Apostelen begynner med å stille spørsmålet: «Har da Gud forkastet sitt folk?» Svaret er ganske enkelt: «Langt derifra! Også jeg er jo en israelitt, av Abrahams ætt, av Benjamins stamme.» (Rom 11:1)
At Gud forut kjente sitt folk, betyr at han på forhånd vedkjente seg Israel som sitt eget utvalgte folk. Det har Gud aldri veket fra. På tross av ulydighet og at de ikke har fortjent det, har Gud sagt at dette folk på en særskilt måte er hans folk blant nasjonene.
Men det må sies at en israelitt ikke er frelst fordi han tilhører dette folket. Frelsen ligger i barnekåret, og det kommer vi tilbake til senere. «Men ikke så at Guds ord skulle ha slått feil. For ikke alle som stammer fra Israel, er virkelig Israel. Heller ikke alle Abrahams etterkommere er derfor Abrahams barn.» (Rom 9:6-7a)
Her er det spørsmål om hvem som er en kristen. Ikke alle er altså av Israel i åndelig forstand – ikke alle hører til det frelste Israel. I vers 7-8 står det:
I Isak skal det nevnes deg en ætt. Det vil si: Ikke kjødets barn er Guds barn, men løftets barn regnes til ætten.
Det er altså de som tror evangeliet som er Guds barn. Dette ser vi igjen i vers 16:
Så beror det altså ikke på den som vil eller på den som løper, men på Gud, som viser miskunn.
Men Gud har likevel vedkjent seg dette folk som sitt særskilte, utvalgte folk blant nasjonene. Det har han gjort for å bruke dem. Og dette har Gud aldri veket fra!
I begynnelsen av Romerne 11 gjør apostelen videre oppmerksom på at det er en rest igjen av Israel. I grunnteksten har ordet «rest» den betydning at samtidig som det er en rest, er det også et utgangspunkt for en videre utvikling.
Liv av døde for hedningene når Israel antar evangeliet
I Rom 11:11 gjentar Paulus spørsmålet: «Har de snublet for at de skulle falle?» Her betyr å falle det samme som å gå fortapt. Snublet de for at de skulle gå fortapt? «Langt derifra!» Men i uttrykket «ved deres fall» betyr «fall» det samme som «overtredelse» – som når vi taler om Adams fall. Israel syndet – det er falt – men det er ikke av den grunn et fortapt folk. De snublet ikke for at de skulle gå fortapt. Men de er falt ved deres overtredelser og deres synder imot Gud. Og det er ved deres fall at frelsen er kommet til hedningene.
Så fortsetter han: «Men hvis deres fall er blitt til en rikdom for verden, og er deres fåtallighet blitt til en rikdom for hedningene, hvor mye mer da deres fulltallighet?»
Dermed har apostelen gjort klart at Israel skal komme til å få en meget stor betydning. At Israel ikke tok imot evangeliet, har fått en veldig betydning. Det ser vi av vers 15: «For er verden blitt forlikt med Gud ved deres forkastelse*, hva annet vil da deres antakelse* bli enn liv av døde?» (*av Kristus)
Israel forkastet evangeliet. Ved det kom evangeliet til hedningene. Israel ble en rikdom for verden og til frelse for hedningene. Da Israel forkastet evangeliet, kom evangeliet til å gå sin gang blant hedningefolkene. Israel forherdet seg som folk betraktet. Eller sagt med andre ord:
«Forherdelse er for en del kommet over Israel.» (vers 25)
Hvor underlig det enn kan høres, så nevner Romerne 11:7-8 at det var Gud som forherdet dem idet han har gitt dem «en sløvhets ånd, øyne som ikke ser, ører som ikke hører.» Paulus siterer her en profeti fra GT. Gud har altså med det å gjøre at Israel forherdet seg. Det er noe som vi mennesker ikke forstår oss på, men som hører med til Guds forunderlige plan.
Men dermed er også sagt at det skal komme en tid da Israel antar evangeliet, og da blir det liv av døde. Åndelig sett er det døden som hersker i Israel nå. Israel er ikke på noen måte en kristen nasjon. Og Israel blir ikke frelst gjennom sin jødedom. Det fremgår meget tydelig av Skriften. Men den tilstand skal ikke vare ved, og i de følgende vers er det en advarsel til oss som hedningekristne.
«Til dere hedninger vil jeg si: Så sant jeg er hedningenes apostel, priser jeg min tjeneste – kunne jeg bare vekke mitt folk etter kjødet til nidkjærhet og få frelst noen av dem.» (Rom 11:13-14)
«Nidkjærhet» betyr her å ta Guds ord alvorlig. Hensikten er at jødene skulle ta imot Ordet og bli frelst. Paulus håper å frelse noen av dem. Alltid har det vært noen av dem som er blitt frelst. I dag kan vi se at flere israelere enn noensinne blir frelst. Men på tross av det er Israel som nasjon åndelig død. Vi kan ikke i dag tale om «liv av døde» når det gjelder Israel som folk og nasjon betraktet.
