Hvor skulle vi gå, om ikke til deg, Herre Jesus Kristus! Hvor skulle den lidende finne medlidenhet, om ikke hos deg, og den angrende, akk, om ikke hos deg, Herre Jesus Kristus!
For vi har ikke en yppersteprest som ikke kan ha medlidenhet med oss i vår skrøpelighet, men en som er prøvd i alt i likhet med oss, men uten synd. (Heb 4:15)
Min tilhører, enten du selv har vært, kanskje selv er en lidende, eller du har lært andre lidende å kjenne, kanskje med den milde hensikt å trøste: Dette har du nok ofte hørt, dette er den lidendes alminnelige klage:
«Du forstår meg ikke! Å, du forstår meg ikke! Du setter deg ikke i mitt sted. Hvis du var i mitt sted, eller hvis du kunne sette deg i mitt sted, kunne du helt sette deg i mitt sted, og derfor forstå meg helt, ville du tale annerledes.»
Du ville tale annerledes, og med det mener den lidende at du også ville innse og forstå at det ikke finnes noen trøst.
Så dette er klagen: Den lidende klager nesten alltid over at den som vil trøste ham, ikke setter seg i hans sted. Visst har den lidende også bestandig noe rett, for intet menneske opplever helt det samme som et annet menneske. (…) Men i en annen forstand har den lidende urett, hvis han mener at det skal bety at det ikke finnes noen trøst for den lidende. (…)
Det var imidlertid slett ikke Guds vilje at det ene menneske skulle finne fullstendig trøst i et annet. Det er tvert imot Guds velbehagelige vilje at hvert menneske skal søke den hos ham, at når grunnene til trøst som andre byr ham ikke smaker ham, at han da skal søke til Gud (…)
Å, du lidende, også du som oppriktig og veltalende kan ønske å trøste: Strid ikke uten nytte mot hverandre! Du medlidende, vis du sann medlidenhet, ved ikke å gjøre krav på å være i stand til å sette deg helt i den andres sted. Og du lidende, vis sann skjønnsomhet ved ikke å kreve det umulige av den andre – det er jo dog EN som helt kan sette seg i ditt, som i enhver lidelses sted: Den Herre Jesus Kristus.
«For vi har ikke en yppersteprest som ikke kan ha medlidenhet med oss i vår skrøpelighet.» Det vil si at vi har en som kan ha medlidenhet med oss i vår skrøpelighet. Og videre: «en som er prøvd i alt i likhet med oss.»
For dette er betingelsen for å kunne ha sann medlidenhet – for medlidenheten til den uerfarne og uprøvde er misforståelse, oftest en mer eller mindre plagsom og sårende misforståelse for den lidende. Betingelsen er å være prøvd i alt i likhet med oss. Når det er tilfelle kan man også helt sette seg i den lidendes sted; Og når man blir prøvet i alle ting på samme måte, da kan man helt sette seg i enhver lidendes sted. En slik yppersteprest har vi, som kan ha medlidenhet. Og at han kan ha medlidenhet, ser du av at det var av medlidenhet han ble prøvet i alle ting i likhet med oss. Medlidenhet var det som bestemte ham til å komme til verden. Og igjen var det for å kunne ha sann medlidenhet at han av egen fri vilje ble prøvet i alle ting i likhet med oss – Han som helt kan sette seg og helt satte seg i ditt, i mitt, i vårt sted. Kristus satte seg helt i ditt sted.
Han var Gud og ble menneske – slik satte han seg i ditt sted. Det er jo nemlig hva sann medlidenhet så gjerne vil. Den vil så gjerne sette seg helt i den lidendes sted for virkelig å kunne trøste. Men det er også det menneskelig medlidenhet ikke kan gjøre; bare guddommelig medlidenhet kan gjøre det – og Gud ble menneske.
Han ble menneske; og han ble det menneske som av alle, alle ubetinget har lidd mest. Det var aldri født og det vil eller kan aldri bli født det menneske som skal lide som han. Hvilken forsikring om hans medlidenhet, hvilken medlidenhet det er å gi en slik forsikring!
Medlidende åpner han sin favn for alle lidende: Kom til meg, sier han, alle dere som lider (strever) og har tungt å bære. Kom hit til meg, sier han, og han innestår for det han sier.
For han – dette er innbydelsen for andre gang – han var ubetinget den mest lidende. Det er allerede stort om menneskelig medlidenhet våger å lide nesten like mye som den lidende.
