ham, og så sier han: «Du lite troende! Hvorfor tvilte du?» For oss virker det ganske forståelig at Peter blir redd når han ser uværet som herjer og når han begynner å synke. Det var vel ikke så rart at han var redd for å synke når han skulle prøve å gå på vannet for første gang? Derfor synes vi kanskje at Jesus taler hardt til Peter, når han kaller ham «lite troende».
Men Jesus taler ikke hardt til Peter. Jesu ord understreker bare hans trofasthet, og hvordan han alltid holder det han har lovet. For hvorfor kaller Jesus Peter «lite troende»? Jo, for Jesus selv hadde jo bedt ham om å komme til seg! Jesus hadde sagt: «Kom!» Skulle han da la Peter gå under på veien bort til ham? Trodde Peter virkelig at Jesus ville la ham drukne på veien, når det var han selv som hadde innbudt ham til å komme til seg?
Dette minner oss om en lignende hendelse vi kan lese om noen kapitler tidligere, i Matteus 8:23-26. Her er disiplene også ute i båt på sjøen. Denne gangen er Jesus med i båten. Det er storm på sjøen og disiplene er redde for at de skal gå under. Jesus ligger og sover i båten, og disiplene vekker ham og sier: «Herre, frels oss! Vi går under!» Også her svarer Jesus dem slik som han svarte Peter: «Hvorfor er dere så redde, dere lite troende?» Hvorfor bruker Jesus denne strenge tonen? Var det ikke forståelig at de var redde der i båten når det var storm på sjøen?
Nei, de hadde nemlig ingen grunn til å være redde. For i vers 18 i samme kapittel kan vi lese hva Jesus sier til disiplene før de legger ut i båten: «Da Jesus så mye folk omkring seg, bød han disiplene å fare med ham over til den andre siden av sjøen.» Jesus hadde selv budt disiplene om å bli med ham over på den andre siden av sjøen. Skulle han da la dem gå under på veien, når han selv hadde budt dem å bli med ham? Nei, når han hadde invitert dem til å bli med over på den andre siden, kunne de være sikre på at de også skulle komme seg helt over dit. Jesus holder sitt ord.
Tilbake til teksten i kapittel 14, der Peter prøver å gå på vannet, leser vi at han begynner å synke og roper i sin nød til Jesus: «Herre, frels meg!» Da er det så stort å få lese hvordan Jesus straks rekker hånden ut og griper tak i ham. Peter trengte ikke å be to ganger. Han behøvde ikke å trygle og be Jesus om å frelse ham. Han måtte ikke forklare og utdype hvordan han stadig sank mer og mer, eller spørre på den fineste og frommeste måten han kunne. Han roper ganske enkelt ut sin nød til Jesus – han roper om frelse. Og hvorfor trenger han ikke å be to ganger? Jo, for Jesus hadde jo allerede kalt ham til seg.
Dette er til trøst å lese for alle troende. For iblant kan det virke som at Gud er så langt borte og som at vår situasjon er så mørk og håpløs at vi nesten må mase om frelse. Vi kan ha lett for å tenke at Gud bare gir nåde og frelse dersom vår bønn oppfyller visse krav, eller dersom vi ber innstendig og lenge nok. Men skulle vi i motløshet og tvil behøve å trygle og be Jesus om nåde og frelse, når han allerede har invitert oss til å komme å motta forlatelse fra vår synd?
Vi kan også kjenne på anfektelser og nød, og livets storm synes ofte ganske sterk. Bølger av synd og fristelser skyller over oss og gjør at vi har lett for å miste motet. Og så må vi sukke: «Kan jeg vel nå det skjønne land som snubler gang på gang?» (SB nr. 886). Men i Jesaja 1:18 leser vi: «Kom og la oss gå i rette med hverandre, sier Herren. Om deres synder er som purpur, skal de bli hvite som snø, om de er røde som skarlagen, skal de bli som den hvite ull.» Det avgjørende for oss i disse situasjonene er at vi har blikket festet på Jesus og at vi tror ham på hans ord! Vi trenger ikke å mase på ham om å få frelse. Det er vi for seint ute med! For Jesus står allerede med utstrakte, naglemerkede hender og inviterer oss til å komme og motta nåde og frelse – i kraft av hans forsoning! Han sier: «Jeg, jeg er den som utsletter dine misgjerninger for min skyld, og dine synder kommer jeg ikke i hu.» (Jes 43:25)
Så er det denne invitasjonen vi kan holde fram for Gud når vi søker hans åsyn. Vi får be slik som David: «Mitt hjerte holder fram for deg (ditt ord): Søk mitt åsyn! – Herre, jeg søker ditt åsyn.» (Sal 27:8). Heller ikke Daniel kommer fram for Gud med noe av sitt eget når han ber om frelse for sitt folk: «Ikke våre egne rettferdige gjerninger legger vi til grunn for våre ydmyke bønner som vi bærer fram for ditt åsyn, men din store barmhjertighet.» (Dan 9:18).
Johann Heirich Schröder skriver det også så fint i sangen på nr. 496 i Sangboken:
«Jeg for Gud kan intet bringe uten deg og dine sår.
Under din forsonings vinge jeg for Gud frimodig står.»
Jesus har innbudt alle mennesker til å komme til ham og motta syndenes forlatelse. Men det er bare de som tar imot denne frelse som når himmelen. Dersom vi ser på oss selv og prøver å kjempe i egen kraft mot stormen og bølgene, dersom vi sier nei til denne utstrakte hånden, når vi aldri over til den andre siden. «Aldri inn du slippes i himmelens land – Skriften det tydelig sier – Aldri kastes anker på salighets strand om du Jesus Krist ikke eier.» (SB nr. 178) Dette leser vi om i lignelsen om kongesønnens bryllup i Matt 22:1-14, der en av gjestene ikke hadde bryllupsklær på. Han ble kastet utenfor. Dersom ikke Jesus får være vår rettferdighet framfor Gud, vår eneste redning og frelser, da går vi evig fortapt. Da synker vi og går under. Derfor er det så avgjørende for oss at vi i vår nød roper til Jesus om å frelse oss. Det ble redningen for Peter, og det er redningen for alle mennesker.
Og da, når vi i vår hjelpeløshet og fortapthet ber om frelse og forlatelse for vår synd, trenger vi ikke å vente lenge på svar. Da trenger vi ikke å legge til «Men la din vilje skje». Noen ganger når vi ber, må vi vente lenge før vi synes vi får svar. Og det er ikke alltid vi får det vi ber om heller. Gud har kanskje en annen plan for oss enn det vi tenker og ønsker. Men en bønn om syndenes forlatelse, nåde og frelse er alltid etter Guds vilje. Vi får nemlig lov til å ta Jesus på ordet, han som allerede har kalt oss til seg – han som aldri kan svikte sitt eget ord. Jesus griper straks hånden til den som i sin nød roper om frelse.
Derfor får vi som lever i dag komme til Jesus med disse ordene: «Herre, frels meg, du som har bedt meg å komme til deg!
Takk, Jesus, at du ikke svikter ditt eget ord. Takk for at du døde for å frelse meg!»