Åndens helliggjørelse
I Åndens arbeid er det en lovmessighet. Den virker slik at jo mer Guds ånd får vise oss vår synd og alvoret i den, jo større plass for Jesus Kristus i vårt sinn. Derfor sier apostelen at «der synden ble stor, ble nåden enda større.» (Rom 5:20)
Men omvendt gjelder: Jo mindre syn jeg har for syndens alvor og jo mer plass meg og mitt får i bildet, jo mindre plass blir det for Jesus Kristus. Og så er vi kommet til det motsatte av det som var Åndens vitnesbyrd ved døperen Johannes:
Han skal vokse, jeg skal avta. (Joh 3:30)
Vår tid taler mye om helliggjørelsen. Ofte blir den forstått slik at vekten ligger på de resultater et menneske kan vise i sin kristelighet, i form av åndelige opplevelser og gode gjerninger. I Skriften ligger vekten et helt annet sted. Her er helliggjørelsen Guds ånds arbeid med oss, med henblikk på frelsen. Den består i at Guds ånd knytter oss mer og mer til Kristus og gjør oss mer og mer hengivne og avhengige av ham for å leve. Hele livet får med andre ord en annen orientering.
Selvopptatthet
I det lys forstår vi at selvopptatthet og konsentrasjon om meg og mitt, og de synlige, følbare virkninger i og med meg er menneskets ånd og ikke Guds ånd. For Ånden knytter oss ikke nærmere til Kristus ved å peke på oss selv og vårt eget åndelige livs fortreffelighet, men ved å peke på vår synd og på vår avhengighet av Jesus Kristus og hans frelse.
Det rette for en kristen er derfor ikke å betrakte seg selv og sin egen åndelighet, men omvendt i lys av Åndens vitnesbyrd å få større og større innsikt i seg selv og sin avhengighet av Jesus Kristus. Da skjer helliggjørelsen og vi vokser som kristne. Da blir vårt åndelige liv kristelig rett. Det er det eneste sikre kjennetegn på at Gud gjør oss «mer og mer» hellige.
Guds ånd tukter
Likevel peker Guds ånd hele tiden på oss selv. Men når han peker på oss selv og vårt eget åndelige liv, gjør han det alltid som tukt og oppdragelse til Kristus. Han vil hele tiden vise oss at vi ikke kan bygge på noe i oss eller ved oss selv. Tvert om advarer han oss ved Guds ord mot alt slikt.
Grunnvollen er alltid Jesus og hans gjerning for oss. Legger vi en annen grunnvoll i oss selv, faller det hele sammen. Det blir det motsatte av helliggjørelse. Som kristne skal vi ta oss i vare, så vi ikke bare tilsynelatende bygger på den grunnvoll Gud har gitt, men at vi reelt gjør det.
Menneskeverk brenner opp
I den gamle korintermenigheten hadde den falske åndelighet og religiøsitet slik vi her har talt om den, sneket seg inn. Et av dens kjennetegn var nettopp at man gjerne talte om Jesus Kristus og hans gjerning. Man sa nok også at han var grunnvollen. Men denne tale var uegentlig og uekte. For ved siden av og på denne grunnvoll ville man bygge opp sitt eget med mennesket i sentrum, altså en falsk helliggjørelsestanke som i seg selv fornektet grunnvollen.
Av den grunn skriver apostelen Paulus til menigheten i bestemte og helt klare ordelag (1Kor 3:11-15):
For ingen kan legge en annen grunnvoll enn den som er lagt, det er Jesus Kristus. Men om noen på denne grunnvollen bygger med
gull, sølv, kostbare steiner, eller med tre, høy, strå, da skal det verk enhver har utført, bli åpenbart. Dagen skal vise det, for den åpenbares med ild.Hvordan det verket er som hver enkelt har utført, det skal ilden prøve. Om det byggverket som en har reist, blir stående, da skal han få lønn. Brenner hans verk opp, da skal han miste lønnen. Men selv skal han bli frelst, men da som gjennom ild.»\
Meningen er klar. Bare den helliggjørelse som er bygget på og er vokst frem av troen på Jesus Kristus alene og hans soning for synden, blir stående for Guds domstol. For det er Den hellige ånds gjerning.
