… Og vi roser oss av håp om Guds herlighet. Ikke bare det, men vi roser oss også av våre trengsler, for vi vet at trengselen virker tålmodighet, tålmodigheten virker et prøvet sinn, og det prøvede sinn håp. Rom 5, 2 – 4.
Som rettferdiggjort av tro, og med fred med Gud, roser vi oss av håp om Guds herlighet, skriver Paulus her. Vi priser oss lykkelige fordi vi har et slikt håp, å få del i Guds herlighet. Det vil si å få bo hos Gud i hans herlighet på den nye jord, og bli en del av hans herlighet der.
Matt 13, 43: Da skal de rettferdige skinne som solen i sin Fars rike!
Men ikke bare det! Håp om herlighet er jo noe lyst og fint å se fram til. Men det er også noe annet apostelen roser seg av som ikke er like innlysende: Vi roser oss av våre trengsler – den motstand og lidelse som de opplevde. Trengsel betyr noe som gjør det trangt for oss, det kan være lidelse påført av andre mennesker som plager oss, motgang i livet ved ulykke eller sykdom, forfølgelse på grunn av Jesu navn. Det kan være fangenskap, krig og tortur.
Alt dette kan en kristen oppleve, og Paulus var vel kjent med det meste. Og nå sier han at dette er ikke noe vi har grunn til å klage over. Tvert imot, vi roser oss av det. For I KRISTUS er trengsler et gode! Og derfor kan vi rose oss, ja prise oss selv lykkelige ved dem.
Grunnen til det er ikke at det å pines og lide er et mål i seg selv, at livet for en kristen skal være tyngst mulig. Men, trengselen virker tålmodighet, det er en god frukt. Det vil altså si at for den som er «i Jesus» virker Gud dette. Tålmodighet er et sinn som venter og tåler i tillit til vår Far. Tålmodighet er å «bie» – å vente lenge og tilsynelatende forgjeves. Men gjennom dette ha trøst av Guds omsorg og trofasthet.
Men så opplever vi jo at vår tålmodighet er så skrøpelig, den er dessverre så troløs, så skiftende, så maktesløs og så lett å utrydde. Vi ser at alt går motsatt vei med oss, mismot og utålmodighet, mistillit til Gud som Far, og klage er det vi kjenner på. Går det ikke da feil vei, betyr ikke det at det er noe alvorlig galt i vårt kristenliv? At Gud slett ikke får utrettet det han vil?
At vi opplever oss selv slik er ikke bevis for at vi ikke er rette kristne. Men her er det avgjørende hvor det fører oss. Ender vi opp med oss selv, i fortvilelse og mismot, slik at resignasjon og likegyldighet, ja kanskje bitterhet blir resultatet, går det galt. Det samme skjer dersom vi «reiser oss» ved å forkaste slike «negative sannheter», og bygge vårt liv og menneskeverd på det vi faktisk er gode på – altså på oss selv.
Noe helt annet er det om vi i vår svakhet og med alt som er galt vender oss i tro til Jesus. Da kommer vi dit hvor Guds løsning for oss er.
Efes 1, 7: «i ham har vi forløsningen i hans blod, syndenes forlatelse etter hans nådes rikdom».
Syndenes forlatelse gjelder også alt som svikter i vår tålmodighet og ellers i kristenlivet.
Og for den som kommer til Jesus gjelder også disse ordene i Joh 6, 56:
«Den som eter mitt kjød og drikker mitt blod, han blir i meg og jeg i ham».
Han blir i meg og jeg i ham, det er en forening som de gode frukter vokser frem av, også tålmodighet. Det fører til et liv som er slik Jesus sier i det neste verset;
«den som eter meg, skal leve ved meg».
Å leve ved Jesus er å ha hans liv i oss. Virksomt og levende som en god kilde – og som det seirende.
Vi roser oss av våre trengsler, når vi ser det som Gud gjør med oss gjennom dem.
«Gud skaper alt av intet, og alt hva Gud skal bruke gjør han først til intet» Søren Kierkegaard.
Så vil våre erfaringer på troens vei komme oss til hjelp, for vi ser ikke Guds omsorg når vi er midt oppe i trengsel. Men siden – når vi i ettertid ser og får forklart det som vi har vært igjennom ser vi Ham.
«Livet må leves framlengs, men forstås baklengs».
Og når vi lærer tålmodighet gjennom trengsel, får vi et prøvet sinn. Det vil si at vi har erfart og gått gjennom lidelser, tålt påkjenninger, uten å gå til grunne. Vi har erfart at han som bor i meg er sterk når jeg er svak. Så har vi ikke mistet håpet, men gjennom trengselen beholdt håpet. Ja vi opplever at det er blitt sterkere og klarere for oss, det betyr mer for oss, og nettopp derfor holder det oss oppe i trengselen. Og slik vil det prøvede sinn fylles med håp. Den som har håpet vil lengte bort fra verden, mot utfrielsen som kommer når det evige liv hos Gud begynner. Håp er troen på at det skal skje, at jeg skal oppleve det en dag.
La alle dem som søker deg, fryde og glede seg i deg! La dem som elsker din frelse alltid si: Høylovet være Gud! Salme 70, 5.
Skrevet av Sigbjørn Agnalt