Men av medlidenhet, for å sikre trøsten, å lide uendelig mer enn den lidende, hvilken medlidenhet! Menneskelig medlidenhet gyser imidlertid tilbake, blir helst deltagende på den trygge strand. Eller hvis den våger seg ut, så vil den slett ikke gå så langt ut som der den lidende er.
Men hvilken medlidenhet da å gå lenger ut! Du lidende, hva krever du? Du krever at den medlidende skal sette seg helt i ditt sted. Og han, medlidenheten, han satte seg ikke bare helt i ditt sted, han kom til å lide uendelig mye mer enn deg! (…)
Han satte seg, han kan sette seg helt i ditt sted, du lidende, hvem du enn er. Er det timelig og jordisk bekymring, nød, sorg over utkomme og det som hører med til det: Også han har lidd sult og tørst, og nettopp i de vanskeligste øyeblikkene i hans liv, da han også kjempet åndelig, i ørkenen og på korset. Og til daglig bruk eide han ikke mer enn liljen på marken og fuglen under himmelen – så mye eier dog vel også den fattigste. Og han som ble født i en stall, svøpt i kluter, lagt i en krybbe, han hadde i sitt liv ikke det han kunne helle hodet til – så mye husly har vel også den husløse! Skulle han så ikke helt kunne sette seg i ditt sted og forstå deg!
Eller er det hjertesorg: Også han hadde en gang venner, eller rettere sagt, han mente en gang å ha dem. Men da avgjørelsen kom, forlot de ham alle. Dog nei, ikke alle, det ble to tilbake, den ene forrådte ham, den andre fornektet ham! Også han hadde en gang venner, eller han mente en gang å ha dem. De sluttet seg så nær til ham at de til og med stred om hvem som skulle ta plassen på hans høyre og venstre side. Inntil avgjørelsen kom, og han, i stedet for å bli opphøyet til tronen, ble opphøyet på korset. Da ble to røvere mot deres vilje tvunget til å innta de ledige plassene ved hans høyre og venstre side! Tror du ikke han helt kan sette seg i ditt sted!
Eller er det sorg over verdens ondskap, som gjør motstand slik at du og det gode må lide, hvis det bare er sant at det virkelig er du som vil det gode og sanne: Å, i dette ville du, en synder, dog vel ikke våge å sammenligne deg med ham, Den Hellige som først opplevde disse lidelser – så du i det høyeste kan lide i likhet med ham. Han helliget disse lidelser for evig – altså også dine, hvis du ellers lider i likhet med ham – han, som ble foraktet, forfulgt, hånet, spottet, spyttet på, hudflettet, mishandlet, pint, korsfestet, forlatt av Gud, korsfestet under alminnelig jubel: Hva du enn har lidt, og hvem du enn er, mener du ikke at han helt kan sette seg i ditt sted!
Eller er det sorg over verdens synd og ugudelighet, sorg over at verden ligger i det onde, sorg over hvor dypt mennesket er falt, sorg over at gull er dyd, at makt er rett, at mengde er sannhet, at kun løgn har framgang, og kun det onde seirer, at kun selvkjærlighet elskes, at kun middelmådighet velsignes, at kun klokskap aktes, at kun halvhet lovprises, og kun usselhet lykkes: Å, i denne henseende ville du, et menneske, dog vel ikke våge å sammenligne din sorg med den sorg som var i verdens frelser! Skulle han ikke helt kunne sette seg i ditt sted! Og slik i forhold til enhver lidelse.
Og derfor du lidende, hvem du enn er, lukk deg ikke fortvilet inne med dine lidelser, som om ingen, enn ikke han, kunne forstå deg. Rop ikke heller utålmodig på dine lidelser som om de var så fryktelige at enn ikke han var i stand til helt å sette seg i ditt sted. (…)
Den Herre Jesus Kristus var ikke en lidende som søkte trøst hos andre, enda mindre fant han den hos andre, enda mindre klaget han over ikke å finne den hos andre. Nei, han var den lidende hvis eneste, ubetinget eneste trøst var å trøste andre. Se, her er du kommet til lidelsenes topp, men også til lidelsenes grense, hvor alt vender seg om, for han, nettopp han, er «Trøsteren».