En advarsel mot hovmod
Her er det at ovenfor nevnte advarsel til oss hedningkristne, kommer inn i bildet. Israel er som nasjon betraktet åndelig død, men vi skal vokte oss vel for å se ned på Israel av den grunn!
Selv om de ble brutt av for at vi skulle bli innpodet, sier bibelordet: «Vær ikke overmodig, men frykt! For sparte ikke Gud de naturlige grenene, vil han heller ikke spare deg.» (Rom 11:20b-21.) Videre kommer et løfte: «Men også de andre skal bli innpodet, hvis de ikke holder fast ved sin vantro. For Gud er mektig til å pode dem inn igjen. Du ble avhogd av det oljetreet som av naturen er vilt, og mot naturen innpodet i et edelt oljetre. Hvor mye mer skal da de naturlige greinene bli innpodet i sitt eget oljetre, som de etter naturen tilhører!» (Rom 11:23-24)
Her ligger det et løfte om noe som skal skje i framtiden.
Guds hemmelighet
Videre skriver Paulus: «For jeg vil ikke, brødre, at dere skal være uvitende om denne hemmelighet.» (v 25a) «Hemmelighet» betyr noe som er i Guds råd som vi mennesker ikke forstår. Noe som vi, ikke minst når det åpenbares for oss, forstår er en hemmelighet. Da skjønner vi nemlig at det er en hemmelighet i Gud at Israel skal bli frelst på følgende måte: «Forherdelse er for en del kommet over Israel, inntil hedningenes fylde er kommet inn.» (v 25 b)
Gud har altså besluttet at et bestemt antall hedninger skal bli frelst – et antall som Gud alene og ingen andre kjenner. Når dette antall er nådd, kommer det til å skje noe i Israel.
«Fra Sion skal befrieren komme. Han skal rydde bort ugudelighet fra Jakob. Og dette skal være min pakt med dem, når jeg tar bort deres synder.» (v 26-27)
Jesus skal åpenbare seg på Sion! På hvilken måte det skal skje, tør jeg ikke si noe om. Det er mange som utdyper det i detaljer. Det tør ikke jeg gjøre, for jeg har ikke funnet grunn i Guds ord for at jeg tør si noe om det. Men at Jesus kommer til å åpenbare seg på Sion er sikkert. Og dette kan ikke identifiseres med hans død på korset. For korset sto ikke på Sion, men utenfor leiren.
Men en dag skal han åpenbare seg fra Sion for Israel. Da skal jødene få se ham, og de skal se hen til ham som de har gjennomstunget.
Så vil det skje at Gud oppretter en pakt med Israel igjen hvor han tar bort syndene deres, og hvor Israel blir en levende nasjon. Da blir det liv av døde i Israel.
Tusenårsriket
Fra denne tid kommer Israel til å bli den ledende nasjon i all utbredelse av Guds rike. Det kommer til å skje før den endelige dom. Det kommer en tid på jorden som er omtalt i Johannes Åpenbaring kapittel 20. Det blir en fredens tid som skal vare i tusen år.
Johannes så en engel stige ned fra himmelen.
Han grep dragen, den gamle slangen, som er djevelen og Satan, og bandt ham for tusen år, og kastet ham i avgrunnen, lukket til og satte segl over ham. (Åp 20:2-3a)
Deretter kommer det en forunderlig fredstid på jorden! Og i denne fredstiden blir Israel den ledende nasjon. Det er Israels framtid! Vi kan være med å framskynde denne tids komme. 2 Pet 3 taler om at vi som kristne venter på og framskynder Guds dags komme. Men det skal altså skje noe i hedningmisjonen før Jesus kan fullføre alt dette med Israel. Ved å være tro i hedningmisjonen, er vi slik med på å framskynde og hjelpe Israel til å komme til det mål som Gud har satt for dem.
Men her kommer noe inn i bildet som vi ikke har nevnt og som må finne sted før disse ting kan fullbyrdes. Men før vi nevner det, vil jeg bare understreke hva Israel en dag skal vitne. Ordet i Jesaja 53 sier det klart. De skal se hen til ham som de har gjennomstunget, og så skal de si: «Hvem trodde det budskap vi hørte? Og for hvem ble Herrens arm åpenbart? (…) Vi så ham, men han hadde ikke et utseende så vi kunne ha vår lyst i ham (…) vi aktet ham for plaget, slått av Gud og gjort elendig.»
Ja, en dag skal Israel vitne: Vi har sett ham, og han har vært hos oss. Men den gang forsto vi ham ikke, og den gang ringeaktet vi ham. «Men hvem tenkte i hans tid at når han ble utryddet av de levendes land, så var det for mitt folks misgjernings skyld plagen traff ham?» ( Jes 53:8) Dette skal Israel vitne om.
Hentet fra Hva med Israel,
Sambåndet forlag, 1990