Lang reise
Etter en reise på hele 24 timer fra Arequipa i Peru, landet vi på flyplassen utenfor Sucre i Bolivia, hvor en blid Gonzalo tok imot oss. Denne gangen hadde vi kjøpt tur/retur-billet med KLM til Santa Cruz i Bolivia, med en «avstikker» til Arequipa fra Lima for å spare på kreftene og unngå den lange reisen landeveien.
Men det skulle vise seg at det kanskje ikke var så lurt. Avgangen fra Arequipa til Lima ble kansellert, og vi måtte ta et morgenfly i stedet for et kveldsfly. Det ble lange timer med venting hele dagen, før vi kunne reise videre med fly til Santa Cruz nærmere klokka to på natta! Etter en to og en halv times flytur dit, var det å benke seg så godt en kunne på noen aluminiumsstoler, inntil morgenflyet til Sucre endelig var klart til avgang, en halv time forsinket.
Gonzalo kjørte oss til et «supermarked» på sentrum for proviantering. Turen dit tok nok én time. Men da vi skulle kjøre videre til Pampa Aceituno, var batteriet på bilen flatt. Han hadde hatt langlysene på siden kvelden før viste det seg. Da var det bare å ringe René og be om unnsetning. Kofferter og handlevarer ble lastet over på hans lille Suzuki, mens Gonzalo ble etterlatt med «problemet».
Etter nok en halv times kjøretur var vi endelig fremme ved misjonens senter, der vi skulle bo. Da hadde det gått 27 timer, og det var svært varmt, nærmere 30 grader, da vi kom fram. Bolivia har hatt en varmebølge, med temperaturer opp i 33 grader, noe som slett ikke er så vanlig her i 3 000 meters høyde!
«Culto Unido»
Søndag 5. november var det såkalt «culto unido» på Såmannens senter. Det er høytid her ute når alle samles til «fellesmøte», med mye sang, tale, hilsener og et saftig måltid mat etter møtet, og selvfølgelig påfølgende kakespising. De er glad i festligheter her ute, og nå var det flere grunner til å feire, ettersom reformasjonen ved Martin Luther ikke kan gå upåaktet hen. Den slås vanligvis sammen med Allehelgensdag, som i dette tilfellet. Dessuten var det velkomst for besøkende fra Norge, i tillegg til at de selvsagt måtte feire femårsdagen for forsamlingen her i Pampa Aceituno.
På frontveggen, ute mot gata, var det kommet opp bokstaver i metall, med teksten: «Centro Cristiano El Sembrador» (Såmannen Kristne Senter). Det var en av de lokale lederne, Alberth, som hadde sørget for at det ble ordnet før festen. Noen fortalte at det var en gave fra han og kona.
René åpnet møtet og undertegnede bar fram hilsener fra Landsstyret og misjonsvenner i Norge, før han talte over søndagens tekst og saligprisningene fra Bergprekenen i Matteusevangeliet.
Uttrykkene «salig er de fattige i ånden» og «de rene av hjertet» måtte forklares ekstra godt for forsamlingen. Det er uvant for mange her ute å høre at vi står som tiggere innfor Gud, og er fattige i vår egen ånd. I andre sammenhenger her ute lyder gjerne budskapet om at vi må bli åndsdøpte og fylte av Den Hellige Ånd, og at alle kristne har rett på rikdom og være fri fra all sykdom. Men noen lytter ekstra når det forkynnes at den sanne rikdommen består i kjenne Jesus og ha en skatt i himmelen og at Jesu blod kan rense enhver synder som i sin nød vender seg til Jesus. Å være salig i Jesus er noe helt annet enn å oppleve fremgang og rikdom her i verden.
Det var Juan Pablo som var «kokk» for anledningen. Han fortalte meg etterpå at det gikk med 30 kilo grisekjøtt, store mengder med poteter, gulrøtter, mais, rødbeter og salat. Med gode medhjelpere serverte han 73 personer, fortalte han, med stort og smått.
Tre familier var kommet den lange veien fra Yamparaez, ute ved flyplassen, og det var satt opp buss fra sentrum. Det var gledelig å se et betydelig antall barn og ungdom, sammen med de voksne. Den eldste var snart 96 år, fortalte hun.
Vi trenger vekkelse
Alt dette høres fortreffelig ut. Men det er som Gonzalo, René og Juan Pablo fortalte meg etterpå: Her var det mange som ikke kjenner evangeliet ennå. Noen kommer bare når det er festlige sammenkomster med mat, mente de. Folk fra landsbygda er fattige. Noen har blitt fristet til å ta opp lån og bygge seg større hus enn det de har behov for.
Nå når rentene har steget kraftig sliter mange, og de drar kanskje ut på arbeid klokka seks på morgen og er ikke hjemme før etter mørkets frambrudd, klokka sju på kvelden. De kommer svært trette hjem. Søndagene er det private gjøremål, og hvis de kommer på møtet, er det ikke så lett for dem å holde seg våkne. Og det er svært vanskelig å samle folk til bibelstudium på torsdagene, forteller de.
De er samstemte på at det er én ting de savner, og som de gjerne vil be misjonsvennene i Norge om å være med og be om, og det er vekkelse – en sann, gjennomgripende vekkelse.
Deres utsendinger,
Marit og Ingar Gangås