Du klager over at ingen kan sette seg i ditt sted. Opptatt med den tanke dag og natt, faller det deg kanskje aldri inn at du skulle trøste andre. Og han, trøsteren, han er den eneste som det i sannhet gjaldt, at ingen kunne sette seg i hans sted, han satte seg helt i ditt sted. (…)
Han satte seg helt i ditt sted, hvem du enn er, du som prøves i fristelse og anfektelse. Han kan sette seg helt i ditt sted, han som ble prøvet i alt i likhet med oss. Som med den lidende, slik også med den fristede og anfektede, også han klager gjerne over at den som vil trøste eller råde eller advare ham, ikke forstår ham, ikke helt kan sette seg i hans sted.
«Var du i mitt sted», sier han, «eller kunne du sette deg i mitt sted, kunne du forstå med hvilken fryktelig makt fristelsen binder meg, kunne du forstå hvor fryktelig anfektelsen spotter enhver anstrengelse, og så ville du dømme annerledes. Men du, som ikke selv opplever det, du kan nok tale rolig om dette, benytte anledningen til å føle deg selv bedre, fordi du ikke falt i fristelsen, ikke lå under for anfektelsen, fordi du verken ble prøvet i det ene eller det andre. Var du i mitt sted!»
Å, min venn, kjemp ikke en unyttig strid som bare ytterligere forbitrer livet for deg selv og andre. Det er dog en som helt kan sette seg i ditt sted, den Herre Jesus Kristus.
For ved at han selv har lidd og er blitt fristet, kan han komme dem til hjelp som blir fristet. (Heb 2:18)
Det er han som helt kan sette seg i ditt sted, Jesus Kristus, som i sannhet lærte enhver fristelse å kjenne, ved at han besto i enhver fristelse.
Er det sorg for mat, og bokstavelig talt og i strengeste forstand, sorg for mat, slik at hungersnød truer: Også han ble fristet slik. Er det det mest dumdristige vågestykke som frister, også han ble fristet slik. Er det til frafall fra Gud du blir fristet, også han ble fristet til det.
Han kan helt sette seg i ditt sted, uansett hvem du er.
Fristes du i ensomheten, også han, han som den onde Ånd ledet inn i ensomheten for å friste ham.
Blir du fristet i verdens forvirring, også han hvis gode ånd hindret ham i å trekke seg bort fra verden før han hadde fullført sin kjærlighets verk.
Fristes du i avgjørelsens store øyeblikk, når det gjelder å forsake alt: Også han.
Eller er det i det neste øyeblikk, når du blir fristet til å angre på at du ofret alt: Også han.
Fristes du, i det du segner under muligheten til å ønske at farens realitet snart var der: Også han.
Fristes du til å ønske deg døden: Også han.
Er fristelsen å bli forlatt av mennesker: Også han ble fristet.
Er det den – dog nei, den anfektelse har vel ikke noe menneske opplevd – den anfektelse å være forlatt av Gud: men han ble fristet slik. Og slik på enhver måte.
Og derfor, du som fristes, hvem du enn er, bli ikke stum i din fortvilelse, som om fristelsen var overmenneskelig og ingen kunne forstå den. Utmal heller ikke utålmodig din fristelses størrelse som om ikke engang han helt kunne sette seg i ditt sted!
For vil du vite hva som kreves for i sannhet å kunne bedømme hvor stor en fristelse i sannhet er, så la meg si deg det. Det kreves at du har bestått i fristelsen. Først da får du i sannhet vite hvor stor fristelsen var.
Så lenge du ikke har bestått i den, vet du kun usannheten, kun hva fristelsen, nettopp for å friste, innbiller deg om hvor fryktelig den er. Å kreve sannhet av fristelsen, det er for mye forlangt.
Fristelsen er en bedrager og løgner, som vel vokter seg for å si sannhet, for dens makt er nettopp usannheten.
Vil du ha sannheten ut av den, om hvor stor den virkelig er, så må du se å bli sterkere enn den, se å bestå i fristelsen, så får du vite sannheten, eller du får sannheten ut av den. Og derfor er det kun en som i sannhet ganske nøyaktig kjenner enhver fristelses størrelse, og ganske kan sette seg i enhvers sted som blir fristet: Han som selv ble prøvet i alle ting i likhet med oss, men som bestod i enhver fristelse.
Vokt deg derfor for mer og mer lidenskapelig å skildre og klage over fristelsens størrelse. Med hvert skritt du gjør på den veien, anklager du bare mer og mer deg selv.
