Bibelen er tydelig på at det å elske hverandre er et helt sentralt kjennetegn ved Guds barn. Det står så sterkt at dersom vi ikke elsker, kjenner vi heller ikke Gud: «Mine kjære, la oss elske hverandre! For kjærligheten er av Gud, og hver den som elsker, er født av Gud og kjenner Gud. Den som ikke elsker, kjenner ikke Gud, for Gud er kjærlighet.» (1Joh 4:7-8)
Det dobbelte kjærlighetsbudet (til Gud og vår neste) er det hele loven og profetene hviler på (Matt 22:36-40). Alle de andre budene er sammenfattet i ordene: Du skal elske din neste som deg selv, derfor har den som elsker sin neste oppfylt loven (Rom 13:9-10). Kjærligheten er det største av alt. All min tro, kunnskap og utvortes gode gjerninger hjelper meg ingenting, om kjærligheten ikke er tilstede (se 1Kor 13). Fariseerne sa og lærte det riktige. De gransket Skriftene og var svært pliktoppfyllende i sin tilegnelse av Guds Ord. Det lå derimot ingen kjærlighet bak det de gjorde, og disse sto utenfor Guds rike (Matt 23:3, 13).
Siden Gud er kjærlighet, må også den som er født av Gud og som har tatt i mot selve kjærligheten, ha denne kjærligheten i seg. Den som blir i denne kjærligheten, blir i Gud, og Gud i ham (1Joh 4:16). Denne kjærligheten viser seg først ved broderkjærligheten, som er en forutsetning for å ha gått over fra døden til livet:
«Vi vet at vi er gått over fra døden til livet, fordi vi elsker brødrene. Den som ikke elsker, blir i døden» (1Joh 3:14). Den som elsker Faderen må også elske den som er født av ham, og dette er våre troende brødre (1Joh 5:1). I denne broderkjærligheten skal vi være varmhjertet mot hverandre, og kappes om å hedre hverandre (Rom 12:10). Vi skal bære over med hverandre (Ef 4:2). Denne kjærligheten baktaler ikke sin bror, men skjuler heller en sak når han ser at den kan sette sin bror i et dårlig lys:
«Den som går omkring og baktaler, åpenbarer hemmeligheter. Men den som er trofast i ånden, skjuler saken» (Ord 20:19). Broderkjærligheten elsker heller ikke bare med ord eller med tunge, men i gjerning og sannhet (1Joh 3:18).
Samtidig irettesetter denne kjærligheten dem som ikke skikker seg vel og går imot Guds ord – selve kjærligheten (1Tess 5:14). Slik Gud tukter den han elsker, skal også vi irettesette våre brødre når de er i opprør mot Guds Ord. Vi skal formane hverandre hver dag så vi ikke blir liggende etter på veien. Da gjør jeg det derimot nettopp av en kjærlighet til min bror så han ikke skulle gå fortapt, ikke i et behov for å rakke ned på ham og sette han i et dårlig lys.
Broderkjærligheten er altså det vi skal kjennes ved om vi er Jesu disipler (Joh 13:35). Samtidig må den kristne kjærligheten gå utover det, det er en kjærlighet til alle. Gudsfrykten virker broderkjærligheten, og broderkjærligheten virker igjen en kjærlighet til alle (2Pet 1:7). En kristen skal derfor også elske sine fiender, og ikke gjengjelde ondt med ondt. Så langt det lar seg gjøre skal vi holde fred med alle.