Gud handlet med hele verden som én slekt og ett folk fram til Babels tårn. Da var det intet utvalgt folk, for alle var ett folk. Menneskenes hovmod og tro på at bare de sto sammen og var ett så skulle ingenting være umulig for dem, var i ferd med å føre menneskeslekten inn i et totalt frafall fra Gud, uten behov for frelse og forløsning.
Da forvirret Gud menneskene og gjorde menneskeslekten til mange folk med ulike språk (1Mos 11:1-9). Om dette sier apostelen Paulus: «Han lot alle folkeslag av ett blod bo over hele jorderike, og han satte faste tider for dem og bestemte grensene mellom deres bosteder. Dette gjorde han for at de skulle søke Gud, om de kanskje kunne føle ham og finne ham – enda han ikke er langt borte fra en eneste en av oss.» (Apg 17:26-27) Fra denne tid er verden delt i mange folk, med hver sine grenser. Det er en gudvillet ordning som vi ikke skal søke å endre gjennom å bygge imperier og unioner. Det søker derimot ånden fra Babel – som har som sin hovedtanke å bli som Gud og makte alt uten Gud. Verdenshistoriens ulike imperier skal i sin tid fullendes i det siste store antikristelige rike.
Illustrasjonsbilde øverst: Gospelimages.com
Israels utvelgelse og særstilling
En tid etter Babels forvirring velger Gud seg ut ett folk, i første omgang én mann – Abraham. Gud vil at alle mennesker skal bli frelst, også Abraham. Og Abraham blir personlig kalt til frelse og tro på Guds frelsesløfter. Han kalles til å bli far til
troens folk, Guds barn på jorden. Men til dette folk utvelges ingen ut fra kjødelig avstamning, bare de som følger i fotsporene av Abrahams tro (Rom 4:12). Og i dette folk kan også vi hedninger innlemmes ved hjertets omskjærelse og tro, og bli barn av Abraham (Rom 4:12; 2:29; Gal 3:14).
Men Abraham kalles og utvelges også til noe annet, til å bli far til et folk med en egen oppgave og tjeneste. Og det er dette som utgjør Israels særstilling blant folke- slagene. Abraham kalles og utvelges til å bli det folk Gud åpenbarer og virkeliggjør sin frelse gjennom. Vi kan kalle det en tjenerutvelgelse. Abraham og med ham hele Israels folk, er utvalgt til å være Herrens tjener.
Tjenerens oppgave er å åpenbare Guds evige frelsesråd for verden – og virkeliggjøre det i historien til frelse og velsignelse for alle jordens slekter («i deg skal alle jordens slekter velsignes»). Israels særstilling blant folkene er altså at folket er Herrens utvalgte tjener, det folk Herren åpenbarer seg og virkeliggjør sin frelse gjennom. Denne tjeneste må Israel utføre, om det vil eller ikke, om det forstår det eller ikke (jf Joh 11:51).
Israel er ikke som folk frelst i kraft av denne siste utvelgelsen – utvelgelsen til å være Herrens tjener. Nei, når det gjelder frelsen er det med Abraham og alle israelitter som med oss hedninger; de blir frelst ved tro på Guds Sønn, Jesus Kristus – den frelse som skulle åpenbares ved dem og gjennom dem.
- Herrens tjener og løftet om Guds Sønn
På syndefallets dag ga Gud menneskene løfte om «kvinnens sæd» eller kvinnens avkom/sønn som skulle komme til frelse. Så snart Abraham er utvalgt til å være Herrens tjener og den som Herren vil fullbyrde sin frelse gjennom, knyttes også løftet om avkommet, sønnen, til Abraham og hans ætt. Abraham og hans ætt blir som en mor eller en kvinne som skal føde løftessønnen. Gjennom hele det gamle testamentes tid er Israel som en kvinne i fødselsveer (jf Åp 12:1-4).
