I og med at løftene om velsignelse og utvelgelsen til å være Herrens Sønn og Herrens tjener bare var forbilledlig og siktet på Messias, hva så med Israel som Guds utvalgte folk? Har Israel utspilt sin rolle?
Til det svarer Skriften et tindrende klart NEI! (Rom 11:1).
Hele Israel skal bli frelst (Rom 11:26). Og Israel er fortsatt Guds utvalgte folk og tjener. Og den tjeneste Gud kalte det til er enda ikke fullendt. Gud har fortsatt sin særlige plan med dette folket, det skal fortsatt være Herrens tjener til å åpenbare frelsen og bringe velsignelse til alle folk. GT har en rekke løfter knyttet til Israels fremtid, om hvordan lov og lys skal gå ut fra Sion, fra Jerusalem.
Men de løfter som er gitt til Israel som folk – de er alle knyttet til Messias (jf 2Kor 1:19-20) – og de skal i ett og alt oppfylles, men ikke uten Messias!
Det er Messias som er et lys for hedningefolkene og bare i kraft av Messias skal Israel også være et lys for hedningefolkene. Det er ikke Israel uten Messias som skal få oppleve løftene og oppfylle løftene, men Israel med Messias! For uten Messias er Israel intet.
Men når Israel omvender seg og blir frelst – får del i barnekåret, da skal Israel også få erfare at alle Guds løfter til Israel går i oppfyllelse, først og fremst til velsignelse for seg selv, men også til velsignelse for alle jordens slekter. Da skal Israel fullt ut fylle det kall Gud har gitt dem, da skal de oppleve hva det vil si å være Guds eiendomsfolk framfor alle andre, et folk av konger og prester for Gud. Det taler apostelen Paulus om i Rom 11 (jf Rom 11:15). Da skal også de jordiske løfter til Israel, om land, om fruktbarhet og fred gå i oppfyllelse.
Artikkelen fortsetter under videoene.
Video-opptak fra kortkurs 2023:
Dan Fellman: De 8 jødene
Per Bergene Holm: Israel - Herrens utvalgte tjener
Per Bergene Holm: Israels framtid i profetisk lys
Dan Fellman: De 8 jødene
Per Bergene Holm: Israel - Herrens utvalgte tjener
Per Bergene Holm: Israels framtid i profetisk lys
Jødenes historie fra Jesu tid til idag
30-324 e.Kr – Romersk tid
De romerske keiserne slo ned de jødiske oppstandene i de to første århundrene (den jødiske krig og Bar-Kokba-opprøret). Jerusalem fikk navnet Aelia Capitolina og alt jødisk ble forsøkt slettet fra landet. Navnet ble endret til Syria Palestina etter filistrene, Israels hovedfiende i historien som tidligere hadde befolket kyststripen ved Gaza. (Det er bakgrunnen til begrepet palestinere – mens de som kalles det er arabere).
Romerne tillot en jødisk ministat i Galilea i århundrene som fulgte. Det høye råd gjenoppsto og de religiøse studiene blomstret i Israel (Talmud mv).
324-638 e.Kr. – Bysantisk tid
Med keiser Konstantin (324-337) kom det en kristen keiser i Romerriket. Kirker ble bygget på alle sentrale bibelske steder. Jødiske synagoger i Galilea ble brent og jødene ble forsøkt tvangskristnet. Mange flyktet, men noen ble også igjen. På 500-tallet var det fortsatt 43 jødiske samfunn, de viktigste i Jerusalem, Hebron, Tiberias og Safed.
638-1099 e.Kr. Muslimenes første periode
I 638 e.Kr. erobret den arabiske kalifen Omar Jerusalem. Han lot reise en moske på tempelplassen, et primitivt byggverk. Det samme kan ikke sies om Klippedomen (ferdig 691) og Al-Aksa-moskeen (ferdig i 715). Med tiden lærer muslimske ledere at Muhammeds nattlige reise til himmelen tok veien om Jerusalem, og altså skjedde derfra. Jødene fikk nå ikke lenger adgang til tempelplassen, men måtte nøye seg med å besøke Vestmuren av tempelhøyden.