Å forsvare seg med at du ligger under for fristelsen lar seg heller ikke gjøre ved mer og mer overdrevent å beskrive fristelsens størrelse. For alt hva du slik sier er usannhet, da du kun kan få vite sannheten ved å bestå i fristelsen.
Kanskje kunne et annet menneske hjelpe deg, hvis du vil la deg hjelpe, et annet menneske som ble fristet på samme måte, men som bestod i fristelsen, for han vet sannheten. Men selv om det ikke er noe annet menneske som kan si deg sannheten, det er dog en som helt kan sette seg i ditt sted, han som ble prøvet i alle ting i likhet med oss, men som bestod i fristelsen.
Av ham vil du kunne få vite sannheten, dog kun på det vilkår at han ser at det er ditt redelige forsett å ville bestå i fristelsen. Og når du så har bestått i fristelsen, så vil du helt kunne forstå sannheten. Så lenge du ikke har bestått i fristelsen, klager du over at ingen helt kan sette seg i ditt sted. For dersom du har bestått i fristelsen, ville det jo være det samme for deg og ikke noe å klage over, om så var, at ingen kunne sette seg i ditt sted.
Denne klagen er en oppfinnelse av den usannhet som er i fristelsen, og denne usannhets mening er at skulle noen forstå deg, så måtte det være en som også lå under for fristelsen, så altså dere begge forstod hverandre – i usannheten. Er dette å «forstå» hverandre? Nei, her er grensen hvor alt vender seg om. Det er kun en som i sannhet kan sette seg helt i enhvers sted, som fristes – og han kan det nettopp fordi han alene bestod i enhver fristelse. Men i tillegg, og glem det ikke, han kan helt sette seg i ditt sted.
Han satte seg helt i ditt sted, ble prøvet i alle ting i likhet med oss, dog uten synd. Altså i denne henseende satte han seg ikke i ditt sted, kan han ikke sette seg helt i ditt sted. Han, den Hellige, hvordan skulle det være mulig! Her er forskjellen uendelig mellom Gud som er i himmelen, og deg som er på jorden. Forskjellen er uendelig mye større mellom den Hellige og synderen. Å, og dog, også i denne henseende, om enn på en annen måte, satte han seg helt i ditt sted.
For når han, når forsonerens lidelse og død er betalingen for din synd og skyld – når den er betalingen, så trer den jo i stedet for deg. Eller han, betaleren, trer i ditt sted, i ditt sted lider han syndens straff, for at du kan frelses. I ditt sted lider han døden for deg, for at du kan leve. Satte og setter han seg så ikke helt i ditt sted?
Her er det jo enda mer bokstavelig, at han helt setter seg i ditt sted. Ikke som vi talte om tidligere, hvor det kun var tale om at han helt kunne forstå deg, mens du likevel blir på ditt sted og han på sitt sted. Men forsoningens fyllestgjørelse betyr jo at du trer til side og at han inntar ditt sted. Setter han seg så ikke helt i ditt sted?
Hva er nemlig forsoneren, annet enn en stedfortreder som helt setter seg i ditt og i mitt sted. Og hva er forsoningens trøst, annet enn denne at stedfortrederen ved å betale, setter seg helt i ditt og i mitt sted!
Så når den straffende rettferdighet her i verden eller hist søker det stedet hvor jeg, synderen, står med all min skyld, med mine mange synder, da treffer den ikke meg, for jeg står ikke lenger på det stedet. Jeg har forlatt det, der står en annen i mitt sted, en annen som helt setter seg i mitt sted. Jeg står frelst ved siden av denne andre, ved siden av ham, min forsoner, som helt satte seg i mitt sted. Ha takk for det, Herre Jesus Kristus!
Min tilhører, en slik medlidenhetens yppersteprest har vi, hvem du enn er, og hvordan du enn lider. Han kan helt sette seg i ditt sted, hvem du enn er og hvordan du enn fristes. Han kan helt sette seg i ditt sted, hvem du enn er. Å, synder, som vi alle er, han setter seg helt i ditt sted.
Du går nå opp til alteret, brødet rekkes deg igjen og vinen, hans hellige legeme og blod, igjen til evig pant på at han ved sin lidelse og død satte seg også i ditt sted, at du bak ham er frelst, dommen forbi, kan inngå til livet, hvor igjen han har beredt deg sted.
Hentet fra Samlede værker,
Gyldendal, København 1962-1964
Illustrasjonsbilde øverst i artikkelen: jcomp | freepik