Den selvlagede helliggjørelsen som ikke har Jesus Kristus og hans gjerning alene som grunnvoll, men blir fikset opp av og supplert av menneskets egen ytelse og har mennesket som fundament ved siden av Jesus Kristus, er ikke helliggjørelse. Den er ikke av Guds ånd. Den slags gjerninger og åndelighet brenner opp når Gud holder dom.
Tale til troende kristne
Paulus taler her om kristne mennesker. Han formaner dem til å bli ved evangeliet og å bygge på det. Han viser dermed til hovedsynden hos oss som bekjenner kristennavnet. Den er at vi i vår selvlagede fromhet, åndelighet og falske religiøsitet vil skygge for eller overta noe av det som alene Guds ånd ved Jesus Kristus står for i livet vårt. Fristelse til denne synd har vi alle.
Men Paulus sier at det også er tilgivelse for denne synd. Gud skal vise sin suverene nåde mot oss i Jesus Kristus, derved at han lar det som vi mennesker utgir for å være edelt, brenne av med ild. Og likevel skal han frelse oss.
Det er om denne Guds kjærlighet, overbærenhet og nåde Paulus et sted sier:
Eller forakter du hans rikdom på godhet og overbærenhet og tålmodighet? Vet du ikke at Guds godhet driver deg til omvendelse? (Rom 2)
Knytter til Jesus
Guds ånds arbeid er vesentlig ved at han tar av det Jesus har sagt: «Uten meg kan dere intet gjøre» (Joh 15:5), og gir til oss. Han knytter oss nærmere til Jesus Kristus ved å opplyse oss om vår synd, så vi daglig drives til omvendelse til den gode Herre og frelser.
Da faller jeg og mitt ut av bildet. Selvopptattheten gjøres umulig. Den avløses av noe helt annet og godt: Det Gud har gjort og gjør for meg i Jesus Kristus. Det er en åndelig livslov i Guds rike. Det er det Skriften kaller livets Ånds lov (Rom 8:2). Det er helliggjørelsens nerve.
Den sanne åndelige vekst
På denne måten arbeider Guds ånd med oss og lar oss vokse som kristne. Men denne vekst, disse gode frukter som Guds ånd virker i vårt liv ved evangeliet, er ikke slike som vi kan rose oss av eller finne noe tilfredsstillelse ved. Det maksimale som kan sies om dem er:
Vi er uverdige tjenere! Vi har bare gjort det vi var skyldige å gjøre. (Luk 17:10)
Våre gode gjerninger er ikke for vår egen eller andre menneskers beundring. Derimot er de for Gud i takknemlighet til ham. Det er takknemlighetens frukter. Ofte er disse frukter skjult for øyet. De er ofte som saltets kraft. Den er ikke synlig. Bare Gud ser da fruktene. Likevel fører disse fruktene til velsignelse for andre mennesker.
Guds ære skal vokse
Når Jesus sa: «Slik skal dere la lyset deres skinne for menneskene, så de kan se de gode gjerningene dere gjør og prise deres Far i himmelen» (Matt 5:16), mente han altså ikke at disse gjerningene skulle føre til vår pris. Det sier ikke Jesus. Om så var, var det kjødets og vår egen ånds gjerninger. Og det er det motsatte av det Jesus har lært oss om de gode gjerningene.
Derimot sier Jesus at disse gjerningene skal føre til at Faderen blir priset og får æren. Men da faller jo vår ære ut av bildet i denne sammenheng! Det er Guds ære som skal vokse, ikke vår ære.
Drives til Kristus
Så er da det sikre kjennetegn på Guds ånds arbeid i oss, at vi drives til Kristus og til hans velgjerninger. Og det sikre kjennetegn på vår egen ånd er at vi er opptatt av alt som skygger for vår gode Herre.
Så må vi hver for oss ransake vårt hjerte i Den hellige ånds lys og be den bønn David ba (Sal 139:23-24):
Ransak meg, Gud, og kjenn mitt hjerte! Prøv meg og mine mangfoldige tanker, se om jeg er på fortapelsens vei, og led meg på evighetens vei.
Fra boka «Guds ånd og menneskets ånd»,
Luther Forlag, Oslo 1997
Mellomtitler ved red.