1099-1291 e.Kr. – Korsfarertiden
I 1099 inntok korsfarerne Jerusalem og gjorde byen til et eget kongedømme. Korsfarerne var om mulig enda mer fiendtlig innstilt til jødene enn muslimene. I 1291 falt den siste korsfarerborgen. Muslimene hersket igjen i hele området. De første jødene begynner å flykte til Israel fra Europa.
1291-1517 e.Kr. – Mamelukktiden
Mamelukkene var opprinnelig tyrkiske slaver og utgjorde den egyptiske sultanens livvakt, men gjorde opprør og tok makten og hersket fra Egypt til Syria fra 1250-1517. Israel ble regjert enten fra Damaskus eller Kairo. Landet led av vanstyre og forfall.
I den samme tiden ble jødenes situasjon i Europa drastisk forverret (utvist fra England i 1290, Frankrike 1391, Østerrike 1421 og Spania 1492). Mange jøder vendte tilbake til Israel.
1517-1918 e.Kr. – Osmansk (ottomansk) tid
I 1517 erobret de osmanske (etter Osman 1.) islamske tyrkerne hele området. Fram til 1800 var det nedgangstid og befolkningsnedgang i hele området. Tyrkerne brydde seg lite om den fattige provinsen. Store områder i sør ble inntatt av ørkenen, mens store deler av lavlandet langs kysten, Galilea og Jisreeldalen ble til ufruktbart sumpland, i beste fall beiteland for beduinenes flokker. Til og med Jordandalen var ødemark. Det lille som fantes av åkerjord ble stort sett eid av den tyrkiske stat eller andre utenlandske jordeiere, særlig syrere, og ble leid ut til fattige arabiske fellaer (bønder) som drev jorda på gammelt og uproduktivt vis.
På midten av 1800-tallet antar man at landet vest for Jordan hadde en befolkning på omkring 200.000, hvorav 20.000 var jøder. I 1880 var det omkring 25.000 jødiske innbyggere i Israel. Den arabiske befolkning var steget til ca 470.000.
Fra 1880 til 1.verdenskrig kom det to store bølger av jødiske innvandrere, i første rekke fra Øst-Europa og Jemen. De kjøpte opp store landområder til skyhøye priser og til protester fra araberne i området. Jorda var elendig, men jødene satte i gang med å vanne det tørre og drenere sumpområdene. Mange døde av malaria og andre sykdommer, mange ga opp og reiste, men noen ble. De første kibbutzer grunnlegges fra 1909 og de første forsvarsgrupper ble etablert til vern mot stadig hyppigere arabisk-muslimske angrep.
I 1914 var det grunnlagt hele 54 nye jødiske byer og bosetninger, de fleste på kystsletten fra Gaza til Haifa og i Galilea omkring Genesaretsjøen. Den jødiske befolkningen hadde økt til 90.000, mens den arabiske var omkring 500.000.
1917-1948 – Under britisk mandatstyre
I 1917 inntar britiske styrker ”Palestina”, fra tyrkerne som var på tysk side. Den britiske utenriksminister Balfour lover i et brev 2.nov 1917 et nasjonalt hjem for jødene i ”Palestina” (Balfourerklæringen). Vi skal huske at ”Palestina” da innebar et område fire ganger så stort som det jødene i sin tid fikk!
Folkeforbundet overlot i 1920 ”Palestina” til britisk mandatstyre. Britene skulle lette jødisk immigrasjon og oppmuntre til konsentrerte jødiske bosetninger, samtidig som man skulle sikre at andre befolkningsgruppers rettigheter ikke ble dårligere.
I 1921 innsatte koloniminister Winston Churchill emir Abdullah som hersker over det såkalte Transjordania (Jordan), noe som medførte at 75 % av mandatområdet ble gitt til araberne.
På 1930-tallet førte nazismen og generell økt antisemittisme i Sentral- og Øst-Europa til voldsom økning i den jødiske utvandringen fra Europa. Til tross for at mange ble avvist av britene, til dels hjerterått og brutalt, steg den jødiske befolkningen til ca 413.000 i 1939.
Bare litt over 16.000 jødiske immigranter kom til ”Palestina” i løpet av 2.verdenskrig. I 1945 var tallet på jøder ca 450.000. Immigrasjonene økte imidlertid kraftig fram mot mai 1948.