Løftet om velsignelsen knyttet til Abraham og hans ætt og Israels utvelgelse til å være Herrens tjener, er uløselig knyttet til sønnen, en sønn som både er Abrahams sønn og Davids sønn, men også Guds Sønn. Så snart Herren har gitt Abraham løfte om en sønn, inngår han også en pakt med Abraham, en pakt som kaster lys over Guds evige frelsesråd. Abraham og Israel er ikke bare utvalgt til å være den «mor» som føder den lovede Messias, men også til å åpenbare den lovede frelse og Frelser gjennom forbilledlige pakter, gudstjenester, ofringer osv.
- Herrens tjener – til å åpenbare Guds evige frelsesråd
Abraham og Israel er utvalgt til å være Herrens tjener som åpenbarer Guds evige frelsesråd – til lys og frelse for alle jordens slekter. Det skjer på flere måter.
Apostelen Paulus sammenfatter det slik i Rom 9:4: «De er jo israelitter. Dem tilhører barnekåret og herligheten og paktene og lovgivningen og gudstjenesten og løftene.»
Abrahamspakten og velsignelsen
Overfor Abraham åpenbarer Gud sin nådepakt. Gud lar Abraham skjære dyr i to deler og legge dem midt imot hverandre. Det var vanlig ved paktsinngåelser. De to som inngikk pakt gikk sammen mellom dyrene og avla den ed at det skulle gå dem som disse dyrene, dersom de brøt pakten. Men Gud lar en dyp søvn komme over Abraham, og mens Abraham sover går Gud alene som en luende ild mellom stykkene. Gud inngår en ensidig pakt med Abraham. Gud skal også oppfylle Abrahams forpliktelse.
Abraham var kalt til å bringe velsignelse til alle jordens slekter, som alle var under Herrens forbannelse. En dag blir Abraham kalt til å ta sin sønn, sin eneste, ham som han har så kjær, og ofre ham som brennoffer på Moria-fjellet. Abraham må tenke at nå er dagen kommet, den dag han er kalt og utvalgt til. Han er kalt og utvalgt til, som Herrens tjener, å bringe det sonofferet som skal ta bort forbannelsen, og bringe velsignelse til alle jordens slekter.
Isak ble spart, for Gud hadde tatt på seg Abrahams forpliktelse. Gud skulle selv se seg ut lammet til brennofferet. Han skulle en dag selv ta sin sønn, sin eneste, han som han hadde velbehag i (Matt 3:17), og bære ham fram som sonoffer til velsignelse for alle jordens slekter. Abraham så min dag, sier Jesus om dette, og han gledet seg ( Joh 8:36).
Sinaipakten og forbannelsen
Gjennom Sinaipakten som Israels folk ble bundet til, åpenbarte Gud sin hellighet og vrede over synden. Gud åpenbarer at hver den som ikke holder fast på alt som er skrevet i loven slik at han gjør det, han er forbannet. Denne forbannelse ble stadig åpenbart på Israel, til forbilde og advarsel for alle andre folk. Gud åpenbarte sin herlighet på Israel, ikke minst i sin dom over Israels synd ( Jes 49:3). Gang etter gang vender Israel seg bort fra Herren i synd og ugudelighet. Da kommer folket under Guds forbannelse og dom. På intet annet folk har Gud slik åpenbart sin herlighet, sin hellighet og vrede over synden.
Ypperstepresten, gudstjenesten og ofringene
Sinaipakten åpenbarer behovet for frelse fra Guds forbannelse og vrede, behovet for en som kan gå imellom folket og Gud og gjøre soning for synden.
Gud setter inn et møtested, sammenkomstens telt, tabernaklet, midt i leiren. I Israels midte åpenbarer Gud sitt evige frelsesråd: Ypperstepresten og lammet som gjennom sitt blod gjør soning og skaper forsoning. Synden dekkes, forbannelsen tas bort og det bringes velsignelse til folket.
Men nå kunne ikke tabernaklet, ypperstepresten og lammene som ble ofret igjen og igjen, ta bort synden. Det var bare en skygge av det som skulle komme. Men Gud åpenbarte i og gjennom Israel den frelse han i sitt evige frelsesråd hadde lovet å fullbyrde i Israels midte, gjennom sin utvalgte tjener, sin egen Sønn – lammet, ypperstepresten.
