Jesus slutter sine verop over fariseerne og de skriftlærde (Matt 23) med å istemme en klagesang over Jerusalem. Jerusalems motstand mot Jesus føyer seg inn i rekken av motstand og drap på Guds profeter gjennom hele det gamle testamente. Jesus forutsier at tempelet skal bli liggende øde og at jødefolket ikke skal se sin Messias før det sier: Velsignet være ham som kommer i Herrens navn!
Herodes’ tempelkompleks var storslagent. Disiplene kan knapt tro at det skal kunne ødelegges. Men Jesus slår fast at her skal ikke stein bli tilbake på stein, som ikke skal brytes ned. Og slik gikk det. I år 70 erobret Titus Jerusalem og jevnet tempelkomplekset med jorden.
For disiplene knyttes tanken på tempelets ødeleggelse umiddelbart til Jesu gjenkomst og verdens undergang. Dersom Jerusalem og tempelet legges øde, må Gud gripe inn umiddelbart og sette strek. Da kan ikke verden bli stående mer. Når disiplene spør Jesus om tiden for dette, tenker de seg at tempelets ødeleggelse, Jesu gjenkomst og verdens undergang skal skje samtidig.
Jesus svarer i første omgang ikke på disiplenes spørsmål, men advarer disiplene mot å bli ført vill. Vi har så lett for å bli usunt opptatt av tider og tidspunkt. Men opptatthet av slike spørsmål er ikke egnet til å gi oss den rette forventning og aktsomhet i møte med Jesu gjenkomst. Tvert imot er slike spørsmål egnet til å flytte vårt fokus fra det vesentlige, og så står vi i fare for å bli ført vill.
Det avgjørende for deg og meg er ikke når Jesus kommer igjen og når dommens dag inntreffer, men om du og jeg blir frelst på den dagen! Hva hjalp det om vi visste når Jesus kom igjen, men ikke var beredt til å møte ham! Og hva skade er skjedd om vi ikke vet noe om når Jesus kommer igjen, men hver tid og stund er beredt til å møte ham?
Så nevner Jesus tre tegn i tiden før hans gjenkomst. Det første tegnet er innen kristenheten. Det kommer noen i Jesu navn, dvs som utgir seg for å representere Jesus og fremme hans sak, som sier: «Jeg er Messias!» Det vil være en forførelsestid, med stort frafall fra den sanne troen (jf 2Tess 2:3).
Dernest skjer det noe i folkelivet. «Dere vil høre om kriger og rykter om krig.» Folk skal reise seg mot folk, og rike mot rike. Det skal både være krig innenfor nasjoner og mellom nasjoner.
Det tredje tegnet gjelder naturlivet, og «det skal bli hunger og jordskjelv, både her og der.» Det er altså ikke bare tale om tegn som skal ramme ett begrenset område, men det skal være mange steder over hele jorden.
Intet av dette er nytt, og fordi tegnene alltid er der, og stadig stiger i styrke, er de egnet til å holde de troende våkende i en stadig forventning om Herrens komme. Herren er nær for døren, han kommer snart! Men samtidig er tegnene av en slik art at de som ikke vil la seg vekke, de finner mange argumenter for at alt er og blir som det alltid har vært.
Men, sier Jesus om disse tegnene, enda er ikke enden kommet, for alt dette er bare begynnelsen på fødselsveene. Denne verden skal gå under og gjenfødes. Men før enhver fødsel kommer det veer. De kan dra ut i tid, og som Jesus sier i Mt 25, så dro det ut før brudgommen kom. Så de ting som Jesus her nevner hører ikke med til selve enden, men er tegn som varsler at tiden for Jesu gjenkomst nærmer seg.
Og det er ingen tvil om at alt det Jesus her taler om, ikke bare er der slik det alltid har vært, men at både omfanget og intensiteten har økt veldig i den siste tid, slik det er med fødselsveene når fødselen er nær.
Så går begivenhetene inn i en ny fase:
Da skal de overgi dere til trengsel og slå dere i hjel. Og dere skal hates av alle folkeslag for mitt navns skyld. Mange skal da falle fra, og de skal angi hverandre og hate hverandre.
Det er tale om en verdensomspennende forfølgelse. Det hatet som jødene i dag opplever skal også komme til å omfatte de som hører Jesus til, og det er nettopp for Jesu skyld de troende skal hates.
Vi erfarer alt mye av dette. Vi merker hvordan det strammes til overfor dem som i panne og hånd (tro og gjerning), ikke vil bære dyrets merke og preg, men vil holde fram Guds ord og bud og selv innrette seg etter det. Intoleranse, fordømmelse, trusler om boikott og straff kommer mer og mer til uttrykk. Den som er ung i dag må være forberedt på å bli hatet og forfulgt, hvis han vil leve gudfryktig (2Tim 3:12).