I 1937 la den britiske ”Peel-kommisjonen” fram en delingsplan for de siste 25% av mandat-området, dvs landet vest for Jordan. Området skulle deles i tre. Araberne skulle få alt land i sør fra Eilat til Gazastripen og det meste av Judea og Samaria. Britene skulle ha en korridor fra Jaffa til Jerusalam, mens jødene skulle ha en smal kyststripe et stykke nord for Gaza og nordover til Libanon, samt deler av Galilea. Til tross for at jødene bare var tildelt noen få prosent av landet vest for Jordan, aksepterte jødene ved David Ben Gurion delingsplanen umiddelbart. Men araberne avslo den. De godtok ikke at jødene skulle få et eget landområde.
Dette har vært situasjonen siden. FN har kommet med flere delingsplaner, flere tostatsløsninger, og Israel har alle ganger sagt ja, mens araberne konsekvent har sagt nei. I tiden fram mot 1948 kom det stadig flere arabiske militære enheter fra Syria, Irak og Egypt som begynte å kjempe mot de jødiske bosetterne. Britene overlot problemet til FN og trakk seg ut. Arabiske innbyggere begynte å flykte fra landet, slik at de arabiske militære kunne fordrive jødene uten å ramme sine egne. For jødene var situasjonen klar. Araberne ville aldri godta en jødisk stat, men ønsket å kaste jødene på sjøen. Det var kamp på liv og død!
Jødene erklærer Israel som selvstendig stat
14. mai 1948 erklærte David Ben-Gurion staten Israel for grunnlagt. En rekke land anerkjente straks Israel, blant dem Sovjetunionen og USA, men få var villige til å hjelpe den nye staten i dens trange fødsel. Umiddelbart invaderte seks arabiske armeer Israel: Egypt, Syria, Jordan, Libanon, Saudi-Arabia og Irak. De arabiske innbyggerne i Israel ble bedt om å rømme landet til kampene var over og jødene var kastet på sjøen. Omkring 650.000 arabere flyktet, til tross for at de jødiske lederne ba dem om å bli og lovte dem at de var velkommen til å bli en del av den nye staten Israel. Disse araberne er det som bor i flyktningeleirer i Gaza og Libanon den dag i dag. Samtidig begynte en strøm av jødiske flyktninger fra arabiske land, over 900.000. De fleste av dem satte kursen mot Israel, og fra 1948 og fram til 1951 innvandret over 700.000 jøder! De ble umiddelbart integrert i den jødiske staten.
I 1949 ble det inngått våpenhvileavtaler med Egypt, Jordan, Libanon og Syria. Der troppene stod, der skulle grensene gå. Israel ga imidlertid fra seg okkuperte områder i Sinai og på Gaza-stripen til Egypt. Jordan beholdt den såkalte ”Vestbredden”, dvs store deler av Judea og Samaria, inklusiv halve Jerusalem. Resten ble israelsk land. Til tross for arabernes forsøk på å kvele den nye staten i fødselen, hadde Israels landområde økt i forhold til FNs opprinnelige delingsplan. Vestlige politikere og FN krever i dag at Israel skal holde seg innenfor de grenser de fikk etter 1948, og hadde fram til 1967. Da skal det bli fred!
Gjentatte forsøk fra de arabiske naboene på å drive jødene på sjøen
Fra Israels opprettelse til i dag har de arabiske naboland gått til krig gjentatte ganger – i 1956, 1967 (seksdagerskrigen), 1973 (Yom Kippur), 1982 (Libanon). Verken de, PLO eller Hamas mv har noen gang anerkjent Israels rett til eksistens. Deres mål er ikke å skape en fri palestinsk stat ved siden av Israel, men å overta hele landområdet, fra Jordan til havet, og kaste jødene på sjøen. De anerkjenner ikke grensene fra 1948. Derfor er hver eneste krig og terrorhandling for jødene ledd i en kamp for å overleve som nasjon og folk, ikke noe mindre.
Slik er det også i dag. Med en nabo som har som sitt eneste og høyeste ønske å drepe deg, er det vanskelig å forhandle og inngå fred, hvor mye du enn ville. Frihet for Fatah og Hamas er ikke å leve som oss, men det er å kaste jødene på sjøen, drepe dem. Derfor instruerte også Fatah-leder Abbas imamene til å gjengi disse ordene i fredagsbønnen kort tid etter 7.okt 2023: «Timen vil ikke komme før muslimene tar kampen opp mot jødene og dreper dem; når jødene gjemmer seg bak steiner og trær, som vil rope: O, muslim! En jøde gjemmer seg bak meg, kom og drep ham!»