Israel – Guds Sønn og Herrens tjener
Det er nå på sin plass å si litt om forholdet mellom Israel som Herrens tjener og Guds Sønn som Herrens tjener.Vi har allerede understreket at Israel er som en mor som bærer på et barn. Og det er i kraft av dette løftesbarnet Israel har sin særstilling blant folkeslagene. Alle pakter og løfter er knyttet til den lovede Sønnen, ikke til Israel i seg selv.
Gud ser Sønnen i Israels morsliv, lenge før sønnen er født. Gud regner med og handler med Abraham, Isak, Jakob og hele Israel som sin Sønn og tjener. Når Herren omtaler sin frelse av Israelsfolket ut fra Egypt, sier han: «Fra Egypt kalte jeg min sønn.» (Hosea 11:1) Og hos profeten Jesaja kaller han Israel sin tjener: «Og du Israel, min tjener! Jakob, som jeg utvalgte, ætling av min venn Abraham.» ( Jes 41:8)
En ulydig sønn og en troløs tjener – behov for en fullkommen tjener
Men Israel er som folk ingen tro tjener, men er døv og blind og forstår ingenting. Israel er som folk en ulydig sønn og gjør det som er galt (jf Jes 42:18-20; 2 Sam 7:14). Det er som med gudstjenesten, ofringene, lammene og ypperstepresten, Israel som folk er ikke i stand til å fylle det kall og den rolle Gud har gitt folket. Israel som utvalgt folk, selv ikke de beste, Abraham eller Josef, David eller Daniel, er i stand til å frelse seg selv, sitt folk og aller minst alle jordens slekter.
Det er som med jomfru Maria. Hun er ikke noe i kraft av seg selv, bare i kraft av sin sønn. Uten Sønnen er hun ikke noe mer enn alle andre kvinner på jord. Hun må bli frelst som alle andre, og de kjødelige bånd og fortrinn hun har som mor må skjæres over. Hun har intet å kreve eller forvente i kraft av å være mor. Hun må forholde seg i tro og tillit til Jesus, løftessønnen, som ethvert annet menneske.
Og slik er det også med Israel. I seg selv er Israel intet. Uten Sønnen er Israel intet mer enn alle andre folk på jord. Og selv Israel må bli frelst som alle andre folk.
Men det er Israels ulykke og store synd. Folket har ment seg å være noe i kraft av å være Abrahams sønner. Jesus irettesetter jødene for dette hovmod i lignelsen om de to sønnene (Matt 21:28-32). De jødiske skriftlærde lærte at på Sinai var alle jordens folk til stede, men det var bare Israel som sa ja til å holde Guds lov. De andre sa nei. Derfor ble Israel utvalgt, og selv om Israel ikke maktet å gjøre alt loven krevde, så var Gud nådig. Han så til israelittenes gode vilje, at de hadde sagt ja til loven – derfor var de utvalgt. Men Jesus taler imot dette. Det er ikke slik det forholder seg.
Det åpenbares så tydelig i det gamle testamente at Israel som folk ikke makter å være den tjener og sønn som Gud har gitt løfte om, og som vi er i behov av for å bli frelst, slik at vi kan få Abrahams lovede velsignelse.
Enkelte representanter av Israel, slike som Abraham, Josef og David kan nok til en viss grad sies å ligne på ham som Gud har lovet og som vi trenger til frelse, men det blir bare som en skygge, bare som et forbilde. Derfor er det også en dobbelthet i det gamle testamentes tale om Guds Sønn og Herrens tjener. Mer og mer som tiden skrider fram, blir det tydelig at Herren må skape noe nytt, at han på en særlig måte må gripe inn, at Guds Sønn og Herrens tjener ikke kan være det kjødelige Israel eller Israels jordiske konge. Det må komme en fullkommen tjener. Og hos profeten Jesaja, særlig fra kap. 40 og utover, kan vi lese hvordan Herren gjennom profeten lar talen om Israel, Herrens tjener, mer og mer gå over fra å tale om folket som tjener til å tale om én person. Hele folkets tjeneste samles mer og mer i én persons tjeneste, den virkelige Herrens tjener, Messias. Forbildet skal snart avløses av oppfyllelsen.