Fristelsen til å tilpasse seg vil bli stor, slå av litt på det som Skriften sier, gå på akkord for å slippe motstand og forfølgelse. Akt da på hva Jesus sier i Matt 10:24-39 (les)!
Det vil også gi rom for falske profeter blant de kristne, som taler et budskap fritt for anstøt, tilpasset tiden og som verden kan tåle. Og det skal bli populært, det skal forføre mange. Som hos de falske profeter i GT er lovens dom over synden og kallet til omvendelse borte.
Og fordi lovløsheten tar overhånd, skal kjærligheten bli kald hos de fleste.
Det er ikke mange som holder ut og blir bevart i denne tiden. Men den som holder ut til enden skal bli frelst! Det er løftet. Du må ikke bli nærsynt og tenke kortsiktig. Da vil du snart gi opp og bli verdslig. Nei, se langt fram, se mot målet, se mot det du har i vente!
Samtidig som verden modnes for Guds dom ved sin ugudelighet, forherdelse og motstand mot Guds folk, er det en stadig innhøstning for Guds rike. Hveten skal først høstes inn i Guds lade, før druene skal høstes inn og tråkkes i den allmektiges vinpresse, den store (Åp 14:19). Når hvetehøsten er endt, står bare druehøsten, dommen, igjen.
Det er en begivenhet som innvarsler dette tidsskillet: «når dere ser ødeleggelsens styggedom, som profeten Daniel har talt om, stå på det hellige sted.» Daniels profeti (Dan 9:26-27) fikk en forbilledlig oppfyllelse når Antiokus IV Epifanes i år 168 f. Kr ofret en gris på alteret i tempelet i Jerusalem og bygde et alter for Zevs der. Noe slikt skal gjenta seg i den siste tid.
Men Guds tempel i den nye pakt er ikke en bygning. Det er den troende menighet og de troendes hjerter. Her, midt i kristenheten, skal det lykkes Antikrist å føre inn avgudsdyrkelse og ugudelighet. Den gud vi i dag møter i det meste av teologi og forkynnelse, er ikke Skriftens Gud, men en avgud støpt i menneskers tanker, en gud som menneskene kan leke og danse foran, som gullkalven i ørkenen. Det er en gud uten hellighet og renhet, uten dom og vrede, en gud som aksepterer alt av urenhet og usømmelighet osv.
Dette er ikke bare den åndelige situasjon i Den norske kirke, men det brer mer og mer om seg, langt inn i de ulike frikirkene av ulike konfesjoner og på bedehusene. I Åp 11:2 står det at forgården ikke skal måles, for den er gitt til hedningefolkene, og de skal tråkke ned den hellige by. Det var i forgården den offentlige ofring og forkynnelse og lovsang foregikk. Der forsoningen hadde sitt sentrum i folket, der den skulle åpenbares, forkynnes og lovprises, der skal hedenskapet ta over og tråkke det ned i sin ugudelighet.
Ødeleggelsens styggedom taler om en avgudsskikkelse som i motsetning til Guds byggende og frelsende gjerning, preget av renhet og hellighet, er preget av ødeleggelse av alt godt og sant, samtidig som det representerer alt som er fordervende, stygt og urent. Det er dessverre ikke lenger utenkelig at en slik gudsskikkelse får sin plass midt i kristenheten, det er allerede i ferd med å skje midt i blant oss.
Da må de som er i Judea, dvs midt i sentrum av Guds folk, flykte opp i fjellene, slik Lot flyktet ut av Sodoma. Selve kristenhetens sentrum har blitt et Sodoma og er ikke lenger noe blivende sted! Da kan ikke den ytre kristenhet lenger være åndelig hjem for de troende! De må ut derfra og leve i eksil (Åp 18:4)!
Og vi må ikke henge fast ved noe som hindrer oss i flukten, slik det var med Lots hustru. Nei, fly for ditt liv som Kristen ut fra fordervelsens stad! Det er ikke noe i denne verden eller i den frafalne kristenheten som er så verdifullt at vi må få det med oss.
Men Jesus taler ikke bare om en åndelig løsrivelse og et åndelig eksil. Det er vanskelig å forstå Jesus annerledes enn at han også taler om en fysisk flukt fra forfølgere som står de troende etter livet, hvor livssituasjon og årstid mv vil ha betydning. Den antikristelige ånd vet ikke av noen barmhjertighet eller medfølelse (jf Hamas 7. okt). Forfølgelse og trengsel er langt verre for den som er særlig sårbar og har andre enn seg selv å dra omsorg for.
Og all flukt og trengsel er verre om vinteren enn sommerstid. Derfor oppfordrer Jesus sine til å be om at vi ikke må flykte under omstendigheter og bånd som gjør selve flukten vanskeligere, om det er naturen (vinteren) eller samvittighetsforhold (sabbaten) som gjør det vanskelig å flykte så hurtig som vi burde.