Hvordan kan du håpe på fred med personer og styresett som har en slik agenda? Det er enten han eller deg. Det er Israels triste situasjon. Og ingen synes det er mer trist enn det jødiske folk, som ikke ønsker krig, men som er i en eksistensiell situasjon og har vært det mer eller mindre konstant de siste tiårene.
Israels krigføring (og krig er alltid grusomt) er langt mer skånsom og i tråd med krigens folkerett enn det NATO, USA og vestlige land har bedrevet i Afghanistan, Libya, Syria eller ved andre konflikter. Likevel dør mange sivile, for det er Hamas sitt mål at mange av deres egne blir drept, det tjener deres sak i verdensopinionen.
Under sykehus, skoler og barnehager har de sine våpenlagre og kommandosentraler, sine tunnelsystem. De skyter ut sine missiler fra boligområder mv. De har lagre av drivstoff, mat, vann og medisiner for flere måneder, men ikke til bruk for sivile, for sykehus mv, men bare for sine terrorister.
Likevel er det Israel som anklages for ikke å forsyne Gaza med drivstoff, vann og medisiner, mens det ikke sies noe om Hamas som har rikelig av alt dette.
Vi vender tilbake til det profetiske ord om Israels framtid:
Israels framtid i lys av det profetiske ord
Vi har i de siste 150 år sett at Herren etter sine løfter, har begynt å hente sitt utvalgte folk hjem til Israels land. Profeten Esekiel taler om dette fra kap 34 (jf Esek 34:11-13a). I kap 37 får profeten se en rekke døde ben som ligger i en dal. De tørre benene nærmet seg først til hverandre, ben inntil ben. Det er uttrykk for at Herren skal samle sitt folk igjen. Jødenes hjemvendelse til Israel og opprettelsen av staten Israel er uten tvil et ledd i dette, men likevel ikke den fulle oppfyllelse. Vi har enda ikke sett den fulle samling av benene. Fortsatt er Abrahams etterkommere spredt blant folkeslagene, og den åndelige situasjon er ikke særlig forandret siden Jesu tid. Fortsatt er folket vantro, fortsatt er det et folk uten Messias, den hyrde Herren også har lovet skal bli deres hyrde og konge (Esek 34:23-24). Den åndelige renselse og levendegjørelse som profeten taler om gjenstår også (Esek 37:11-14).
Israels framtid på kort sikt:
Uten Messias er det verre med Israel og jødene enn noe annet folk, på grunn av det store lys de har forkastet (jf Mt 11:20-24). Og på bakgrunn av dette må vi med sorg si at jødene og Israel i dag ikke går noen lys framtid i møte på kort sikt.
Når de nå samles til sitt land, så er ikke det et tegn på at alt bare skal gå mot velsignelse og fred og lykke – at den åndelige gjenopplivelse står for døren.
Som tjener er Israel kalt til å forkynne for folkene om syndens og vantroens straff og pine – gjennom sin egen straff og pine, og Israel må være syndebukken, så lenge det ikke tar imot stedfortrederen, Guds lam som bar all verdens synd – også Israels synd. Mer og mer skal hele verden samle seg mot Israel som hele verdens syndebukk. Vi opplever det og ser og hører det i media hver dag.
Israels framtid på lengre sikt:
Men det er samtidig Gud som samler folkeslagene til dom i Josafats dal. Josafat betyr ”Herren dømmer.” ”Der vil jeg holde rettergang med dem på grunn av Israel, mitt folk og min arv, fordi de spredte dem blant hedningefolkene og delte mitt land.” (Joel 3:7).
Folkeslagene vet ikke hva de begir seg i kast med. Det er ikke bare Juda og Israel de får til motstandere, men Herren selv skal stride mot dem og holde dom over folkeslagene. Denne dommen over folkeslagene innebærer også at hedningenes tider er til ende. Nå er tiden inne for Herren til igjen å ta seg av sitt eiendomsfolk. Men først skal Jerusalem bli en tumleskål for alle folkeslag. De skal kringsette Jerusalem og det skal bli en veldig trengsel for Juda.