Messias, Guds Sønn og Herrens tjener
Israel er Guds Sønn og Herrens tjener, kun i kraft av Messias, den sønn som folket bærer i sin lend. Det er Messias som er Sønnen og tjeneren, og når Israel kalles dette og Gud handler med Israel og omtaler Israel slik, så er det kun fordi han i Israel ser sin Sønn og tjener og regner med ham før han er født. Gud ser sin Sønn i ypperstepresten og i lammet, i blodet osv, og regner med Sønnen.
Israels tjenerkall er således profetisk med tanke på Messias’ tjenerkall. Israels lidelse og dom for sine synder er profetisk med tanke på Messias’ lidelse og dom – med en forskjell. Mens Israel led for sine egne synder, led Messias for sitt folks synder – i folkets sted. ( Jes 53:4-8)
Det er kanskje ikke noe sted vi ser Israels profetiske tjenergjerning klarere enn i Guds domsgjerninger over Israels synd, og hvordan Israel til alle tider er folkenes syndebukk. Det er Messias’ lidelse og død til soning, det Guds lam som bærer verdens synd, som her males for oss. Israel må være Herrens lidende tjener – på forbilledlig vis, for Messias skal være Herrens lidende tjener!
Men når Sønnen så ble født, var det også for å la det forbilledlige bli avløst av tingenes virkelige skikkelse. Nå kom Den fullkomne tjeneren, Sønnen, Ypperstepresten, Syndebukken. Han skulle bære forbannelsen, lide straffen og være en soning – ikke bare for Israels synder, men for hele verdens synder. Han skulle oppfylle hele det frelsesråd som Israel på forbilledlig vis hadde åpenbart.
Jødenes tragiske historie
Derfor er det noe forferdelig ulykkelig og tragisk over Israel og jødene, når de ikke ser Messias. Når de lider og er alle folkenes syndebukk, når de ser yppersteprestens soningstjeneste i tempelet og den store forsoningsdagens sonoffer, så ser de ikke Messias’ stedfortredende lidelse og soning, men kun sin egen lidelse og et krav om å gjøre bot og skaffe soning. Det er og blir et dekke over deres øyne, som apostelen Paulus skriver (2 Kor 3:15).
Den fromme jødes tro og håp er at Gud ser hans lidelse og bot, at han som en from jøde bøyer seg ydmykt under Guds hånd, og at Gud på grunnlag av denne bot er ham nådig og tilgir ham. Han er tjeneren som ved sin tjeneste skal nå fram til rettferdighet.
Israel er som en mor som roser seg av seg selv og sin gjerning og ikke av barnet, Sønnen – enda profetene nettopp knytter frelsen og velsignelsen til barnet, til Sønnen (jf Jes 7:14; 9:6-7; 11:1ff; Sal 2). Det er som om Maria skulle rose seg av seg selv og ikke av sitt barn. Det er som om Maria skulle mene seg å være berettiget til nåde og velbehag gjennom sin gjerning og sitt offer, ikke gjennom Sønnens gjerning. Den rettferdighet som Sønnen skulle være og gi, den søker de enda selv å fremskaffe.
Det er dette apostelen Paulus holder så sterkt fram i Rom 10. Israel som var Herrens tjener til å åpenbare frelsen, rettferdigheten i Kristus, tok ikke selv imot Kristus og rettferdigheten i ham, men søkte i stedet å opprette sin egen rettferdighet (les Rom 10). Slik ble tjeneren bare en trell, som søkte rettferdighet, men ikke nådde fram til rettferdigheten. Tjeneren fikk selv ikke del i det barnekår han selv ble kalt til å åpenbare.
Men er det ikke mer å si om Israel? Har Israel utført sin rolle i historien? Det skal vi komme tilbake til i neste artikkel. Vi kan bare kort svare: Israel har ikke utspilt sin rolle.