For da skal det bli en trengsel så stor som det ikke har vært fra verdens begynnelse til nå, og heller ikke mer skal bli! Og dersom ikke de dager ble forkortet, da ville intet kjød bli frelst! Men for de utvalgtes skyld skal de dager bli forkortet.
Mens Gud dro ut tiden i Noahs dager og også gjør det i våre dager, for at nådebudet skal nå til så mange som mulig, så forkorter han denne veldige trengselstiden. Den skal ikke få utfolde seg så langt som det ville vært naturlig, men Gud skal avkorte trengselstiden, for de utvalgtes skyld.
Det er Antikrist som råder grunnen og verden som triumferer, men triumfen blir kortvarig, for samtidig som Antikrists rike først vinner en ytre seier over de troende (Åp 11:7; 13:7), ender det med at riket går i indre oppløsning og går under gjennom Guds vredesdom (jf Åp 16:13-14).
En side ved forførelsen under den antikristelige trengsel er de falske messiaser og falske profeter som skal stå fram. Når nøden er stor, har menneskene lett for å vende seg til ethvert halmstrå som viser seg. I sykdom og nød vender mange troende seg til sjarlataner og predikanter som lover underfull helbredelse og hjelp.
Og det skal bli slik også i denne tiden. Det skal ryktes at Messias er virksom på det ene og andre sted, og falske messiaser og falske profeter som lover menneskene utfrielse og underfull hjelp skal stå fram og gjøre store tegn og under. Den sataniske hensikt er å føre vill de utvalgte, om det var mulig. Hvem er det da som holder stand? Jo, det er de som har funnet det de søker hos Jesus og har sitt alt i ham, uaktet de ytre forhold. Der hvor kjærligheten til sannheten ikke finnes, der sender Gud kraftig villfarelse, slik at mennesker tror løgnen (2Tess 2:10-11).
Under trengselen vil lengselen etter og forventningen om Jesu snarlige gjenkomst bli sterkere hos de troende. Da skal det oppstå rykter om at Jesus har kommet igjen på en skjult måte, at han enten er langt ute i ørkenen eller holder seg skjult innendørs. Tro det ikke, sier Jesus. Første gang Guds Sønn kom til jord, kom han skjult, men hans gjenkomst vil være åpenbar for alle. «For som lynet går ut fra øst og skinner like til vest, slik skal Menneskesønnens komme være.»
Så vender Jesus tilbake til å tale om den store trengsel. «Der hvor åtselet er, der skal ørnene samles.» Der hvor kristenheten vender seg bort fra Jesus og faller fra ham, der vil den gå i forråtnelse og dø. De som vender seg bort fra troskapen mot Jesus og Guds ord, søker å slippe unna trengsel og vanskeligheter for Jesu navns skyld. Men de drar over seg en dom som er langt verre. Her kan det både være tale om at den frafalne kristenhet (skjøgen) ikke oppnår Antikrists gunst, men tvert imot vil lønnes med hat og ødeleggelse (jf Åp 17:16), men også at Jesus selv skal åpenbare seg til dom over den frafalne kristenhet. Han kan ikke bare slå legemet i hjel, men også deretter kaste i helvetet.
«Men straks etter de dagers trengsel skal solen bli formørket og månen skal ikke gi sitt skinn. Stjernene skal falle ned fra himmelen, og himmelens krefter skal rokkes.» Gud selv setter en stopper for den antikristelige trengsel ved å ryste hele universet.
De krefter som har holdt hele det kosmiske urverk i sine faste baner og tider blir rokket, slik at alt kommer i ulage. Her er det tale om en fødselsve så kraftig at den vitner om at selve fødselen snart må komme.
Da skal Menneskesønnens tegn vise seg på himmelen, og alle folk på jorden skal bryte ut i klagerop, og de skal se Menneskesønnen komme på himmelens skyer med kraft og stor herlighet.
Jesus kommer igjen i skyen, synlig for alle. Nå kommer han ikke i fornedrelse og avmakt, men med kraft og stor herlighet. Ingen skal være i tvil om hvem det er som nå åpenbares. Og alle folk på jorden skal bryte ut i klagerop, for nå forstår de at Jesus kommer til dom og at dommen vil gjelde dem, og at det er for sent å unnfly.
Han skal sende ut sine engler med veldig basunklang, og de skal samle hans utvalgte fra de fire vindretninger, fra himmelens ende til den annen.
Jesus kommer igjen til dom over alle som har stått ham imot, men til frelse for alle dem som er hans, de som han har fått kalle og utvelge blant alle jordens folk. Å, hvilken dag, hvilken uendelig omveltning det skal bli på den dagen.
Da vendes det hele om! De som her i tiden har måttet lide for Jesu navns skyld, de skal da springe ut som kalver fra fjøset (Mal 4:2). Men de som her i tiden tilsynelatende har vært seirende, skal da framstå i sitt veldige nederlag og tråkkes ned (Mal 4:3).
Hvilken flokk skal du tilhøre på den dagen?