Påskebudskapet vil ha en sentral plass i dette nummeret, men det vil også bli plass til noen aktuelle artikler om Israel. Situasjonen i Israel de siste månedene gir grunn til å akte på Israels plass i Guds frelseshusholdning. Gud har utvalgt Israel til tjener for å åpenbare og fullbyrde sitt evige råd til frelse for alle jordens slekter. I Jesus Kristus fullbyrdes Guds råd, men det betyr ikke at Israel har utspilt sin rolle som Herrens tjener.
Sentrum i Guds frelsesråd er ordet om korset. Der ordet om korset blir borte, blir også forkynnelsen av Guds vrede og dom over synden borte. Evangeliet blir omtolket til toleranse og aksept av synden. Menneskets fiendskap og synd mot Gud blir en tilgivelig skrøpelighet, en defekt eller sykdom som Gud i sin kjærlighet må synes synd på. Synden skaper ikke lenger vrede og forbannelse hos Gud. Syndefallet fører ikke til brudd med Gud, og er heller ikke noe menneskene må bære ansvar for. Nei, Gud må ta ansvaret for våre ulike legninger og brister.
Gud er blitt en moderne sosialarbeider som vandrer omkring blant mennesker på livets skyggeside. Han fordømmer aldri noen, men er romslig og tolerant. Han er mest glad i dem som faller utenfor.
Dersom det overhodet er behov for syndenes forlatelse – Gud elsker oss jo uansett – så har syndenes forlatelse sin grunn i Guds uendelige kjærlighet og toleranse. Gud tar imot oss og godtar oss som vi er, vi anerkjennes og aksepteres. Noen soning og forsoning er det ikke behov for. Kristi kors blir i høyden et uttrykk for Guds store kjærlighet, hans solidaritet med menneskene.
Der ordet om korset blir borte, blir forkynnelsen allmenreligiøs. I det forkynnelsen vil være evangelisk, blir den lovisk. Gud prises for sin kjærlighet og nåde, men i realiteten priser mennesket seg selv for sin fortreffelighet og yndighet. Gud elsker oss fordi vi er så enestående eller fordi vi er så sjarmerende skrøpelige, slike Gud bare må ynkes over og forbarme seg over. I all denne talen om Guds kjærlighet og nåde skjuler det seg selvopphøyelse og selvrettferdiggjøring.
Ordet om korset, slik vi møter det i vår bibel, levner ikke mennesket noen ære. Korset feller den endelige dom over menneskets synd og egenrettferdighet. Syndens skade var så veldig at den ikke lot seg reparere eller godtgjøre ved menneskets egen hjelp, og Gud kunne heller ikke i «toleranse» eller «solidaritet» med menneskene se bort fra deres synd og ta dem inn i sitt samfunn. Menneskene er ikke så sjarmerende i sin syndighet, ikke i Guds øyne. Guds hellighet forbyr Gud å forlikes med synderen i hans syndighet.
Gud kunne alene la seg forsone gjennom den fulle og hele dom over synden. Og det gjorde Gud i sin kjærlighet ved at hans Sønn på menneskenes vegne bar hele syndens skyld og forbannelse og sonte synden ved sin stedfortredende død under Guds vredes dom. I dette ligger Guds uendelige kjærlighet og nåde!
På forsoningens grunn kan så Gud kalle oss til omvendelse fra synd og selvliv, egenrettferdighet og trelldom, og innby oss til syndenes forlatelse i Jesu blod. Renset fra synden får vi i kraft av Jesu Kristi rettferdighet oppstå fra død og dom til et nytt liv i samfunn med Gud. Gud være lovet for hans usigelige nåde!