Men midt i denne nød og ut av denne nød skal det bli et rop til Herren. Det er noe som stadig går igjen i hele Israels historie: ”I sin trengsel omvendte de seg til Herren, Israels Gud. De søkte ham, og han lot seg finne av dem” (2Kr 15:4). Profeten Sakarja taler om hvordan dette skal skje (Sak 12:2-10).
«Riket for Israel»
Jesu apostler ventet på «riket for Israel», en tid da Israel skal innta en førerstilling blant folkene, da lov skal utgå fra Sion, da Israel skal bli til velsignelse for alle jordens slekter. Jesu apostler leste dette ut av det gamle testamentes løfter. Men de visste også at disse løfter aldri kunne oppfylles uten Messias. Derfor sier de: «Herre, er det på den tiden du vil gjenreise riket for Israel?» (Apg 1:6).
Denne gjenreisningen begynner med dommen over folkeslagene og frelsen for Israel som folk. Det som blir folkeslagenes store nederlag og undergang, blir til Israels omvendelse og frelse. ”Og Israels hus skal kjenne at jeg er Herren deres Gud, fra den dagen og i framtiden” (Esek 39:22).
Hele verdenssituasjonen skal snus på hode. Israel skal bli det førende landet og hedningefolkene skal søke til Israel, ikke for å gå til krig mot det, men for å søke Israels Gud:
Sønner av dem som har plaget deg, skal komme og bøye seg for deg. Alle de som har foraktet deg, skal kaste seg ned for dine føtter. (Jes 60:14)
I de dager skal det skje at ti menn av alle hedningefolkenes tungemål skal gripe fatt i kappen til en jødisk mann og si: Vi vil gå med dere, for vi har hørt at Gud er med dere! (Sak 8:23)
Som en følge og frukt av den åndelige fornyelse, skal Israel også få oppleve en jordisk velsignelse som er nesten grenseløs. Landet skal nå en utbredelse det aldri har hatt tidligere i historien (1Mos 15:18-21). Folkenes gods skal komme til Israel – i sterkere grad enn i Salomos tid. Og fruktbarheten skal bli som Edens hage (Esek 36:35). Personlig tror jeg dette skal skje i det Skriften kaller tusenårsriket, et framtidig rike hvor Israel blir førende i verden.
I Guds evige råd var Israels forkastelse et ledd i rådet om hedningenes frelse. Slik skulle evangeliet komme til hedningene. Israels forkastelse ble til en rikdom for hedningene. Tenk bare på hvordan bortførelsen til Babylon og den jødiske adspredelse i årene som fulgte, med bygging av synagoger i hele Middelhavsområdet ble til en veldig velsignelse for hedningene. Gjennom synagogene ble hedningene i hele regionen kjent med GT og Israels Gud. Når så evangeliet om Jesus ble forkynt, kunne Paulus og de andre apostlene tale i synagoger overalt og til grekere og romere og andre folk som var «tilhengere av jødenes tro». Men, sier apostelen Paulus, Israels antagelse skal bli til en enda større rikdom for hedningene (Rom 11:15).
Apostelen Paulus var selv et forbilde på dette. Han som først gjennom sin vantro og sitt hat var den drivende årsak til at de kristne jøder ble spredt utover og slik førte evangeliet til hedningene, hvor mye mer ble han ikke til en rikdom for hedningene da han kom til tro. Det samme sier Jakob på det store apostelmøtet i Jerusalem: ”Deretter vil jeg vende tilbake og igjen oppbygge Davids falne hytte. Det nedbrutte vil jeg igjen oppbygge, og jeg vil gjenreise den, for at resten av menneskene skal søke Herren, ja, alle hedningefolkene som mitt navn er nevnt over. Så sier Herren, han som gjør dette som han har visst fra evighet av” (Apg 15:16-18).
Vi vet ikke om det er kort eller lang tid til det skal skje, men vi vet at det skal skje. Israel har en gjerning å gjøre i Guds frelsesråd ennå, Israel er og blir Herrens tjener. Og har Israel opplevd å være Herrens lidende og ulydige tjener, så skal også Israel oppleve å være Herrens lydige, oppreiste, seirende og triumferende tjener, til frelse og velsignelse for folkeslagene – alt gjennom Messias, fra den dag Israel tar imot Messias i sin midte. Dette venter vi på med lengsel og forventning. Her ligger Israels framtid, både timelig og evig! Israels fremtid er uløselig knyttet til Messias!